napoleonskrigene

Napoleonskrigene er en betegnelse på den mer eller mindre sammenhengende krigstilstanden som rådde mellom de europeiske stormaktene i perioden fra cirka 1802 til Napoleons endelige nederlag i 1815. Hovedmotstanderne var Napoleons Frankrike på den ene siden, og Storbritannia, Russland og de tyske statene på den andre.

Napoleonskrigene var en fortsettelse av revolusjonskrigene (1792–1802), krigene mellom Frankrike og forskjellige koalisjoner av europeiske makter. Disse krigene ble startet i kjølvannet av den franske revolusjon i 1789.

General Napoleon Bonaparte tok makten i Frankrike i 1799 etter et militærkupp. Han innførte konsulatforfatningen, og utnevnte seg selv til førstekonsul med eneveldig makt. I 1804 lot han seg krone til keiser. Napoleons maktovertakelse skjedde mens revolusjonskrigene pågikk, og de neste årene førte Napoleon en rekke kriger mot flere europeiske stater.

Selv om det rår uenighet blant historikerne om når napoleonskrigene startet, har man tradisjonelt datert dem til freden i Amiens (1802), som regnes som slutten på revolusjonskrigene. Freden ble undertegnet mellom Frankrike og Storbritannia. Dette sikret et midlertidig balansepunkt mellom de europeiske maktene.

Etter freden i Amiens oppfattet Storbritannia konsolideringen av den franske innflytelsen i Nord-Europa (Belgia og Holland), Italia og Middelhavet som en trussel mot den politiske balansen i Europa, og en ny krig brøt ut igjen året etter freden. En ny koalisjon ble dannet 11. april 1805 av Storbritannia, Sverige, De to Sicilier (Sør-Italia og øya Sicilia), Russland og Østerrike.

Napoleon satte da i gang det ambisiøse prosjektet å invadere England fra Nord-Frankrike. Det ble samlet 200 000 soldater langs kysten som skulle fraktes til England under den nødvendige beskyttelsen av en samlet fransk-spansk flåte. Imidlertid ble flåten beseiret utenfor Trafalgarneset av den britiske admiralen Lord Horatio Nelson 21. oktober 1805. To tredjedeler av den fransk-spanske flåten ble senket.

Nederlaget ved Trafalgar sikret Storbritannia kontroll over havet, og var avgjørende for det franske imperiets skjebne. Det tvang Napoleon til å revurdere Frankrikes stilling i Europa. I første omgang betydde tapet av den fransk-spanske flåten slutten på Napoleons drøm om å lande på britisk jord for å beseire Storbritannia militært. På sikt kunne Napoleon bare tvinge engelskmennene i kne ved å skade økonomien deres med en omfattende handelsblokade (fastlandssperringen) med resten av Europa. For å oppnå dette, hadde keiseren ingen andre muligheter enn å påtvinge fransk hegemoni over hele kontinentet gjennom mange andre felttog som skulle sende Frankrike og resten av Europa inn i en uendelig spiral av kriger.

På land ble Napoleons hærer mer suksessrike. 20. oktober 1805, dagen før sjøslaget i Trafalgar, vant Napoleon en viktig seier mot Østerrike ved Ulm. Den ble fulgt av en ny seier i Austerlitz 2. desember mot en samlet østerriksk/russisk hær. Freden i Pressburg 26. desember 1805 tvang Østerrike til å overgi viktige byer og områder som Venezia, Hannover og Tyrol til Napoleon og hans allierte. I kjølvannet av denne militære suksessen invaderte den franske hæren Napoli, og Napoleon dannet Rhinkonføderasjonen, som oppløste Det tysk-romerske riket 12. juli 1806. Rhinkonføderasjonen svekket det habsburgske dynastiet samt andre tyske riker som Preussen og Sachsen betraktelig.

Russland, Storbritannia, Sverige, Preussen og Sachsen dannet en ny militær allianse 1. oktober 1806, som ble raskt beseiret etter den franske seieren i Jena 14. oktober. I slutten av oktober okkuperte Napoleon Berlin, og i slutten av november Warszawa. På vei mot Moskva møttes de russiske og franske hærene i det blodige slaget ved Eylau 7.–8. februar 1807, et slag uten klar seierherre, og i slaget ved Friedland 14. juni ved Königsberg; en av Napoleons største triumfer.

Freden i Tilsit den 7. juli 1807 gjorde slutt på koalisjonen og førte til en viktig omveltning av det politiske kartet i området med dannelsen av hertugdømmet Warszawa, kongeriket Westfalen og kongeriket Holland på bekostning av Preussen. Disse nye rikene ble under indirekte fransk kontroll. Tsaren på sin side aksepterte å delta i handelsblokaden av Storbritannia. Med et isolert Storbritannia, og et Europa ryddet for motstandere, vendte Napoleon blikket mot Spania.

I 1807 ble Spania og Frankrike enige om å dele Portugal mellom seg; et land som Napoleon anså for å være for åpent for engelsk handel. På vei til Lisboa stoppet de franske troppene i Nord-Spania etter at den spanske kongen Karl 4 var blitt tvunget til å abdisere i sin sønns favør. Napoleon nektet å anerkjenne den nye kongen og satte sin bror, Joseph, på tronen.

Okkupasjonen av Spania startet en femårsperiode med konstant opprør og geriljakrig, og viktige deler av den franske hæren ble mobilisert for å støtte regimet til Joseph. Kontrollen over Portugal ble aldri fullstendig, og to nye franske felttog ble nødvendig (i 1809 og 1810) for å holde de britiske/portugisiske/spanske troppene i sjakk. I Spania ble situasjonen alvorligere etter nederlaget i Bailén 22. juli 1808; det første av en fransk hær siden Napoleons maktovertakelse. Nyheten om Bailén nådde snart Østerrike, som sendte en hær mot Frankrike. Etter et vanskelig militærtog entret Napoleon Wien i mai 1809.

Det avgjørende slaget skulle finne sted i Wagram 5. og 6. juli 1809, litt sør for den østerrikske hovedstaden. Østerrike ble da nødt til å søke en ny fred med Napoleon. Ved traktaten i Schönbrunn 14. oktober 1809 mistet Østerrike nye områder på Balkan, som skulle danne de Illyriske provinsene, under direkte fransk administrasjon. Østerrike måtte også betale krigserstatninger til Frankrike samt underkaste seg fastlandssperringen. I begynnelsen av 1811 var Napoleons makt i Europa på sitt høyeste nivå, men det skulle ikke vare.

I mai jaget en britisk-portugisisk hær franskmennene bort fra Portugal, og under ledelse av hertugen av Wellington fortsatte de mot Madrid, hvor Joseph ble nødt til å flykte. Våren 1812 dannet Russland og Sverige en ny militær allianse. Napoleon samlet da en stor hær, 600 000 mann fra Frankrike, fra de nyannekterte departementene og fra vasallrikene. Forberedelsene ble gjort i all hast siden Napoleon planla et kortvarig felttog. Hærens ekstremt sammensatte karakter, mangelen på utstyr og særlig hester, samt at elitestyrkene ble mobilisert i Spania for å stoppe Wellingtons hær, skulle bli fatal for Napoleon. I hovedsak møtte felttoget mot Russland kun sivil motstand; den russiske hæren nektet å møte invasjonshæren i slag.

Sykdom og massiv desertering reduserte Napoleons hær med en fjerdedel av styrken innen han kom til Moskva 14. september 1812. Hovedstaden var tom for folk og mat, og uten å ha møtt sin fiende på slagmarken, så Napoleon seg nødt til å ta veien tilbake til Paris. Hæren som forlot Russland midt på den kalde vinteren, under harselering av russerne, var blitt redusert til 18 000 mann. Da keiseren krysset Elben, gjorde flere tyske og danske byer opprør. Overalt hvor Napoleons autoritet hadde vært svakest, blusset opprøret opp, som i Spania og Sør-Italia. Snart ble en ny koalisjon opprettet. Preussen, Østerrike, Sverige, Storbritannia, Russland og flere tyske provinser marsjerte mot Paris.

I Leipzig 16.-19. oktober 1813 ble Napoleons siste hær beseiret. Vinteren 1813–1814 landet britene i Italia samtidig som østerrikerne invaderte de nordlige områdene av landet. Tidlig i 1814 krysset de engelske og østerrikske hærene den franske grensen. I mars 1814 var østerrikerne i Lyon og britene i Bordeaux. Prøysserne marsjerte mot Paris, som kapitulerte 30. mars 1814. Den 20. april ble Napoleon sendt i eksil på øya Elba. Paristraktaten ble signert 30. mai 1814 og gav Frankrike tilbake de opprinnelige grensene fra 1792.

Napoleon ble ikke lenge i eksil, og 1. mars 1815 kom han til Provence med ambisjon om å gjenvinne makten for å beseire fiendene sine. På vei til Paris samlet han en ny hær samtidig som Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen allierte seg 30. mars. Napoleon møtte sin skjebne i slaget ved Waterloo 18. juni 1815, hvor han ble beseiret av Wellington og den prøyssiske generalen von Blücher.

Keiserens tilbakekomst hadde vart hundre dager, men 22. juni måtte han abdisere for godt. Napoleon ble sendt til Sankt Helena, en øy i Sør-Atlanteren. Den andre Paristraktaten, signert 20. november 1815, ble strengere for Frankrike, som gikk tilbake til sine grenser fra 1790, og store deler av landet forble okkupert fram til 1818.

Tidsrom Motstandere Krigsskueplasser, kjente slagsteder Utfall (for Napoleon)
1796–97 Østerrike Italia: Mantova, Piacenza Seier
1798–99 Storbritannia Middelhavet, Abukir Nederlag til sjøs
Tyrkia Egypt: Giza (ved pyramidene) Seier
1799–1802 Storbritannia, Portugal, Napoli, Tyrkia, Østerrike, Russland (2. koalisjon) Østerrike: Hohenlinden Nord-Italia: Marengo Seier
1803–05 Storbritannia
1805 Storbritannia, Napoli, Østerrike, Russland, Sverige (3. koalisjon) Austerlitz, Trafalgar Seier på land, nederlag til sjøs
1806–07 Preussen, Sachsen, Russland (4. koalisjon) Tyskland: Jena, Auerstedt Seier
1809 Østerrike, Storbritannia (5. koalisjon) Østerrike: Aspern, Wagram Seier
1812–13 Russland Russland: Smolensk, Borodino Nederlag
1813–15 Preussen, Sverige, Bayern, Østerrike, Storbritannia, Russland (6. koalisjon)
Befrielseskrigen 1813 Tyskland: Leipzig Nederlag
Befrielseskrigen 1814 Frankrike Nederlag
Felttoget 1815 Waterloo Nederlag

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

10. mars skrev Sverre Olav Lundal

I artikkelen er det tale om Elbaelven. Eg finn ikkje ut kva elv dette er.

13. mars svarte Ida Scott

Hei,
Jeg regner med det er Elben som er ment. Dette er blitt rettet opp i nå. Mvh Ida Scott, redaktør.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.