Frankere

Frankere. Gjenstander funnet i en frankisk fyrstegrav i Krefeld-Gellep i Ruhrområdet i Tyskland. 500-tallet. Landschaftmuseum, Krefeld-Linn.

Av /KF-arkiv ※.
Det frankiske rike 481–814
.
Lisens: CC BY SA 4.0

Frankerne var et germansk folk som bosatte seg i Vest-Europa i folkevandringstiden. Frankernes rike ble etter hvert den største, mektigste og mest varige av statene som oppstod etter Romerrikets sammenbrudd i vest, og kom til å danne det historiske utgangspunktet både for Frankrike og Det tysk-romerske riket.

Faktaboks

Uttale
frˈankere
Også kjent som

engelsk franks

fransk francs

latin franci, gens francorum

tysk Franken

Navnets opprinnelse er omstridt, men er mest sannsynlig forbundet med det gammelgermanske ordet «frank», som fremdeles finnes på norsk i betydningen «fri» eller «freidig».

Historie

Chlodvigs dåp
Chlodvig var en merovingisk konge på slutten av 400- og begynnelsen av 500-tallet. Han var sønn av Childerik, og han var den første som samlet frankerne til et større rike. Chlodvig døpes i Reims. Elfenbensplate fra 800-tallet.
Av .

Frankerne nevnes først i romerske kilder rundt 250 evt., som navn på et stammeforbund som holdt til mellom elvene Weser og Rhinen i dagens Tyskland. På denne tiden gikk frankerne over de romerske grensene og herjet i dagens Frankrike og Spania. Frankiske invasjoner fortsatte å være et problem for de romerske keiserne til rikets slutt på 400-tallet, men frankiske avdelinger opptrådte også som romerske forbundsfeller og som soldater i romerhæren. Mens frankerne opprinnelig var en allianse av ulike stammer, utviklet det seg over tid et aristokrati med en felles frankisk identitet.

Fra siste halvdel av 300-tallet gjorde mange frankere karriere i den romerske hæren i vest, og flere nådde embetet som øverstkommanderende, magister militum. De frankiske feltherrene hadde nettverk på begge sider av grensene og kunne enkelt rekruttere soldater og inngå allianser. Enkelte, for eksempel Arbogast (død 394), hadde makt til å avsette keisere og satte inn nye tronpretendenter.

De fleste frankerne var blitt kristne gjennom den langvarige kontakten med Romerriket. Da Romerrikets makt i Gallia gradvis forvitret på 400-tallet, tok frankiske fyrster makten i samarbeid med kirken og den lokale romerske eliten, som ble igjen da hæren trakk seg ut. Romerske byer som Trier, Köln, Cambrai og Tournai ble sentra for små frankiske fyrstedømmer. Smårikene konkurrerte med hverandre og mot andre germanske folk, som alemannere og visigoter. Kongedømmet i Tournai, under Childerik (død 481) ble ledende alt sent på 400-tallet, og hans sønn Chlodvig 1 (styrte i 481–511) samlet mesteparten av de galliske områdene under sitt styre. Herskerdynastiet etablert av Childerik ble kalt merovingerne etter Childeriks mytiske far Merovech, og blir regnet som det første franske kongehuset. Merovingerne styrte til 751.

På det største inngikk mesteparten av dagens Frankrike og det vestlige Tyskland i merovingernes stat. Kjerneområdet var området mellom Loire, Rhinen og Donau, og etter hvert kom dette området til å bli kalt Francia (Det frankiske rike), og alle innbyggerne i området ble kalt frankere, uansett bakgrunn. Navnet lever fortsatt i det tyske landskapsnavnet Franken. På 600-tallet var det en tid tre frankerriker: Austrasia, Neustria og Burgund. Fra 687 ble Austrasia det dominerende frankiske riket, og deres herskere ble fra 700-tallet kalt karolinger.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Halsall, Guy (2007): Barbarian Migrations and the Roman West 376–568. Cambridge: Cambridge University Press
  • Reimitz, Helmut (2018): Franks. Oxford Dictionary of Late Antiquity, Oxford: Oxford University Press.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg