Frankere, europeisk folk i tidlig middelalder, fra 250-tallet fellesbetegnelse for de germanske stammer som bodde utenfor Romerrikets grenser i det nordvestlige Germania. Stammene var løst knyttet sammen, men opptrådte av og til samlet, bl.a. når de gikk til angrep på romerne (300-tallet) eller når de i begynnelsen av 400-tallet gikk sammen med romerne for å slå tilbake angrep fra germanske stammer østfra.

Fra 400-tallet begynte frankerne å ekspandere vest- og sørover. Etter hvert oppstod det et skille mellom de saliske frankerne, som holdt til i de nåværende Nederland og Belgia, og den gruppen som senere ble kalt de ripuariske frankerne, som holdt til lenger opp langs Rhinen. Kongen over et av de saliske smårikene var Childerik av merovingernes slekt (død ca. 481). Hans sønn Chlodvig(konge ca. 481–511) fikk lagt alle de ripuariske og saliske småkonger under seg. I 487 erobret han Syagrius' rike, senere store deler av det vestgotiske rike. Ca. 550 lå nesten hele det nåværende Frankrike og store deler av Tyskland under frankerne, og merovingerne styrte til 751.

På 500-tallet ble de fleste frankerne kristnet. Kjerneområdet var området mellom Rhinen og Loire, og etter hvert kom dette området til å bli kalt Francia, og alle innbyggerne i området ble kalt frankere, ikke bare de opprinnelige frankere. På 600-tallet var det en tid tre frankerriker: Austrasia, Neustria og Burgund. Fra 687 ble Austrasia det dominerende frankiske riket, og deres herskere ble fra 700-tallet kalt karolinger. Se videre Frankrike(historie).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.