Iran og Norge opprettet diplomatiske forbindelser i 1908. Det ble etablert ambassader i Teheran og Oslo i 1962 og 1963. 

Handelen mellom Norge og Iran var lenge marginal, især på grunn av Irans gode forbindelser til USA og prioriteringen av amerikanske selskaper. Under Pahlavi-dynastiet kom flere bilaterale avtaler i stand innen områder som sjøfart (1930) og flytransport (1950 og 1956), men uten at kontrakter av betydning ble inngått.

Et unntak var Kværners sikring av en kontrakt i størrelsesorden 700 millioner dollar, men denne ble kansellert etter Sjahens fall i 1979. Handelen bar preg av norsk import av iransk olje og var derfor kraftig i Irans favør frem til 1979.

I februar 1974 hjemkalte Sjahen sin Oslo-ambassadør  i protest mot utenriksminister Knut Frydenlunds svar på stortingsrepresentant Berit Ås sitt spørsmål vedrørende fem dødsdommer i Iran. Frydenlunds svar ble av Sjahen forstått som innblanding i Irans indre anliggender, og hendelsen førte til en langvarig diplomatisk krise som ikke ble avsluttet før 1978, med utnevnelsen av ny Oslo-ambassadør.

Bortsett fra denne episoden var de politiske forbindelsene gode. I oktober 1971 overvar kong Olav V Perserrikets 2500-årsjubileum, et statsbesøk Sjahen gjengjeldte samme år.

Forholdet endret seg drastisk etter den iranske revolusjonen i 1979, politisk så vel som økonomisk. Irans brudd med USA og søken etter nye samarbeidspartnere ga Norge en unik posisjon. Det var især Norges oljeteknologi, maritime kompetanse, mangel på kolonifortid, og etter hvert også nøytralitet under Iran–Irak krigen, som vekket interesse hos Irans nye makthavere.

Norge forholdt seg innledningsvis avventende, til tross for at den norske ambassadøren i Teheran rådet Norge til å anerkjenne det nye regimet og etablere kontakt snarest. Den første offisielle utvekslingen, som Norge også anså som anerkjennelse, var statsminister Mehdi-ye Bazargans telegram av 30. april 1979, der han gratulerte Norge med den forestående  nasjonaldagen, og Norges svar på dette.

Siden kjølnet forholdet. Norge protesterte mot Irans henrettelser av monarkister, og hjemkalte sin nyutnevnte ambassadør i desember 1979 i protest mot iranske myndigheters oppbakking av gisseltakingen av 66 amerikanske diplomater. Iran overrakte sin første protest mot Norge i oktober 1982, etter Norges innvilgelse av asylsøknaden til Parviz-e Khazai, som 7. oktober 1982 oppga sin post som Irans chargés d'affaires ad interim i Oslo og sluttet seg til The National Council of Resistance of Iran. I perioden 1982–1984 var Norge med på fire kollektive démarcher (advarsler) mot Irans behandling av bahaier.

Advarslene, Iraks invasjon av Iran og fremveksten av oljeindustrien på norsk sokkel gjorde at Norges import av iranske varer krympet hurtig, og nådde et bunnivå på 8 millioner norske kroner i 1984.

I 1986 hadde Det Norske Veritas én mann stasjonert i Iran. Wilh. Wilhelmsen hjemkalte sin ene ansatte i Iran i 1987.

I 1988 var Norge det eneste OECD-landet som ikke hadde gjennomført eller konkret planla delegasjonsbesøk til Iran, til tross for mange utspill fra Teheran gjennom flere år. Da krigen mellom Iran og Irak tok slutt i 1988 vurderte Norge nærmere samarbeid med Iran. Men som følge av Ayatollah Khomeinis fatwa mot Salman Rushdie og utgivere og oversettere av hans bok Sataniske vers, ble dette likevel ikke noe av. Norge hjemkalte sin ambassadør, avlyste utenriksminister Thorvald Stoltenbergs planlagte Iran-besøk, og stoppet etableringen av et eksportrådskontor i Teheran.

I perioden 1979–1989 eksporterte Norge hovedsakelig fisk, papirmasse, jern og stål, telekommunikasjonsutstyr og vitenskapelige instrumenter til Iran. Irans hovedeksportvarer til Norge var frukt, grønnsaker, garn og stoffer.

Tre iranske delegasjoner ble mottatt i Oslo i 1990, men et iransk forslag om økt samarbeid ble ikke fulgt opp grunnet begrenset kapasitet i utenriksdepartementet. Teheran kansellerte kort tid etter et norsk delegasjonsbesøk bestående av Hydro, Statoil, Veritec & Geco. Olje- og energidepartementet opprettholdt derimot sin kontakt med Teheran, og i september 1990 og januar 1992 sendte departementet to delegasjoner dit.

I 1992 var Teheran og Oslo nær ved å undertegne en økonomisk samarbeidsavtale, men denne ble forsinket da den iranske ambassaden i Oslo ble okkupert av tilhengere av Folkets Mujahedin. Erstatningskravet for ødeleggelsene ble ikke innvilget, og saken hindret bedre relasjoner inntil partene omsider nådde frem til enighet i august 1993.

En ny diplomatisk krise oppsto etter attentatforsøket mot forlagsdirektør William Nygaard 11. oktober 1993. Iran protesterte mot Oslos og norsk mediers antydninger om at Teheran skulle stå bak attentatforsøket. I et møte med den iranske ambassadøren krevde utenriksminister Johan Jørgen Holst Khomeinis fatwa annullert. Oslo ønsket ikke noe diplomatisk brudd, men utviste den iranske konsulen. Iran hjemkalte  sin nyutnevnte Oslo-ambassadør, og kunngjorde sommeren 1995 at de økonomiske forbindelsene med Norge ville bli brutt. Som konsekvens hjemkalte Oslo sin ambassadør.

Etter Mohammad-e Khatamis innsettelse som ny president i Iran august 1997 økte handelen kraftig. Saga Petroleum var først ute og underskrev kontrakt med National Iranian Oil Company i oktober 1998. Måneden etter ble det enighet om gjensidig utnevnelse av ambassadører. I november 1999 reiste den første offisielle norske handelsdelegasjonen siden attentatforsøket på William Nygaard til Teheran. Den omfattet representanter for Statoil, Hydro, Saga Petroleum, Eksportfinans, Jotun og Telenor. Wilh. Wilhelmsen vendte tilbake til Iran i januar 2000, mens Hydro, som hadde kjøpt opp Saga Petroleum, startet leteboring våren 2000.

En tung oljedelegasjon besøkte Teheran i november 2000, med representanter for blant annet Kværner, CorrOcean, Navion, Kongsberg Subsea, Det Norske Veritas, ABB, Aker Geo, Hydro og Statoil. Høsten 2000 inngikk Statoil avtale med National Iranian Oil Company og Iran ble et av selskapets kjerneområder.

Det bilaterale forholdet nådde sitt høydepunkt under Kjell Magne Bondeviks andre regjering og Mohammad-e Khatamis presidentskap, men kjølnet etter hvert på grunn av belastningene i kjølvannet av Statoil-saken i 2003 (korrupsjon), Mahmoud-e Ahmadinejads valgseier i 2005, samt amerikanske og europeiske sanksjoner mot Iran. Offisielle besøk på høyt nivå fant likevel sted i tiden som fulgte, som for eksempel statssekretær Raymond Johansens Teheran-besøk i februar 2006 og utenriksminister Manouchehr-e Mottakis Oslo-besøk i mai 2007.

Det politiske forholdet mellom Oslo og Teheran er blitt forbedret etter Hassan Rouhanis valgseier i august 2013. Atomavtalen om Irans kjernefysiske program, som Iran, USA, Storbritannia, Frankrike, Russland, Kina og Tyskland signerte ett år etter hans tiltredelse, har dessuten muliggjort større økonomisk samhandel mellom Norge og Iran.

Oppfriskingen av den politiske forbindelsen begynte november 2014, da utenriksminister Børge Brende besøkte Iran etter invitasjon fra sin iranske motpart, Mohammad Javad-e Zarif. Besøket var det første av sitt slag siden 2002. Etter årsskiftet videreførte utenriksråd Wegger Christian Strømmen de bilaterale samtalene i Teheran. I mai 2015 besøkte seks representanter fra Stortingets utenriks- og forsvarskomité Teheran for samtaler med sine iranske kollegaer. Etter reisen argumenterte Anniken Huitfeldt, som ledet delegasjonen, for at sanksjonene mot Iran burde bli opphevet.

Sommeren 2015 ankom visepresident Masumeh-ye Ebtekar Oslo for samtaler på høyt nivå. Hun ønsket i sin tur statssekretær Tore Hattrem og en større norsk delegasjon bestående av Rederiforbundet, Innovasjon Norge, DNV GL, DNO og AkvaGroup velkommen i Teheran oktober samme år.

Like før årsskiftet 2015/2016 bistod Utenriksdepartementet og Statens strålevern Iran med finansiering og transport av 60 000 kg urankonsentrat fra Kasakhstan til en verdi av 6 millioner amerikanske dollar med utgangspunkt i FNs sikkerhetsråds resolusjon 2231, som anmoder alle medlemstater om å bidra til at atomavtalen kan iverksettes. Norge har dessuten siden 2013 gitt 14 millioner kroner til IAEA i forbindelse med verifikasjonsarbeidet med ovennevnt avtale.

Den senere tids opptrapping innen politiske samtaler har til nå ikke gitt positivt utslag for den økonomiske samhandelen mellom Norge og Iran. I 2013 utgjorde Norges vareimport fra Iran 42 millioner kroner og vareeksporten 38 millioner kroner, en markant nedgang sammenliknet med tidligere år. Tilbakegangen ble forsterket i 2014, da verdien av vareimport- og eksport krympet ytterligere, til henholdsvis 36 og 31 millioner kroner.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.