Den første kinoen ble etablert i Teheran 1907, men produksjonen i stumfilmtiden begrenset seg til aktualitetsfilmer. I 1930-årene begynte en filmindustri å vokse frem; pioneren Abol Hussein Sepenta laget bl.a. Firdausi (1934) om den berømte dikteren. I etterkrigstiden etablerte et tyvetalls produsenter seg som leverandører til et stort og økende kinopublikum. Blant 1960- og 1970-årenes navn finner vi Dariush Mehrjui med Kua (1969), Massoud Kimiai med Qaysar (1969), og Bahram Beyzai med Den fremmede og tåken (1974). Revolusjonen i 1979 førte i første omgang til nedgang i produksjonen. 1983 kom imidlertid flere vellykkede statlige initiativer, bl.a. opprettelsen av filmfondet Farabi som rår over betydelige midler, og den årlige Fajr-festivalen som holdes i februar som erstatning for den tidligere Teheran-festivalen. Farabi og et stort kinointeressert hjemmepublikum hjalp frem flere betydelige regissører, blant dem Mohsen Makhmalbaf med bl.a. Selgeren (1987) og Stillheten (1998), og ikke minst Abbas Kiarostami med bl.a. Livet går videre (1992) og Under oliventrærne (1994). Samira Makhmalbaf har gjort seg internasjonalt bemerket med Tavler (2000) og Klokken fem om ettermiddagen (2003).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.