bahá’í

Bahai-hagene i Haifa, Israel

Tom Habibi. CC BY SA 3.0

Bahá’í, religion av iransk opprinnelse, grunnlagt i andre halvdel av 1800-tallet. Tilhengerne kalles bahá'íer. På verdensbasis finnes det omtrent 6 millioner bahá'íer, i 1963 var antallet beregnet til ca. 408 000. Religionen er spredt over hele verden, de fleste bor i Asia. I Norge er bahá'í et registrert trossamfunn med ca. 1200 medlemmer (2013).

Religionen har ingen presteskap og legger relativt liten vekt på felles kultus. Året deles i 19 måneder à 19 dager, og hver 19. dag feires en «nittendagersfest». I tillegg feires ni høytider gjennom året, hvorav den viktigste er ridvan (april-mai), til minne om da grunnleggeren Bahá'u'lláh i 1863 erklærte seg som profet i Bagdad.

Troen bygger på profeten Bahá'u'lláhs åpenbarte skrifter, som kalles tavler. I tillegg vektlegges andre skrifter og brev fra sentrale bahá'íer, samt hellige skrifter fra andre religioner. Sentral i bahá'í-troen er enhetstanken: Det finnes bare én Gud, uendelig opphøyet over menneskets erkjennelse. I sin kjærlighet til skaperverket og menneskene, og for at menneskene skal kunne lære å kjenne og elske Gud, sender Gud sine profeter (Guds budbringere), som gir veiledning til menneskene. Blant profetene kan nevnes Krishna, Buddha, Moses, Jesus og Muhammad. Menneskeheten utvikler seg stadig, og profetene formidler det samme budskapet på stadig nye måter som tar hensyn til den tidsalderen og den kulturen han opererer i. Ifølge bahá'í-troen har således alle religioner et felles grunnlag, de såkalte evige sannheter (f.eks. Guds enhet og gjensidighetsprinsippet). I enhetstanken ligger derfor også religionenes enhet og menneskehetens enhet.

Bahá'í-troen oppleves av baha'ier som den mest egnede religionen for vår tid, som er preget av modernitet og globalisering. Bahá'í arbeider for å realisere menneskehetens enhet også politisk og sosialt, blant annet ved å samarbeide med FN og andre instanser om å etablere en ny verdensorden med et verdensparlament og en felles øverste domstol.  Videre driver trossamfunnet fredsbevarende arbeid med verdensfred som mål, og arbeider for å etablere et felles økonomisk system og et globalt språk. Bahá'í-samfunnet vektlegger også likeverd mellom mann og kvinne, etnike og nasjonale grupper osv. Selv om sosialt og politisk arbeid verdsettes, er bønn og meditasjon like viktig. Bahá'í anser seg selv som en religion som er i overensstemmelse med vitenskap og fornuft.

Sentrale trosforestillinger som at Gud er én og at han sender profeter har fellestekk med trosforstillingene i andre semittiske religioner (jødedom, kristendom, islam). Andre trosforestillinger, som engler, dommedag eller djevelen, er mindre viktig. Gjenfødsel og forfedredyrking er eksempler på forestillinger og praksiser som står sterkest utenfor de semittiske religionene, og som ikke inngår i bahá'í-troen.

Bahá'í-troen har i dag ingen lederskikkelse på verdensbasis, men styres av et demokratisk valgt råd på ni medlemmer, Det universelle rettferdighetens hus. Religionen har sitt verdenssenter på Karmelberget i Haifa, Israel, i form av et vakkert tempelområde. Ellers er det forsamlingshus over hele verden, også i Oslo, samt foreløpig sju templer, alle med én kuppel, som symboliserer Guds og menneskehetens enhet, og ni inngangsdører, som viser til hvordan alle religioner kan forstås som innganger til bahá'í.

Bakgrunnen for bahá'í-troen var spesielle endetidsforventninger innen sjiaislam. «Den tolvte imam» forsvant, men skulle komme igjen. I 1844, tusen år etter forsvinningen, utropte Ali Muhammad (1819–50) seg til Báb ('porten'), det vil si forløperen for han som skulle komme (se babisme). Báb ble henrettet i 1850 og ligger begravd på bahá'íenes tempelområde på Karmelberget i Haifa. Etter hans død var det flere som mente seg utpekt av Báb til å være oppfylleren av hans profetier. Iraneren Mirza Husayn-Ali Núri (1817–92) tok navnet Bahá'u'lláh (Guds herlighet eller glans) og samlet de fleste. Det er etter ham religionen har sitt navn. Underledelse av Bahá'u'lláh, hans sønn Abdu'l-Bahá (1844–1921) og dennes dattersønn Shogi Effendi (1897-1957) utviklet bahá'í seg til en ny verdensreligion. Den viderefører tradisjonen fra babismen, men går på vesentlige punkter sine egne veier og er helt selvstendig i forhold til både babismen og islam.

Baha'i har ikke unngått forsøk på splittelser og utbrytergrupper, for eksempel de såkalte Free bahais, hovedsakelig på grunn av uenighet om bevegelsens ledelse.

Innenfor tradisjonell islam regnes bahá'í som en kjetterbevegelse og bahá'íer som frafalne, fordi religionen forholder seg til en profet etter Muhammad («profetenes segl», den siste profeten). I Iran ble bahá'í-troen derfor forbudt i 1983, og her blir bahá'íene stadig utsatt for vilkårlige eiendomsberøvelser, fengslinger og omfattende henrettelser.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.