Fullmakt, det forhold at en person kan disponere rettslig på vegne av en annen person. Den som gir myndighet kalles fullmaktsgiver. Den som får myndighet kalles fullmektig. En disposisjon foretatt innenfor fullmakten betraktes som foretatt av fullmaktsgiveren selv; fullmektigen blir stående utenfor rettsforholdet.

Fullmaktens grunnlag vil ofte være en erklæring fra fullmaktsgiveren rettet til tredjemann, ofte en skriftlig fullmakt. Fullmakten kan også på grunn av lov eller sedvane følge av den stilling fullmektigen innehar, for eksempel har skipsføreren fullmakt til å handle for rederen. Grunnlaget for et fullmaktsforhold kan også være at tredjemann gjennom et samvirke av forskjellige forhold er gitt det inntrykk at fullmektigen har rett til å disponere på vegne av fullmaktsgiveren.

Avtaleloven av 31. mai 1918 gir i kapittel 2 en rekke regler om fullmakt. Den fastsetter blant annet at når fullmektigen foretar en rettshandel i fullmaktsgiverens navn og innenfor rammen av fullmakten, stiftes det rett og plikt umiddelbart for fullmaktsgiveren. Har fullmektigen handlet i strid med den instruks han har fått av fullmaktsgiveren, og forstod tredjemann det eller burde han ha forstått det, blir rettshandelen ikke bindende for fullmaktsgiveren, selv om den ligger innenfor den fullmakt som er meddelt tredjemann. Den som opptrer som fullmektig for en annen, innestår for at han har den nødvendige fullmakt. Kan han ikke det, plikter han å erstatte den skade som oppstår ved at tredjemann ikke får noe krav mot fullmaktsgiveren. 

Et særeget fullmaktsforhold er kommisjon, jfr. kommisjonshandel.

Johan Giertsen: Avtaler, 3. utg., Oslo 2014, s. 282-300.

Birger Stuevold Lassen: Kontraktsrettslig representasjon, Oslo 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.