privilegium

Artikkelstart

Privilegium er en enerett, forrett, fordel eller særstilling som hviler på et rettslig (juridisk) grunnlag. I dagligtale brukes også ordet om en fordel eller særstilling uten slikt grunnlag. Et privilegium kan være tillagt en enkeltperson eller flere enkeltpersoner, korporasjoner, selskaper, distrikter, faste eiendommer eller bedrifter.

Faktaboks

Uttale
privilˈegium
Etymologi
latin ‘enkelt’ og legi-

Privilegier spilte en stor rolle frem til midten av 1800-tallet, men etter hvert vek privilegiene for prinsippet om næringsfrihet og alles likhet for loven.

I Norge inneholder Grunnloven forskjellige bestemmelser som har betydning når det gjelder privilegier. Paragraf 23 setter blant annet forbud mot for ettertiden (det vil si etter at Grunnloven ble vedtatt i 1814) å tilstå noen personlige eller blandede arvelige forrettigheter. Paragraf 118 forbyr opprettelse av grevskaper, baronier, stamhus og fideikommisser.

I vår tid har ordet mistet sin juridiske funksjon, og «privilegium» brukes gjerne i betydningen ære («Det er et privilegium å få representere Norge») eller generelt om en fordel («å være privilegert»).

Historie

Privilegium var opprinnelig en formell juridisk særrett eller fortrinnsrett, tildelt av en fyrste eller andre makthavere i form av et privilegiebrev. Privilegier ble gitt allerede i middelalderen, blant annet til laug og gilder i byene. Blant annet bygget det tyske Hansaforbundet (cirka 1100–1500) mye av sin makt på handelsprivilegier som var gitt dem av fyrster og lensherrer.

Privilegier fikk en mye større utbredelse i tidlig nytid (cirka 1500–1800). Da ble privilegier grunnleggende både for stendersamfunnet (også kalt privilegiesamfunnet, se adelsprivilegier) og økonomien – spesielt under den såkalte merkantilismen på 1600- og 1700-tallet, både i Europa og i europeiske kolonier i andre verdensdeler.

Privilegier kunne gis til enkeltpersoner eller hele samfunnsgrupper (adel, geistlighet), til yrkesgrupper (kjøpmenn, håndverkere, musikanter) organisasjoner (handelskompanier, håndverkslaug), virksomheter (sagbruk, manufakturer) og institusjoner (byer, offentlige organer). Vanlige privilegier ga rett til å drive ulike former for virksomhet (handel, produksjon), eller fritak for ulike byrder (skatter, avgifter, plikttjeneste), mens eksklusivt privilegium ga enerett – i praksis monopol, på handel av en bestemt type eller i et bestemt område, eller på adgang til spesielle posisjoner eller roller, for eksempel høyere embeter i staten. Det var vanlig at byene hadde handelsprivilegier, som i Norge eksisterte fram til midten av 1800-tallet.

Fyrsten eller statsmakten brukte privilegiepolitikken til å regulere samfunns- og næringsliv. Men etter hvert ble det tildelt så mange ulike rettigheter til så mange ulike mottakere at stadig flere av privilegiebrevene kom i konflikt med hverandre, særlig innenfor næringslivet, noe historikeren Øystein Rian med en eufemisme har kalt «pluralistisk merkantilisme». Slik ble privilegiepolitikken kimen til sin egen undergang: Med økende liberalisme på ulike områder, spesielt fra begynnelsen av 1800-tallet, ble etter hvert privilegiene avskaffet, på noen områder allerede mot slutten av 1700-tallet, men spesielt fra begynnelsen av 1800-tallet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg