Ved sjahens fall i 1979 var Irans væpnede styrker blant de mest høyteknologiske i verden, men allerede under krigen mot Irak 1980–88 inntraff en gjennomgripende omlegging til et lettere, personellintensivt forsvar på middels til lavt teknologisk nivå.

I dag har Iran ballistiske missiler, som blant annet kan nå Israel og med potensial til å føre kjemiske, biologiske og radiologiske stridshoder, om noen år kanskje også kjernefysiske stridshoder. De defensive forsvarsstyrkene bygger på et stort og lett «asymmetrisk» dybdeforsvar mot det Teheran tolker som en høyteknologisk invasjonstrussel fra USA, Israel og naboer som Saudi-Arabia og Emiratene.

Grensen mellom offensive og defensive styrker er imidlertid flytende. Hvis landet blir angrepet, har Iran ambisjoner om å kunne stenge Hormuzstredet og stanse oljetransporten ved hjelp av det asymmetriske forsvarets lette marinestyrker. Disse styrkene har et meget stort antall små og raske fartøyer og miniubåter med evne til å angripe fra forskjellige retninger samtidig, med alt fra lette, skulderavfyrte panservernvåpen til torpedoer og tyngre sjømålsmissiler, supplert med missiler fra land.

Et viktig element er en stor kapasitet til å legge miner, og styrkene disponerer førerløse speedbåter med store sprengladninger. Marinestyrkene og kystforsvaret har imidlertid også som defensivt hovedoppdrag å slå tilbake en sjøveis invasjon. I likhet med landstyrkene bygger de på en «sverm»-taktikk mot tunge og høyteknologiske angripere.

De samlede styrketall var i 2014 ifølge tall fra IISS omkring 523 000, med en reserve på omkring 350 000. I tillegg mellom 40 000 og 60 000 halvmilitære sikkerhetsstyrker og grensevakter.

Revolusjonsgarden spiller en dominerende rolle på alle militære felter, også for den indre sikkerheten. Garden synes også å ha en funksjon som motvekt mot hæren, flyvåpenet og marinen og øver stor politisk og økonomisk innflytelse. Den rapporterer direkte til landets øverste leder og ikke til den militære ledelse. Den kontrollerer den ballistiske missilstyrken. Garden hadde 2014 en personellstyrke på omkring 125 000 og kontrollerer Basij-militsen, som ved mobilisering har én million mann.

Som for alle iranske styrker er gardens organisasjon uklar, men det hevdes at den har to panserdivisjoner, fem lettpansrede divisjoner, 18 infanteridivisjoner, spesialstyrker, luftlandetropper og opptil 3000 små «Stay Behind»-grupper. Taktikken er i stor grad basert på lette panservernvåpen, missiler mot helikoptre, vei- og bilbomber (Improvised Explosive Devices), som planlegges brukt som i Irak og Afghanistan, og landminer. Øvingsnivået er stort sett begrenset og styrkene forventes å operere spredt, i stor grad bak angripernes linjer, mye konsentrert om bakhold og strid i byer og tettbebyggelse og i langvarig utmattelseskrig.

Hæren hadde 2014 en personellstyrke på 350 000, hvorav 220 000 vernepliktige. Tyngre materiell omfattet omkring 1663 stridsvogner (480 T-72, 150 M60, omkring 75 T-62, 100 Chieftain, 540 T-54, T-55, type 59 og Safir-74, 168 M47 og M48 og omkring 150 Zulfiqar), omkring 80 lette stridsvogner av typen Scorpion, 35 oppklaringsvogner, 610 stormpanservogner og omkring 640 pansrede personellkjøretøy. I tillegg kommer blant annet 17 lette fly, 223 helikoptre (hvorav 50 kamphelikoptre av typen Cobra) og lette og middelstunge droner.

Flyvåpenet klarer fremdeles i noen grad å operere et antall 1970-talls amerikanske kampfly og kampfly levert fra Sovjetunionen på 1980-tallet. Iran har antageligvis ikke maktet å opprettholde noe «integrert luftforsvarssystem». Kommando- og kontrollapparatet er trolig svakt overfor elektronisk krigføring og radarbekjempende missiler. Foruten en del gamle og lite effektive eks-sovjetiske og kinesiske bakke-til-luft-systemer har landet trolig fremdeles et antall eldre amerikanske Improved Hawk luftvernbatterier i tillegg til forholdsvis moderne russiske Tor-M1 (NATO-betegnelse: SA-15 Gauntlet) og Pantsyr S-1E (SA-22 Greyhound)-systemer. Russland har avslått å levere mer moderne S-300MU1 (SA-20 Gargoyle)-systemer.

Iran hevder å utvikle et eget tilsvarende, men bedre missilsystem og kopierer muligens Tor-M1.

Flyvåpenet hadde en personellstyrke på 30 000. Materiellet omfattet blant annet omkring 184 jagerfly (20 F-5B Freedom Fighter, omkring 55 F-5 Tiger II, 24 F-7M Airguard, 43 F-14 Tomcat, 36 MiG-29 og opptil seks Azarakhsh observert), 110 kampfly (64 F-4 Phantom II, 10 Mirage F1, 30 Su-24, og opptil seks Saegheh observert), 10 angrepsfly av typen Su-25, omkring seks rekognoseringsfly, fem antiubåtfly av typen P-3 Orion, tre tankfly, 117 transportfly, 151 treningsfly (hvorav 15 kan benyttes som kampfly) og omkring 36 helikoptre.

Marinen hadde en personellstyrke på omkring 18 000, inkludert 2600 marinesoldater. Flåten omfattet 29 undervannsbåter (hvorav 21 taktiske), seks korvetter, omkring 113 patruljefartøy (inkludert omkring 50 under 10 tonn), fem minesveipere, 24 landgangsfartøy, og 47 forsynings- og hjelpefartøy. I tillegg tre antiubåtfly av typen P-3 Orion, 16 lette fly, og omkring 30 helikoptre.

Iran deltok med to observatører under FN-operasjonen i Sudan (UNAMID) i 2014. I tillegg med to marinefartøy mot piratvirksomhet i Adenbukta.

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2015). The Military Balance 2015, kap. 7, Middle East and North Africa, 326-330.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.