Irans forsvar

Ved sjahens fall i 1979 var Irans væpnede styrker blant de mest høyteknologiske i verden, men allerede under krigen mot Irak i 1980–1988 inntraff en gjennomgripende omlegging til et lettere, personellintensivt forsvar på middels til lavt teknologisk nivå.

I dag har Iran ballistiske missiler, som blant annet kan nå Israel og med potensial til å føre kjemiske, biologiske og radiologiske stridshoder, om noen år kanskje også kjernefysiske stridshoder. De defensive forsvarsstyrkene bygger på et stort og lett «asymmetrisk» dybdeforsvar mot det styresmaktene tolker som en høyteknologisk invasjonstrussel fra USA, Israel og naboer som Saudi-Arabia og Emiratene.

Grensen mellom offensive og defensive styrker er imidlertid flytende. Hvis landet blir angrepet, har Iran ambisjoner om å kunne stenge Hormuzstredet og stanse oljetransporten ved hjelp av det asymmetriske forsvarets lette marinestyrker. Disse styrkene har et meget stort antall små og raske fartøyer og miniubåter med evne til å angripe fra forskjellige retninger samtidig, med alt fra lette, skulderavfyrte panservernvåpen til torpedoer og tyngre sjømålsmissiler, supplert med missiler fra land.

Et viktig element er en stor kapasitet til å legge miner, og styrkene disponerer førerløse speedbåter med store sprengladninger. Marinestyrkene og kystforsvaret har imidlertid også som defensivt hovedoppdrag å slå tilbake en sjøveis invasjon. I likhet med landstyrkene bygger de på en «sverm»-taktikk mot tunge og høyteknologiske angripere.

De samlede styrketallene for Irans væpnede styrker er omkring 523 000 aktivt personell, med en reserve på omkring 350 000 personell (2018, IISS). I tillegg kommer mellom 40 000 og 60 000 halvmilitære sikkerhetsstyrker og grensevakter.

Revolusjonsgarden

Revolusjonsgarden spiller en dominerende rolle på alle militære felter, også for den indre sikkerheten. Garden synes også å ha en funksjon som motvekt mot hæren, flyvåpenet og marinen, og den øver stor politisk og økonomisk innflytelse. Den rapporterer direkte til landets øverste leder og ikke til den militære ledelsen. Den kontrollerer den ballistiske missilstyrken. Garden har en personellstyrke på omkring 125 000 personell og kontrollerer Basij-militsen, som ved mobilisering har omkring 600 000 personell.

Som for alle iranske styrker er gardens organisasjon uklar, men det hevdes at den har to panserdivisjoner, åtte infanteridivisjoner, tre divisjoner med spesialstyrker, luftlandetropper og opptil 3000 små «Stay Behind»-grupper. Taktikken er i stor grad basert på lette panservernvåpen, missiler mot helikoptre, vei- og bilbomber (Improvised Explosive Devices), som planlegges brukt som i Irak og Afghanistan, og landminer. Øvingsnivået er stort sett begrenset, og styrkene forventes å operere spredt, i stor grad bak angripernes linjer, mye konsentrert om bakhold og strid i byer og tettbebyggelse og i langvarig utmattelseskrig.

Hæren

Hæren har en personellstyrke på 350 000 aktivt personell, hvorav 220 000 vernepliktige. Tyngre materiell omfatter omkring 1513 stridsvogner (480 T-72, 150 M60, omkring 75 T-62, 100 Chieftain, 540 T-54, T-55, type 59 og Safir-74 og 168 M47 og M48), omkring 80 lette stridsvogner av typen Scorpion, 610 stormpanservogner og omkring 640 pansrede personellkjøretøy. I tillegg kommer blant annet 17 lette transportfly, 217 helikoptre (hvorav 50 kamphelikoptre av typen Cobra), og lette og middelstunge droner.

Flyvåpenet

Flyvåpenet klarer fremdeles i noen grad å operere et antall 1970-talls amerikanske kampfly og kampfly levert fra Sovjetunionen på 1980-tallet. Iran har antageligvis ikke maktet å opprettholde noe «integrert luftforsvarssystem». Kommando- og kontrollapparatet er trolig svakt overfor elektronisk krigføring og radarbekjempende missiler. Foruten en del gamle og lite effektive eks-sovjetiske og kinesiske bakke-til-luft-systemer har landet trolig fremdeles et antall eldre amerikanske Improved Hawk luftvernbatterier i tillegg til forholdsvis moderne russiske Tor-M1 (NATO-betegnelse: SA-15 Gauntlet) og S-300PMU2 (SA-20 Gargoyle)-systemer.

Iran hevder å utvikle et eget tilsvarende, men bedre missilsystem og kopierer muligens Tor-M1.

Flyvåpenet har en personellstyrke på 30 000 aktivt personell. Materiellet omfatter blant annet omkring 184 jagerfly (20 F-5B Freedom Fighter, omkring 55 F-5 Tiger II, 24 F-7M Airguard, 43 F-14 Tomcat, 36 MiG-29 og opptil seks Azarakhsh observert), omkring 119 kampfly (64 F-4 Phantom II, 10 Mirage F1, 39 Su-24, og opptil seks Saegheh observert), 10 angrepsfly av typen Su-25, omkring seks rekognoseringsfly, tre antiubåtfly av typen P-3 Orion, tre tankfly, 117 transportfly, 141 treningsfly (hvorav 14 kan benyttes som kampfly) og omkring 36 helikoptre.

Marinen

Marinen har en personellstyrke på omkring 18 000 aktivt personell, inkludert 2600 marinesoldater. Flåten omfatter 21 taktiske undervannsbåter, 6 korvetter, 61 patruljefartøy (i tillegg et stort antall under 10 tonn), 33 landgangsfartøy, og 18 logistikk- og hjelpefartøy. I tillegg har marinen 16 lette transportfly, og omkring 30 helikoptre.

Internasjonale operasjoner

Iran hadde i 2018 en styrke på 3000 personell i Syria.

Iran deltok med to marinefartøy mot piratvirksomhet i Adenbukta, og deltok med en personell og tre observatører i FN-operasjonen i Sudan (UNAMID) i 2018.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2019). The Military Balance 2019, kap. 7, Middle East and North Africa, s. 340-344.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg