Moské, islamsk forsamlingshus der den rituelle bønnen kan utføres.

Profeten Muhammads bolig i Medina ble brukt som samlingssted for bønn og belæring. Høye murer omga en rektangulær gårdsplass; deler av plassen var dekket av tak som ga skygge. Denne enkle arkitekturen ble utgangspunkt for de første moskebyggene på 600-tallet. Ulike utforminger av moskeen ble utviklet gjennom tidene, men visse grunnelementer er felles: moskeen er alltid orientert mot Mekka, og orienteringen (qibla) markeres ved en nisje (mihrab) i veggen inne i moskeen. Bønn og koranlesing inne i moskeen foregår alltid vendt mot bønnenisjen. Til høyre for bønnenisjen plasseres ofte prekestolen (minbar). I tilknytning til moskebygget finnes også fontener eller vaskeanlegg med rennende vann, hvor de troende kan foreta de rituelle renselsene som er påkrevd før bønnen kan utføres. Stedets rituelle renhet markeres blant annet ved kravet om at fottøy skal etterlates utenfor bygningen.

De store moskeene har en eller flere tårn (minaret); fra minareten kalles de troende til bønn. Islam har ingen faste ritualer som forutsetter en helligdom, og den rituelle bønnen kan utføres hvor som helst, på arbeidsplassen eller hjemme. Det er imidlertid vanlig at fredagsbønnen midt på dagen utføres i fellesskap i moskeen. I muslimske land har enhver større by en sentralt beliggende moské som skal samle alle voksne muslimske menn til felles bønn og preken (khutba) hver fredag. En slik moské kalles en fredagsmoské (masjid al-juma). Lovskolenes representanter (ulama) ser fredagsbønnen som obligatorisk for menn; kvinner anbefales å utføre bønnen hjemme. Når kvinner møter i moskeen, sitter de alltid adskilt fra mennene. I noen islamske miljøer er kvinner i praksis utelukket fra moskeen. Gjennom historien har imidlertid muslimske kvinner kunnet etablere «kvinnemoskeer», det vil si moskeer hvor bare kvinner har adgang, og hvor imamen, koranlærere, predikanter og så videre er kvinner. Særlig kjent og studert er dette fenomenet i kinesisk og tyrkisk islam.

Til alle tider har moskeen vært sentrum for sosiale og kulturelle aktiviteter; ofte er undervisning på alle nivåer knyttet til moskeen. Skole- eller universitetsmoskeer (madrasa) for høyere utdanning ble vanlig fra 900-tallet. Slike institusjoner er fortsatt i funksjon og spiller en viktig rolle som islamske studiesentre. Eksempler er Al-Azhar i Kairo og de sjiaislamske universitetsmoskeene i Qom (Iran) og Najaf (Irak).

Vedlikehold og drift av moskeen sikres ved egne stiftelser (waqf). I dag er administrasjonen av slike stiftelser i mange tilfeller overtatt av staten.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.