Irans befolkning

Befolkningen hører til mange forskjellige etniske, religiøse og språklige grupper. Blant de etniske gruppene er persere den største (61 prosent). I tillegg finnes blant annet store grupper aserbajdsjanere, kurdere, arabere, lurere og balutsjere, hvorav de to siste begge til dels er nomader. Dessuten finnes mindre grupper av jøder, gregorianske og romersk-katolske armenere, nestorianske assyrere, jesider og parsere.

Flere av de etniske minoritetsgruppene ønsker større frigjøring fra iranske myndigheter. Som i nabolandene Irak, Tyrkia og Syria er det et sterkt krav om selvstyre blant den kurdiske folkegruppen i Iran. Kurderne i Iran har blitt undertrykket i mindre grad enn i nabolandene, men den iranske staten har likevel hele tiden motarbeidet deres ønske om selvstendighet. Et stort kurdisk opprør i 1979 ble slått ned av landets militære styrker. En av de største separatistgruppene, Kurdistans demokratiske parti i Iran (PDKI), fortsatte sine angrep på iranske styrker fram til 1996, da de inngikk våpenhvile. Men konflikten er stadig aktuell.

Et lignende krav om selvstyre finnes blant den arabiske befolkningen i Khuzestan. Dette området var et halvautonomt arabisk område fram til det ble innlemmet i Persia i 1925, og arabere utgjør fremdeles den etniske majoriteten der. Arabiske separatister kaller området Ahwaz. Konflikten i Khuzestan var med på å utløse krigen mellom Iran og Irak høsten 1980, etter at de iranske myndighetene med brutale midler hadde slått tilbake arabiske opprør der. Det finnes også frigjøringsbevegelser blant balutsjere i regionen Sistan og Balutsjistan i sørøst, og blant aserbajdsjanere i nordvest.

Irans religiøse sammensetning er også mangfoldig og består av mange religioner og sekter, men paradoksalt nok er det overordnede bildet svært homogent: Myndighetene anslår at om lag 99 prosent av befolkningen er muslimer, og av disse er 90–95 prosent sjiamuslimer. Mellom 75 og 90 prosent tilhører «tolvimamistene», en hovedgren av sjiaislam og Irans offisielle statsreligion. Sunniislam er først og fremst representert blant minoritetsgrupper som kurdere, turkmenere og balutsjere.

I landets offisielle folketellinger deles innbyggerne inn i fire kategorier:

• islam
• kristendom
• jødedom
• zoroastrisme

I likhet med den foregående grunnloven fra 1906, sikrer den islamske republikkens forfatning disse religionene rettigheter og representasjon i parlamentet (to representanter for kristne, og én for hver av jøder og zoroastrer). Men landet har også en rekke andre religiøse minoriteter, som mandeere, jesidier, sikher og bahá’í. Mens de «godkjente» og offisielle religionene får beholde sine gudshus, institusjoner og egne familielover, er de andre religiøse minoritetene dårligere stilt, og noen blir brutalt undertrykket. Det finnes ikke borgerlige giftemål i Iran, og giftemål inngått i slike religiøse samfunn blir ikke ansett som gyldige. Barn av slike ekteskap har derfor ikke rettigheter på linje med andre barn.

Det styrende regimet hevder at folk i Iran har blitt mer religiøse under den islamske republikken, blant annet som følge av at hver enkelt innbygger får grundig religiøs opplæring gjennom det iranske utdanningssystemet, som er bygget opp rundt islamske prinsipper. Motstandere av regimet hevder at det foregår en økende sekularisering i det iranske samfunnet som er tildekket på grunn av regimets strenge regler. Folk vet at å stille seg likegyldig til landets islamske lover og regler kan føre til strenge straffer. Det er usikkert hvor stor andel av befolkningen som identifiserer seg som troende muslimer.

Folketettheten i Iran er i gjennomsnitt 50 personer per kvadratkilometer, men befolkningen er svært ujevnt fordelt. Bosetningen er nært knyttet til topografiske forhold, jordsmonn og nedbør, og er høyest konsentrert i de fruktbare regionene i vest og nordvest, samt i lavlandet ved Det kaspiske hav. De vidstrakte ørkenområdene i den sentrale delen av landet og de massive Elburs- og Zagrosfjellene er svært tynt befolket.

Størstedelen av befolkningen bor i byer (nær 76 prosent i 2021). Det har i mange tiår vært betydelig flytting fra landsbygda til byene, som har vokst svært raskt. Hovedstaden Teheran (Tehran) er den klart største byen med nær 9 260 000 innbyggere (2021). Andre store byer er Mashhad, Esfahan, Karaj, Tabriz og Shiraz.

Den mangfoldige etniske og språklige sammensetningen i landet reflekteres i bosetningen, der etniske grupper gjerne er bosatt konsentrert i bestemte områder. Flere minoriteter bor i utkanten av landet, og mange av disse tilhører sunniislam, noe som forsterker landets etniske og sekteriske skillelinjer. Kurderne bor for eksempel i stor grad i vest, aserbajdsjanere i nordvest, turkmenerne i nordøst, balutsjerne i sørøst.

Folketall (millioner), årlig befolkningstilvekst (prosent) og samlet fruktbarhetstall 1970–2020:

^{1) Tall for foregående tiårsperiode. Kilde: UN Population Division}

I perioden etter den islamske revolusjonen har utvandringen fra Iran økt. I 1970 utgjorde andelen migranter fra Iran 0,5 prosent av befolkningen, 1,3 prosent i 1978, 2,2 prosent i 1979 og 3,8 prosent i 2019. Over 3,1 million iranere har flyttet fra Iran i denne perioden, 83 prosent av dem etter 1979. Rundt én million iranere har søkt om asyl i andre land. De fleste har flyttet til USA, Canada, Tyskland og Storbritannia.

Mange av dem som har forlatt Iran er høyt utdannede. Internasjonale sanksjoner, lave lønninger og begrensende politikk fra regimet er blant årsakene som har ført til at mange søker studier og arbeid i utlandet. Selv om iraneres generelle utdanningsnivå regnes som høyt, har den økonomiske veksten forblitt lav, og hjerneflukten er omfattende. I 1979 vendte 90 prosent av studentene som hadde studert i utlandet hjem; i dag vender bare omkring 10 prosent hjem. Universitetsutdannede hadde allerede 40 prosent arbeidsledighet før COVID-19-pandemien i 2020/2021, som forverret situasjonen ytterligere. På grunn av politisk usikkerhet og en nedadgående økonomi er denne tendensen antatt å fortsette.

Iran er et lingvistisk mangfoldig land. Det indoeuropeiske språket persisk (pârsi, fârsi) er offisielt språk og morsmål til omkring halvparten av befolkningen. Det tales i alt cirka 30 andre språk fra flere ulike språkfamilier. Følgende åtte språk tales av flere enn 0,5 millioner mennesker:

• de tyrkiske språkene aserbajdsjansk og turkmensk – til sammen cirka 18 prosent av befolkningen
• det semittiske språket arabisk – cirka to prosent
• det iranske språkene kurdisk – cirka ti prosent
• luri – cirka seks prosent
• mâzandarâni og gilaki – til sammen cirka sju prosent
• balutsji – cirka to prosent

De kristne minoritetene snakker armensk og syrisk. I tillegg finnes en rekke mindre lokale språk og dialekter. Det iranske regimet har gjort forsøk på å endre det lingvistiske landskapet til fordel for farsi. Språkbruk i blant annet utdanningsinstitusjoner og media har blitt brukt i et forsøk på å få til en mer homogen nasjonsbygging. Disse forsøkene har isteden forsterket identiteten de ulike etnonasjonale gruppene knytter til sitt eget språk.

• Irans geografi
• Irans historie
• Religion i Iran
• Irans politiske system
• Økonomi og næringsliv i Iran