Iran har hatt en organisert kvinnebevegelse siden begynnelsen av forrige århundre, men vi kan skille mellom perioder med større eller mindre spillerom. Under shah-styret fram til 1978 foregikk en moderniseringsprosess som også omfattet kvinner. Den la til rette for utdanning og yrkesaktivitet og oppfordret til å legge bort sløret, men ikke til å delta i politikk. I 1979 ble Ayatollah Khomeini enehersker i en totalitær, prestestyrt stat. Flertallet av iranere, også kvinner, var begeistret. Det skulle vise seg at han systematisk avskaffet de rettighetene kvinner hadde oppnådd. Etter at Khomeini døde i 1989, har vilkårene for kvinnebevegelsen skiftet. Under mer liberale ledere har den arbeidet noenlunde fritt, og kvinner har oppnådd en viss styrking av sine rettigheter. Under islamisten Mahmoud Ahmadinejad ble forholdene forverret, med utstrakt bruk av arrestasjoner og vold mot opposisjonen.

Røttene til den moderne, iranske kvinnebevegelsen kan spores tilbake til første del av 1800-tallet, da den selvstendige og lærde Fatemeh Baraghani (1814-1850) med tilnavnet Ghorratulein (Øyets lys) skrev, talte og underviste på høyt nivå. Hun sluttet seg til den liberale Baab-bevegelsen, som ble forfulgt av myndighetene. Til slutt tok hun av seg sløret i full offentlighet. Ghorrutalein ble dømt til døden for sin virksomhet, men hun ble også et eksempel for andre foregangskvinner. 

Teksten fra avisklippet fra 1968 sier at en fjerdedel av Irans kjernefysikere er kvinner.

Iranske kvinnelige PhD-kandidater i 1968 av avisklipp. Falt i det fri (Public domain)

En organisert, iransk kvinnerettsbevegelse oppsto først i 1905-1906. Da gikk landet gjennom en konstitusjonell revolusjon. Kravet var økt nasjonal selvstendighet og innføring av en demokratisk valgt nasjonalforsamling. Kvinnene deltok svært aktivt i revolusjonen, og kjempet også for egen stemmerett og valgbarhet. Da valgloven ble vedtatt i 1906, ble de likevel nektet å drive med noen form for politikk. Stemmerett fikk iranske kvinner først i 1963.                     

I de første tiårene av 1900-tallet var det livlig kontakt mellom kvinnerettsforkjempere i mange land. Iranske kvinner deltok i konferanser både i Europa og i Midtøsten. Det første feministiske tidsskriftet, Danesh (kunnskap) ble gitt ut fra 1910 av, og senere ble det flere slike tidsskrift. 8. mars 1915 feiret iranere den internasjonale kvinnedagen for første gang. Dette ble en fast tradisjon, og 8. mars har siden vært brukt til møter og demonstrasjoner.

Mohammed Reza Shah innførte en rekke reformer med sikte på å modernisere landet. I 1936 ble bruk av slør forbudt.

Kroningen av Mohammed Reza Pahlavi og hans hustru Farah Diba av offisielt fotografi. Falt i det fri (Public domain)

I årene 1925 til 1978 var Iran et militærdiktatur, med et mer demokratisk mellomspill i 1942-1953. Herskere i perioden var den tidligere offiseren Reza Shah, etterfulgt av sønnen Mohammed Reza Shah. Både Reza og Mohammed Reza Shah innførte en rekke reformer med sikte på å modernisere landet. Uavhengige kvinneorganisasjoner var ulovlige under diktaturet, de forutsatte jo ytringsfrihet og demokrati. Men mange av reformene oppfylte mål som kvinnerettsbevegelsen hadde kjempet for, for eksempel retten til å søke skilsmisse, mulig foreldrerett til barn og avkriminalisering av abort. Ekteskapsalderen for kvinner ble satt til 18 år. Både gutter og jenter fikk gratis skolegang, og på Universitetet i Teheran var en tredjedel av studentene kvinner. Enkelte tiltak var kontroversielle og skapte splittelse. I 1936 ble bruk av slør forbudt. Moderne, sekulære kvinner så dette som et viktig fremskritt, men kvinner i tradisjonelle, religiøse miljøer var sterkt imot.  

Under revolusjonen i 1979 deltok millioner av kvinner i kampen mot sjahens diktatur. Uavhengige kvinneorganisasjoner ble stiftet, og dusinvis av blader og tidsskrifter gitt ut. Kampen endte med en totalitær stat på religiøst grunnlag, under absolutt styre av Ayatollah Khomeini. Den 7. mars 1979 annonserte han sitt dekret om at alle kvinner skulle dekke seg til med slør (chador). Det var startpunkt for en protestdemonstrasjon som startet 8. mars og varte i seks dager. 

Khomeinis forsøkte å innføre full segregasjon mellom menn og kvinner på alle offentlige steder. Kvinner ble presset ut av arbeidslivet og politikken og over til familien og den private sfæren. En av dem som fikk yrkesforbud var advokat og menneskerettsforkjemper  Shirin Ebadi, nobelprisvinner i 2003. Staten kontrollerte privatlivet og fjernet de rettighetene kvinner hadde oppnådd. Laveste ekteskapsalder ble satt til ni år for jenter og 15 for gutter. Døtre fikk halvparten av brødrenes arv. Et moralpoliti arresterte og straffet dem som viste litt hår eller en ankel. Steining ble innført som straff for utroskap. Uavhengige kvinneorganisasjoner ble igjen forbudt. Mange flyktet ut av landet og dannet  organisasjoner for motstand mot regimet. Et stort nettverk av iranske feminister i eksil vokste frem.

Det såkalte moralpolitiet i Iran passer blant annet på at kvinner dekker seg til etter gjeldende regler.

Moralpolitiet i Iran av Amir Farshad Ebrahimi. CC BY SA 2.0

I 1989 døde Khomeini. Den ødeleggende krigen mellom Irak og Iran (1980-1988) var over. Etter dette ble situasjonen noe lettere. Da den reformistiske Ayatollah Khatami tok ledelsen i 1997, ble uavhengige organisasjoner (NGO-er) igjen tillatt, og kvinner fikk delta mer aktivt i det politiske livet. Også kvinnebevegelsen i Iran begynte reise seg igjen. Liberale, religiøse kvinner med teologisk utdanning reiste kritiske spørsmål til regimet med utgangspunkt i islam, og en muslimsk feminisme oppsto. Både sekulære og religiøse kvinner dannet organisasjoner og grupper som arbeidet for flere rettigheter. Det oppsto også et visst samarbeide mellom disse miljøene, blant annet trykket det feministiske tidsskriftet Zanan (Kvinner) artikler fra begge hold. Kravene om full tildekking av kropp og hår ble ikke fulgt opp like strengt. I 2002 ble ekteskapsalderen for jenter satt opp fra ni til 15 år.

Tilbakeslag og opprør under Ahmedinejad

Denne utviklingen snudde da Mahmoud Ahmedinejad ble president i 2005. 8. mars dette året ble kvinnedagen markert som vanlig, denne gangen med en stor samling i en park i Teheran. Regjeringen grep inn med brutal vold både mot all opposisjon og mot dem som ikke var tilstrekkelig tildekket. Igjen ble kvinner fjernet fra lokal og nasjonal politikk. Zanan ble stoppet i 2008.

Ved presidentvalget 12. juni 2009 stilte to reformvennlige kandidater opp mot Ahmadinejad. De fikk støtte fra titusenvis av kvinner fra alle sosiale lag, både sekulære og religiøse. Kvinners rettigheter ble en av hovedsakene ved valget, og noe alle kandidater måtte ta stilling til. Da Ahmadinejad ble gjenvalgt i 2009, ble det straks rettet anklager om valgfusk. Millioner av mennesker strømmet ut i gatene og protesterte mot valget. Væpnet politi og soldater skjøt og drepte demonstranter. Minst hundre mennesker ble drept. Flere tusen mennesker ble arrestert og satt i fengsel. Her var det en utstrakt bruk av voldtekt, annen vold og tortur. I 2010 og 2011 fortsatte protestene. Siden tok det slutt. 

I stedet har kvinner i opposisjon funnet fram til andre, mer individbaserte, ofte nye og overraskende metoder for motstand. For eksempel tar de i bruk idretten, hvor de lenge har utmerket seg. Sosiale medier ble brukt i stor stil i motstandskampen i 2009. I 2014 begynte kvinner å legge ut bilder av seg selv uten slør på Facebook. Aksjonen ble straks en stor suksess, og nå legges også Youtube-videoer ut.

Den forholdsvis liberale Hassan Rouhani ble valgt til president i 2013, blant annet med løfter om å inkludere kvinner i politikken. Dette har i liten grad lykkes. Han har klart å gjennomføre lettelser i chador-kravet, slik at kvinner kan kle seg mer som de vil, og han har fått i gang tiltak som skal gjøre det lettere for kvinner å starte og drive egne bedrifter. Men det har også vært tilbakeslag, og det er fremdeles en krevende balansegang å delta i en feministisk opposisjon.

I mai 2014 ga redaktør Sahla Sherket ut første nummer av sitt gamle tidsskrift, nå med tittelen Zanan-e Emruz (Kvinner av i dag). I april året etter ble det igjen forbudt. Denne våren kom også andre tilbakeslag: Staten trengte flere barn, het det, og det var bare kvinnene som kunne skaffe dem. Ekteskapsalderen for jenter ble satt ned til 13 år igjen. Tilgangen til prevensjonsmidler ble kraftig begrenset, og det kom forbud mot frivillig sterilisering. Loven gjør det vanskeligere å få skilsmisse, og bedrifter har fått beskjed om å prioritere menn ved ansettelser.

På World Economic Forums indeks over likestilling i 142 land for året 2015 (Gender Gap Index) ligger Iran som nummer 139, altså fem nedenfra. Til sammenlikning er Saudi-Arabia rangert som nummer 134. Det dårlige resultatet skyldes først og fremst at kvinner ikke slipper til på arbeidsmarkedet eller i politikken. Bare 15% av dem har lønnet arbeid, og de er nesten ikke representert i politiske forsamlinger. I parlamentet er det 3% kvinner. FNs Human Development  Report for 2015 har et noe mer positivt resultat for Iran. Her er landet rangert som nummer 69 på HDI (Human Development Index), men når det gjelder likestilling er det rangert som nummer 114. Også her er det deltakelse i politikk og arbeidsliv som trekker ned.

  • Haideh Daragahi og Nina Witoszek (2011): “Den antitotalitære feminismen? Sivil motstand i Iran.” I: Øystein Sørensen, Bernt Hagtvet og Bjørn Arne Steine (red.): Ideologi og terror. Totalitære ideer og regimer. Oslo, Dreyer.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.