Sjiaislam, (arab. shiat Ali, 'Alis parti') er den nest største trosretningen innenforislam, og representerer en innflytelsesrik gren av det islamske fellesskapet. Omkring 15 prosent av verdens muslimer tilhører sjiaislam. Den andre hovedretningen er sunniislam.

Hovedforskjellen mellom de to er knyttet til sjiaenes imamlære og imamkult. De to trosretningene har derfor en rekke ulikheter i lære og praksis, men står på felles grunn (Koranen og læren om profeten Muhammad som Guds sendebud) og fremtrer utad som ett fellesskap.

Den største og mest innflytelsesrike grenen av sjiaislam er tolvskolen, og det er denne grenen som vanligvis omtales som sjiaislam uten nærmere presiseringer. Tolvskolen, ithna ashariyya, er statsreligion i Iran og samler mer enn halvparten av befolkningen i Irak og i Bahrain. Den har også store tilhengerskarer i området rundt Persiabukta.

Libanon tilhører omkring 40 prosent av befolkningen tolvskolen, iAfghanistan trolig omkring 19 prosent; Pakistan har 20 prosent sjia, i første rekke tolvere. For øvrig finnes mindre tolv-shia-grupper spredd over hele verden. I Norge er mellom 15 og 20 prosent av den muslimske befolkningen tolvere. I England og Tyskland regner man med 20 prosent. Foruten tolvskolen finnes det også en rekke undergrupper av sjiaislam, i første rekke zayditteneismaelittene og alawittene.

Det historiske utgangspunktet for skillet mellom sunniislam og sjiaislam var striden om hvem som skulle lede det muslimske fellesskapet som religiøs og verdslig leder etter profeten Muhammads død i 632. Den gruppen som senere skulle bli kalt sjiamuslimer mente lederen for det islamske fellesskapet måtte være i slekt med profeten selv. De argumenterte for at husets folk (ahl al-bayt), profetens nærmeste slekt, hadde rett til lederskapet. De utpekte profetens fetter og svigersønn Ali Ibn Abu Talib som fellesskapets leder. Av denne grunn ble de kalt shi´at ali, Alis parti.

Ali Ibn Abi Talib, som av sine tilhengere ble utpekt som muslimenes leder etter profeten Muhammads død, var gift med profetens datter Fatima. Ali, Fatima og deres to sønner Hasan Ibn Ali og Husayn ibn Ali ble nøkkelfigurer i sjiaislam. Alis etterkommere i rett nedstigende linje etter Husayn fikk tittelen imam, som vil si «leder» eller «forbilde». Sjiamuslimene, innenfor grenen tolvskolen, regner til sammen med tolv imamer, og det er utarbeidet en detaljert doktrine om disse tolv imamenes guddommelige egenskaper og fullmakter. Tolvskolen lærer også at den tolvte imam ble «bortrykket» i 874 og lever videre i en skjult tilværelse (arab. ghayba). Læren om «den skjulte imam» eller mahdi, som en gang i fremtiden skal vende tilbake til jorden for å opprette et rettferdig rike, står sentralt. Denne doktrinen markerer også en forskjell fra sunniislam, som gir mahdi-læren en langt mindre viktig plass.

I sjiaislam henger både lære og praksis nært sammen med imamlæren som ble utviklet i århundrene etter profetens død. Korantolkningen begrunner imam-læren, og sjiaislams hadith-samlinger gjengir ikke bare fortellinger om profeten, men også imamenes egne belæringer.

Ritualer og festkalender er uløselig knyttet til begivenheter i imamenes liv, i første rekke imam Husayn ibn Alimartyrium ved Karbala i 680, som hvert år minnes under de ti første dagene i årets første måned, muharram.

Tolvskolen utviklet etter hvert egne oppfatninger av religiøs autoritet, og en like særpreget som rik kunnskapstradisjon ble formidlet av et hierarki av geistlige. I dag består tolvskolens øverste lederskap av et lite antallayatollaher med status som marja al-taqlid, «forbilde til etterligning». Det er disse som har myndighet til å utrede hva som til enhver tid er i overensstemmelse med islamsk lov. Å etterleve lederskapets forordninger er like viktig for sjiamuslimer i Europa som for trosfeller i den muslimske verden.

Marjaene har klarere krav om lojalitet og lydighet (taqlid) i saker som angår tro og religiøs praksis enn ulama (de lærde) i sunniislam. De sjialærde som har status som marja utgjør et ledersjikt hvor de fremste alltid vil ha en tilknytning til et av de prestisjetunge lærestedene i Irak eller Iran. Alle troende skal ha en slik marja som veileder. Denne læren om marja som forbilde er særegen for tolvskolen.

Trossamfunnets lovskole (jafari-skolen) representerer bare mindre avvik fra sunni-lovskolene, blant annet ved å gi noe gunstigere arverettsregler for kvinner og ved ordningen med muta-ekteskap (tidsbegrensede ekteskap). 

I lovtolkninger legges særlig vekt på tolkningsprinsippet ijtihad (den personlige vurdering eller tolkning av Koranen og hadith). Den som utøver ijtihad kalles en mujtahid (dvs. en som er kvalifisert til å utøve ijtihad). En marja al-taqlid, altså en i tolvskolens øverste lederskap, er alltid mujtahid og kan samtidig ha tittelen stor-ayatollah (ayatollah al-uzma). Tittelen ayatollah (arababisk ayat allah, 'Guds tegn') er relativt ny (1800-tallet), og blir gitt til mujtahider som har oppnådd særlig innflytelse i kraft av lærdom, juridiske ekspertise og personlig karisma. Det vil til enhver tid finnes et toppsjikt av flere ayatollaher.

Gjennom historien har tolvskolens lærde utviklet ulike teorier om forholdet mellom religion og politikk; én gruppe tar et kvietistisk standpunkt ved å hevde at religiøse lærde ikke skal være politisk aktive, men begrense seg til å gi råd og veiledning til politikere. Andre fremhever nettopp at religiøse autoriteter er særlig godt skikket til å være samfunnets ledere. Dette siste standpunktet fremheves av mange sjia-lærde i dag, og var del av den historiske bakgrunnen for ayatollahKhomeinis maktovertagelse i Iran i 1979.

Foruten tolvskolen finnes det flere undergrupper av sjiaislam. Zaydittenestår sunniislam nær i lære og praksis og finnes fortsatt i Jemen, som ble styrt av en imam frem til 1962. Ismaeli-grenen (ismaelitter) utgjør lukkede samfunn med særegne tolkninger av islam, som druserne i Libanon, Syriaog Israel.

Aga Khans samfunn, Nizairi ismaeli eller Khojaer i Sør-Asia, er spredt over størstedelen av den muslimske verden, men med tyngdepunkt i Pakistan,India og Øst-Afrika. Dette samfunnet, som også er representert i Vest-Europa, er tallmessig begrenset, men med en betydelig kulturell, sosial og økonomisk innflytelse.

Bohora-muslimene er en mindre ismaeli-gruppe med hovedsete i India og som også er representert i Øst-Afrika og Sri LankaAlawitter (nusairiere) finnes først og fremst i Syria, der de utgjør en politisk innflytelsesrik gruppe; det finnes mindre Alawi-grupper også i LibanonIsrael og Tyrkia.

Gjennom historien har sjia-tilhengere gitt betydelige filosofiske, religiøse og kunstneriske bidrag til den felles islamske kulturarven. Fester og pilegrimsferder knyttet til imamene og deres gravsteder er et særtrekk ved sjiaislam. Imam Husayn ibn Alis martyrdød ved Karbala den 10. i måneden muharram, spiller en fremtredende rolle og feires av alle sjiamuslimer. Pasjonsspill (persisk taziya), og resitasjon av Husayns historie (persisk rowza-khani) er del av ithna ashariyyas praksis.

Imamenes fødsels- og dødsdager markeres, i tillegg kommer feriringer av viktige begivenheter i profeten Muhammads liv. Muharram-feiringene gjennomføres også i Europa, Norge inkludert. I tillegg til Mekka erKarbalaNajaf (Alis grav), MashhadQomDamaskus og Samarrabetydningsfulle pilegrimssentre for sjiamuslimer. Najaf og Qum er i tillegg viktige sentre for teologisk og juridisk opplæring.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.