Iran er en konstitusjonell islamsk republikk. Dette bygger på forfatningen av 1979, som ble innført ble sjahen i Iran ble avsatt (se Den islamske revolusjonen). Forfatningen er senere revidert i 1989.

Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Statsoverhodet, Wali Faqih (Den øverste lederen), velges av et eget råd, Majlis-e Khobregan (Ekspertrådet), som består av 86 geistlige.

Grunnloven gir lederen svært vide fullmakter på alle samfunnsområder: han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken.

Øverste utøvende makt er lagt til en president, valgt i allmenne valg for fire år. Presidenten kan gjenvelges én gang. Etter en endring i forfatningen i 1989 er presidenten også regjeringsleder.

Lovgivende makt er lagt til parlamentet Majlis-e-Shura e Islami (den islamske konsultative forsamling) med 290 medlemmer, som velges i allmenne valg for fire år. Kristne iranere har to representanter, jøder og zoroastere har en hver. Stemmerettsalderen er 16 år.

Vokterrådet Shura-e-Nigahban består av 12 medlemmer; seks geistlige utpekt av Den øverste lederen og seks jurister utpekt av parlamentet etter forslag fra lederen av høyesterett. Vokterrådets oppgave er å sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islam og grunnloven. Ingen kandidater kan stille til valg uten først å være godkjent av vokterrådet, som også overvåker selve valget.

Det er også et eget meglerråd, Shura-e Tashkhis-e Maslahat-e Nizam, med 13 medlemmer som har som oppgave å megle i konflikter mellom parlamentet og vokterrådet.

Iran har tradisjoner for lokalt selvstyre, men sjahen sentraliserte i økende grad styret. Denne politikken er fulgt opp etter den islamske revolusjonen, skjønt den er blitt noe dempet etter Khomeinis død. Landet er inndelt i 30 provinser (ostaner), ledet av generalguvernører, og 324 fylker (sjahrestaner) ledet av guvernører.

Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper som kan innebære dødsstraff for en rekke forbrytelser. Huddud-straffene, fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser praktiseres, i tillegg til det islamske prinsippet om qasas og diyat, gjengjeldelse eller blodpenger. Det innebærer f.eks. at en drapsmann kan kjøpe seg fri etter avtale med offerets familie, evt. at offerets familie kan kreve dødsstraff. Øverste domstol er høyesterett.

Offentlige henrettelser er ikke uvanlig i Iran. Bruk av dødsstraff omfatter også mindreårige av begge kjønn. Iranske myndigheter la 2005 frem lovendringsforslag som vil forby idømming av dødsstraff og fysisk avstraffelse som pisking for personer under 18 år. I påvente av eventuell endring fortsetter domstolsvesenet å dømme mindreårige til døden.

Iran har to typer domstoler, vanlige offentlige domstoler og revolusjonsdomstoler. Domstolene har ulik jurisdiksjon. Under vanlige domstoler hører hverdagskriminalitet, familierett og sivilrett. Under revolusjonsdomstolen hører forbrytelser mot statens sikkerhet, spionasje, terrorisme, fornærmelse av den islamske republikken og den Øverste lederen, grove økonomiske forbrytelser, grove narkotikaforbrytelser og alvorlige tilfeller av korrupsjon. I tillegg har Iran flere spesialdomstoler og militærdomstoler.

I 1994 ble rettsvesenet reformert og tilpasset islamske prinsipper. Bl.a. ble påtalemyndigheten nedlagt og dommeren, som alltid er muslim, fikk ansvar for etterforskning, tiltale og domsavsigelse. Påtalemyndigheten ble ved en lovendring gjeninnført i 2002. Det er felles påtalemyndighet for vanlige domstoler og revolusjonsdomstoler.

REVOLUSJONSGARDEN Revolusjonsgarden ble grunnlagt i 1979 for å forsvare den islamske revolusjonen mot indre og ytre trusler. I 1953 hadde hæren vist seg bestikkelig i kuppet mot den folkevalgte Mossadeq. Garden (Pasdaran på persisk) består av hær, marine og flyvåpen på tilsammen ca. 150 000 mann. Den har hånd om de ballistiske rakettvåpnene, og om irregulære operasjoner via sin egen elitestyrke (Quds) og partnere i andre land, herunder Hezbollah i Libanon. Fra 2007 har også den frivillige paramilitære styrken Basij stått under Revolusjonsgardens ledelse. Basij brukes for å slå ned på demonstranter og kue opposisjonelle elementer.   Revolusjonsgarden er også en betydelig økonomisk aktør med interesser i forsvarsindustrien, bygg og anlegg, laboratorier ved universitetene og olje-og gassindustrien. Folk med bakgrunn i Garden har også posisjoner i det politiske systemet. Det var særlig utbredt under Ahmadinejads første termin som president, da over halvparten av regjeringsmedlemmene hadde en slik bakgrunn. Økonomi, politikk og militære anliggender er derfor vevd sammen på en måte som gjør Iran særlig utsatt for korrupsjon. I sin tiltredelsestale i 2013 rettet Rouhani oppmerksomheten mot dette problemet og tok til orde for et klarere skille mellom økonomi og politikk.   Revolusjonsgraden rapporterer til Øverste leder.   SAMMENFATNING Det iranske politiske systemet har mange maktsentra som konkurrerer om innflytelse. Blant de viktigste er Øverste leder, Presidenten, Parlamentet, Vokterrådet og Revolusjonsgarden. Øverste leder er øverst både i navnet og gavnet.   Rivaliseringen mellom makthaverne har svingt fram og tilbake, mye som en følge av presidentvalgene, som er systemets viktigste demokratiske ventil. Pragmatiske Rafsanjani ble etterfulgt av reformorienterte Khatami, og deretter av populistiske og i mange henseeende konservative Ahmadinejad. Alle disse presidentene satt i to perioder (a 4 år). Rouhani karakteriseres som moderat konservativ, men fikk også de reformorientertes stemmer.   En nedside ved systemet er at det i perioder med sterk rivalisering er lite beslutningsdyktig. Det var tilfelle i 2009 da det kom til store demonstrasjoner i forbindelse med presidentvalget. Da det  samme høst lå an til et tillitsskapende tiltak i striden om det iranske atomprogrammet, greide ikke systemet å fatte beslutninger så raskt som USA og andre krevde. En oppside ved det er at det er "slitesterkt" under press. Et systemskifte må gjøre noe ikke bare med ett maktsenter og en leder, men med mange.   Det er et alment inntrykk at mange i Iran er misfornøyde med landets styre og ønsker reformer, men uten å ønske noen ny revolusjon. Iranerne har dårlige erfaringer med revolusjonære omveltninger. Samtidig er det så mange konkurrerende og korrigerende elementerer i systemet at det er vanskelig å arbeide seg ut av egne problemer.    

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.