Irans politiske system – Store norske leksikon

Iran er en konstitusjonell islamsk republikk. Forfatningen ble innført etter den iranske revolusjonen i 1979, som satte sluttstrek for over 2500 år med monarki.

Irans politiske system bygger på en nytolkning av sjiaislamsk autoritet og kombinerer teokratiske, autoritære og demokratiske elementer. Det politiske systemet er sammensatt, tidvis paradoksalt og uten historisk sidestykke. På den ene siden finnes demokratisk maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt, i form av Irans folkevalgte parlament, president og domstoler. Denne delen av det politiske systemet er inspirert av den franske republikk.

På den andre siden inneholder det iranske politiske systemet teokratiske og autoritære elementer. Kjernen i Den islamske republikken Iran er prinsippet om velayat-e faqih (den rettslærdes vergemål). Dette er Irans statsoverhode, som fungerer som landets politiske og åndelige leder. Vokterrådet utgjør et annet teokratisk element i Irans politiske system. Vokterrådets viktigste oppgave er å sikre innflytelsen til Den øverste leder overfor den folkevalgte lovgivende og utøvende makt.

Det iranske politiske systemet har mange maktsentre som konkurrerer om innflytelse. Blant de viktigste er Den øverste leder, presidenten, parlamentet, Vokterrådet og Revolusjonsgarden.

Velayat-e faqih

Ali Khamenei har sittet som Írans øverste leder siden 1989.

Ayatolla Ali Khamenei

AP/NTB.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Kjernen i Den islamske republikken Iran er prinsippet om velayat-e faqih (den rettslærdes vergemål). Velayat-e faqih fungerer som Irans øverste leder og utgjør et teokratisk og autoritært innslag i statssystemet. Lederen har nesten uinnskrenket makt. Grunnloven gir lederen fullmakt til å kontrollere nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, militæret og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet, og har det avgjørende ord når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken.

Presidenten

Presidenten i den islamske republikken Iran (rais-e jomhuri-ye eslami-e Iran) har utøvende makt. Blant presidentens viktigste oppgaver er å utnevne statsråd til regjering, håndheve lover vedtatt av parlamentet og signere internasjonale traktater og avtaler. Presidentens politiske makt og innflytelse er imidlertid svært begrenset av den avgjørende posisjonen Den øverste leder og Vokterrådet har i landets politiske system. Den øverste lederen kan, når som helst, avskjedige regjeringens medlemmer, også presidenten, helt uten støtte fra parlamentet.

Hvert fjerde år blir det avholdt presidentvalg. Dersom sittende president blir gjenvalgt, kan vedkommende sitte i maksimalt to perioder. Stemmerettsalderen er 18 år (hevet fra 15 år i 2007). Det er kun kandidater forhåndsgodkjent av Vokterrådet som kan stille til valg. Selv om det er kvinner som lanserer sine kandidatur til hvert presidentvalg de siste årene, har ingen kvinner til dags dato blitt godkjente kandidater.

Parlamentet

Parlamentet (majles-e-showra-ye eslami) har lovgivende makt. Det består av 290 folkevalgte medlemmer som velges hvert fjerde år. Det er kun kandidater godkjent av Vokterrådet som kan stille til valg. Plassene i parlamentet er fordelt mellom Irans 31 provinser og 207 valgdistrikt. Noen av Irans religiøse minoriteter har reserverte plasser: kristne armenere har to plasser, mens kristne assyrere, jøder og zoroastrere har én plass hver. Foruten disse fem reserverte plassene, skal alle kandidater i henhold til landets valglover være muslimer i alderen 30–75 år. Samtlige kandidater skal også avsi troskap til grunnloven og til Den øverste lederen. Kvinner kan stille til valg, men det er vanligvis en stor overvekt av menn som godkjennes og velges til parlamentet. Personer som tilhører landets forfulgte religiøse minoritetsgrupper, som bahaier, kan ikke stille til valg.

Vokterrådet

Vokterrådet (showra-ye negahban) bidrar til å opprettholde Irans teokratiske system og hindrer innflytelsen til landets demokratiske institusjoner. Rådets viktigste oppgave er å sikre Den øverste leders innflytelse overfor den folkevalgte lovgivende og utøvende makt. Det skal sørge for at alle vedtak fattet av parlamentet er i samsvar med islam og med landets grunnlov. Vokterrådet utøver også kontroll over presidentembetet. Ingen kandidater kan stille til president- eller parlamentsvalg uten først å være godkjent av Vokterrådet, som også overvåker selve valgene.

Rådet består av tolv medlemmer: seks islamske jurister (fuqaha , faqih i entallsform) som utpekes av Den øverste lederen, og seks øvrige jurister som utpekes av parlamentet etter forslag fra lederen av høyesterett. Rådets medlemmer velges for en seksårsperiode.

Administrativ inndeling

Unge velgere avlegger stemme under presidentvalget i Iran i 2017, der Hassan Rouhani ble gjenvalgt med 57 prosent av stemmene.

Valg i Iran 2017

Av Vahid Salemi/AP/NTB Scanpix.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Iran har tradisjon for lokalt selvstyre, men sjahen sentraliserte i økende grad styret. Denne politikken er fulgt opp etter revolusjonen i 1979, skjønt den er blitt noe dempet etter ayatollah Khomeinis død. Landet er inndelt i 31 provinser (ostan), ledet av generalguvernører (ostandar), og 471 fylker (shahrestan) ledet av guvernører.

Rettssystem og lovverk

Irans rettssystem ble etablert i 1905 under Den konstitusjonelle revolusjon. Systemet ble først videre revidert under Reza Sjah Pahlavi. Etter innføringen av Den islamske republikken Iran ble rettssystemet ytterligere endret for å passe den nye statsformen.

Landets rettssystem består av høyesterett, et høyesterettsråd og lavere domstoler. Høyesterettsjustitiarius må være anerkjent spesialist i sjiaislamsk rett og ha oppnådd status som mujtahid, høyeste autoritet innen islamsk lov. Leder av høyesterett utnevnes av Den øverste leder for en periode på fem år.

Iran har to typer domstoler: vanlige offentlige domstoler og revolusjonsdomstoler. Domstolene har ulik jurisdiksjon. Under vanlige domstoler hører hverdagskriminalitet, familierett og sivilrett. Under revolusjonsdomstolen hører forbrytelser mot statens sikkerhet, spionasje, terrorisme, fornærmelse rettet mot Den islamske republikken og Den øverste lederen, grove økonomiske forbrytelser, grove narkotikaforbrytelser og alvorlige tilfeller av korrupsjon. I tillegg har Iran flere spesialdomstoler og militærdomstoler.

I 1994 ble rettsvesenet reformert og tilpasset islamske prinsipper. Blant annet ble påtalemyndigheten nedlagt og dommeren, som alltid er muslim, fikk ansvar for etterforskning, tiltale og domsavsigelse. Påtalemyndigheten ble ved en lovendring gjeninnført i 2002. Det er felles påtalemyndighet for vanlige domstoler og revolusjonsdomstoler.

Grunnloven

Grunnloven til den islamske republikken Iran (qanun-e asasi-ye jomhuri-ye eslami-ye Iran) ble vedtatt i desember 1979 og revidert i 1989. Den nye grunnloven erstattet dermed grunnloven fra 1906. I grunnloven videreføres spenningene mellom det politiske systemets teokratiske og demokratiske aspekter. I grunnlovens artikkel 1 og 2 stadfestes Guds og Koranens suverenitet, mens artikkel 6 understreker betydningen av de folkevalgte institusjonene. Grunnlovsendringene av 1989 innebar at stillingen som statsminister ble fjernet fra det politiske systemet. I tillegg ble ekspertrådet innført som meklingsinstans i de stadige konfliktene mellom parlamentet og Den øverste leder.

Landets øvrige lovverk kombinerer innslag av islamsk lov (sharia) med sivil lov. Familielov og landets straffelov bygger på islamsk lov i form av den sjiaislamske lovskolen Ja’fari, mens lover som omhandler handel og administrasjon, reguleres av sivilrett.

Familielov

Familieloven regulerer blant annet ekteskap, skilsmisse og arv, i tillegg til fordeling av omsorg for barn. Grunnlaget for Irans familielov er Irans sivillov fra 1928 og ekteskapsloven av 1931. Familieloven som ble vedtatt under Pahlavi-dynastiet i 1967 (revidert i 1975), ble formelt avskaffet med innføringen av Den islamske republikken i 1979. Deler av loven har likevel blitt anvendt i familiedomstoler, også etter 1979. I 2013 ble imidlertid en ny familielov vedtatt. Familieloven fra 2013 tydeliggjorde familiedomstolenes struktur og organisering og klargjorde i tillegg prosedyrespørsmål. Loven tar for seg tema som ekteskap, inkludert medgift og skilsmisse, barnefordeling, samt økonomiske og strafferettslige forhold relatert til de nevnte temaene.

Straffelov

Iransk straffelov bygger på islamsk lov. Straffeloven inneholder generelle regler og begreper om straff, men også straffereaksjoner for konkrete handlinger. Videre omhandler loven straffeutmålinger for blant annet utroskap og utenomekteskapelig seksuell aktivitet (zina), sodomi og tyveri. Straffeutmålingen varierer i henhold til hva slags type handling som er utført. I tillegg til straff som fengsel, bot, fratakelse av rettigheter eller bevegelsesfrihet, utgjør straffereaksjoner definert av islamsk lov sentrale deler av loven. Hudud er straff definert i islamsk lov og inkluderer fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser. Qisas og diyat er islamske prinsipper for henholdsvis gjengjeldelse og blodpenger. Det innebærer for eksempel at en drapsmann kan kjøpe seg fri etter avtale med offerets familie, eventuelt at offerets familie kan kreve dødsstraff.

Dødsstraff er en utbredt straffemetode i Iran, og offentlige henrettelser er ikke uvanlig. Kriminelle handlinger som kan straffes med døden, inkluderer for eksempel drap, voldtekt, homoseksualitet, pedofili, utroskap, apostasi og blasfemi. Offentlige henrettelser er brukt for å avskrekke folk fra å delta i politiske protester i perioder med sosial og politisk uro, som under Kvinne, liv, frihet-protestene som startet høsten 2022. Anklager om «fiendskap overfor Gud» (moharebeh) eller å spre «korrupsjon på jorden» (mofsed-e filarz) kan medføre dødsstraff. Dødsstraff rammer også mindreårige av begge kjønn.

Revolusjonsgarden

Revolusjonsgarden har styrket sin posisjon i Iran i senere år – spesielt i presidentperioden til Mahmoud Ahmadinejad (2005–2013). Han var selv veteran fra Revolusjonsgarden og rekrutterte flere av gardens medlemmer til sentrale politiske stillinger. I hans første presidentperiode hadde over halvparten av regjeringsmedlemmene bakgrunn fra Revolusjonsgarden. Dette er et eksempel på at økonomi, politikk og militære anliggender er vevd sammen på en måte som gjør Iran særlig utsatt for korrupsjon. I sin tiltredelsestale i 2013 rettet president Hassan Rouhani oppmerksomheten mot dette problemet og tok til orde for et klarere skille mellom økonomi og politikk.

Da det brøt ut politiske protester i forbindelse med presidentvalget i 2009, spilte Revolusjonsgarden og Basij en helt sentral rolle i å slå ned protestene og opposisjonsbevegelsen kalt Den grønne bevegelsen. Også under nyere bølger med sosial uro og politiske protester, har Revolusjonsgarden og Basij bidratt til å bekjempe opposisjonelle stemmer i landet.

Revolusjonsgraden rapporterer til Den øverste leder.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

Amnesty International (16. august 2022). «Death Penalty»
Bøe, Marianne (2015). Family Law in Contemporary Iran. London: I.B. Tauris
Refworld (1928). Civil Code of the Islamic Republic of Iran
Comparative Constitutive Project. Constitution of the Islamic Republic of Iran (1979/1989)
Elling, Rasmus Christian (2019). Irans moderne historie. København: Gyldendal
Iran Human Rights Documentation Centre. Islamic Penal Code of the Islamic Republic of Iran, (1996/2013)

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Irans samtidshistorie

Marianne Hafnor Bøe

Professor, Universitetet i Stavanger