Mahmoud Ahmadinejad

Faktaboks

Mahmoud Ahmadinejad
Født
28. oktober 1956, Garmsār, Iran
Da Mahmoud Ahmadinejad ble valgt som Irans president i 2005, var han den første ikke-geistlige til å bli landets regjeringssjef på 24 år. Men i Iran er det Den øverste lederen som har den reelle makten, og etter revolusjonen i 1979 har ayatollah Khomeini og ayatollah Ali Khamenei (på bildet bak) hatt denne rollen.
Av /Reuters/NTB Scanpix.

Artikkelstart

Mahmoud Ahmadinejad er en iransk politiker som var Irans president fra 2005 til 2013, da han ble etterfulgt av Hassan Rouhani. Som president var han kjent for sin konservative politikk og konfronterende retorikk, særlig ovenfor USA.

Bakgrunn

Ahmadinejad ble født inn i en arbeiderklassefamilie i den fattige landsbyen Garmsār i det nordlige Iran 28. oktober 1956. Han vokste opp i Irans hovedstad Teheran, som sønn av en smed, og utdannet seg til sivilingeniør ved den tekniske høyskolen i Teheran. Ahmadinejad avla doktorgrad i styring av veitrafikk. Etter endt utdanning ble han professor ved universitetet i Teheran.

Som student sluttet Ahmadinejad seg til islamistbevegelsen. Under den islamske revolusjonen i Iran i 1978–1979 var han en av studentlederne som organiserte demonstrasjoner mot sjahens regime. Etter revolusjonen ble han en del av Irans fryktede revolusjonsgarde (Sepah-e-Pasdaran), regimets elitestyrke og mest effektive militære enhet. Han var også en del av Basij, en paramilitær frivillig ungdomsorganisasjon som kontrolleres av revolusjonsgarden. Etter trening ved revolusjonsgardens hovedkvarter deltok han i operasjoner mot Kirkuk i Irak. Senere ble han også en ledende ingeniør i vokterkorpset, og leder for korpsets stab i de vestlige provinsene i Iran.

Etter en kort periode som provinsguvernør, ble ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad ordfører i Teheran i 2003. Han var da nokså ukjent. Også da han stilte til presidentvalget i 2005 ble han regnet som en politisk outsider, og meningsmålinger viste liten støtte for ham.

President

Mahmoud Ahmadinejad ble overraskende valgt til Irans sjette president i 2005 etter å ha utfordret tidligere president Ali Akbar Hashemi Rafsanjani og tre andre politiske tungvektere. Han framsto som en populistisk beskytter for fattige iranere og arbeiderklassen. I valgkampen lovet han blant annet økonomisk utjevning, sosial rettferdighet og kamp mot korrupsjon. Han hadde størst oppslutning blant de fattige og religiøse deler av den iranske befolkningen, og vant i andre valgomgang med 63 prosent av stemmene.

I 2009 ble han gjenvalgt for en ny fireårsperiode, ifølge offisielle tall også denne gang med 63 prosent av stemmene. Ahmadinejad var president i to perioder og kunne derfor ikke gjenvelges ved presidentvalget i 2013.

Innenriks

Ahmadinejad representerte et brudd med politikken til sin forgjenger, Mohammad Khatami, som førte en mer moderat innenrikspolitikk og tilnærming til Vesten.

Som president var Ahmadinejad den fremste i det iranske lederskapet som ikke hadde religiøs utdanning, men han var likevel en gudfryktig muslim. Innenrikspolitisk førte Ahmadinejad en konservativ linje, med vekt på ting som moral og religion. For eksempel forbød han det statlige TV- og radioselskaper fra 2005 å sende musikk som ble ansett for å være «upassende». Iran under Ahmadinejad raget også høyt opp på lista over statlige henrettelser, inkludert for homoseksualitet. Protestanter ble drept i gatene, og minoriteter forfulgt.

Vilkårlig utvelgelse av stab og byråkratisk ansatte var også utbredt i hans presidentperiode. Lojalitet, smiger og underdanighet ble favorisert over ekspertise og erfaring. Ahmadinejad brakte for eksempel mange offiserer fra revolusjonsgarden og Basij inn i regjeringen, og la til rette for salg av privatiserte firmaer til disse organisasjonene. Som følge av dette ble revolusjonsgarden også involvert i mange økonomiske aktiviteter i Iran.

På tross av at han bekjente seg som en økonomisk analfabet, la Ahmadinejad i sin første periode som president stor vekt på økonomiske reformer. Han mente at fordelingen av økonomisk rikdom og muligheter var skjev i Iran, og at det var behov for redistribusjon, særlig i de underutviklede regionene. Han mente at forgjengernes (Khatami og Rafsanjani) økonomiske politikk, som innebar privatisering og deregulering av pris, bare kom en liten gruppe politikere og forretningsmenn til gode. For å forsøke å refordele godene førte Ahmadinejad en intervenerende økonomisk politikk: Han økte Irans årlige budsjett, trykket mer penger, tok opp større lån, og fjernet byråkratiske hinder for sine økonomiske planer.

Ahmadinejads økonomiske politikk bidro til økt inflasjon og en ustabil økonomisk situasjon, både for privatpersoner og bedrifter. I 2009 hadde inflasjonen nådd 25 prosent. Mange mener at Irans økonomi ble varig skadet som følge av Ahmadinejads reformer, og særlig middelklassen ble rammet av endringene. Det er vanskelig å vurdere den reelle effekten av den økonomiske politikken under Ahmadinejad, ettersom informasjon om grunnleggende økonomiske indikatorer er tilbakeholdt eller tilslørt av regimet.

Ahmadinejad var en splittende figur også i Iran, og han hadde mange mektige politikere mot seg. Mahmoud Ahmadinejad hadde i begynnelsen av perioden likevel stor gjennomslagskraft, delvis på grunn av sitt nære forhold til Ayatollah Ali Khamenei og revolusjonsgarden. Særlig i den første fasen av presidentperioden nøt Ahmadinejad Khameneis støtte, men denne avtok mot slutten. Dette gjorde at Ahmadinejads motstandere fikk større påvirkning de siste årene av presidentperioden, og Ahmadinejads gjennomslagskraft minsket. Særlig ble han kritisert for den vanskelige økonomiske situasjonen, og hans politiske motstandere greide i økende grad å stoppe Ahmadinejads politikk. I 2011 havnet Ahmadinejad i åpen maktkamp med Ayatolla Khamenei etter at presidenten hadde sparket etterretningsministeren, som var en alliert av Khamenei. Khamenei gjeninnsatte ministeren. Lignende blokkeringer av Ahmadinejad forekom i månedene og årene som fulgte.

Endringen i Ahmadinejads popularitet reflekteres ved valget i 2009, da ble han gjenvalgt for en ny fireårsperiode. Denne valgseieren var svært omstridt. Ifølge offisielle tall også denne gang med 63 prosent av stemmene, men Ahmadinejad ble beskyldt for stemmerigging og bedrageri. Ayatollah Khamenei forsvarte utfallet. Folk strømmet ut i gatene til det som skulle bli de største protestene i Iran siden revolusjonen i 1978–1979, for å protestere mot valgresultatet. Disse ble slått brutalt ned av Ahmadinejad, og resulterte blant annet i fengsling av fredelige demonstranter og blodsutgytelser. To av Ahmadinejads politiske rivaler ble satt i husarrest. Selv etter dette sterke uttrykket for motstand i folket framsto Ahmadinejad som arrogant, og kalte sine motstandere «ugress og skrot.»

Ahmadinejads andre presidentperiode ble preget av kriser og uro. Han ble overstyrt av Ayatollah Khamenei flere ganger, og mistet støtte hos konservative Majlis-representanter og i flere konservative medier som tidligere hadde støttet ham.

Utenriks

Som president var Mahmoud Ahmadinejad en sterk pådriver for Irans atomprogram, noe som førte til enda skarpere konfrontasjon med Vesten, og særlig USA. Her taler han ved anrikningsinstallasjonen i Natanz utenfor Teheran i 2007.
Av /AP/NTB Scanpix.

Selv om han selv hadde lite erfaring med verden utenfor Iran fra tidligere i livet, var Ahmadinejad som president aktiv i utenrikspolitikken. Han markerte seg internasjonalt ved å forsvare Irans atomprogram, særlig overfor USA og EU. I 2007 annonserte Ahmadinejad at Iran hadde begynt å produsere kjernebrensel på industrielt nivå. Dette førte til friksjon med vestlige land og påfølgende forsterkede internasjonale sanksjoner mot Iran. Sanksjonene gjorde det vanskeligere å få investeringer utenfra, noe som forsterket de økonomiske problemene i Iran.

Men det var ikke bare over atomprogrammet Ahmadinejad klinsjet med omverdenen. Med en konfronterende retorikk avviste han alle ikke-muslimske økonomiske systemer – kapitalisme, kommunisme og sosialisme – som urettferdige, utnyttende og undertrykkende. Han mente særlig at Vestens «geopolitiske hegemoni» måtte utfordres, både av politiske og religiøse årsaker. Ahmadinejad inngikk allianser med små og fattige land i Latin-Amerika og Afrika i opposisjon mot USA og Vesten. Dette bidro til Irans internasjonale isolasjon og negative image. Irans støtte til shiamuslimske grupper i Saudi-Arabia, Jemen, Libanon og Bahrain førte også til at forholdene til disse landene ble dårligere.

Harde verbale utfall særlig mot Israel og USA, samt hans samarbeidsproblemer knyttet opp til Irans atomprogram, har gjort Ahmadinejad til en omstridt person i vestlige land. Ahmadinejad har blant annet anklaget USA for selv å stå bak angrepene på Washington og New York 11. september 2001, og vesten for å ha skapt HIV-epidemien i Afrika, slik at det skulle bli lettere å plyndre kontinentet. Reaksjonene har vært særlig skarpe i USA, som flere ganger har truet med militært angrep på Iran. Også Israel har flere ganger truet landet med militært angrep. I tillegg til det omstridte gjenvalget i 2009, er Ahmadinejad kanskje særlig kjent i vesten som en fornekter av Holocaust.

Virke etter 2013

Ahmadinejad var president i to perioder og kunne derfor ikke gjenvelges ved presidentvalget i 2013. Han ble etterfulgt av president Hassan Rouhani.

Ahmadinejad har gått inn i rekken av tidligere presidenter som har falt i unåde hos regimet (dette gjelder også de tidligere presidentene Mohammad Khatami, Ali Akbar Hashemi Rafsanjani og Abolhassan Bani-Sadr).

Etter at han gikk av som president uttalte Ahmadinejad at han skulle trekke seg tilbake fra politikken. Men i april 2017 annonserte han at han ville stille til presidentvalget samme år, på tross av Ayatollah Khameneis anbefaling om å la være. Han ble senere diskvalifisert til å stille til valg.

Ahmadinejad har vært en sterk kritiker av Rouhanis regjering. Han blir av mange ansett som irrelevant innenriks, men fortsetter med sin politiske aktivitet. I forkant av presidentvalget i 2021 ble det spekulert i om han ville forsøke å stille som kandidat på nytt.

Under Ahmadinejads presidentperiode ble sosiale medier som Twitter, Facebook og YouTube forbudt i Iran. Etter at han gikk av som president, har han paradoksalt nok selv brukt sosiale medier i utstrakt grad for å nå verden med sine synspunkter.

Privatliv

Mahmoud Ahmadinejad er gift med Azam al-Sadat Farahi, som også er utdannet ved den tekniske høyskolen i Teheran. Sammen har de tre barn; to sønner og en datter. Det er ikke vanlig at presidentens kone deltar i mannens politiske liv. Farahi har likevel deltatt ved enkelte reiser og besøk av veldedige institusjoner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg