Skriftlærde, vanlig norsk betegnelse på de jødiske lærde som fra tiden etter eksilet i Babylonia (586–538 fvt.) fikk stadig større innflytelse og myndighet innen jødedommen. Toraen (Læren) trådte da mer og mer i forgrunnen, og etter at tempelet i Jerusalem var ødelagt av romerne i 70 evt., ble det helt slutt på den tempelkulten.

Jesu tid opptrådte skriftlærde som en egen stand som gjerne kalles fariseere. Av folket ble de tiltalt med rabbi, min herre. På grunnlag av studier av Toraen og tradisjonen fastla de det som var jødisk lov og rett, halakha, og som dommere la de frem dette i Det høye råd (Sanhedrin). Deres virksomhet var ulønnet, og de hadde derfor som oftest et annet verv ved siden av. 

Etter tempelets fall var det fariseernes arvtakere, lærde rabbinere som kalles tannaim og amoraim, som videreutviklet jødisk lov, jødiske ritualer og jødiske tradisjoner slik at det ble mulig å leve som jøde over alt og til alle tider.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.