Zarathustra, iransk profet, trolig virksom ca. 1000 f.Kr, betraktet som grunnlegger av zoroastrismen eller mazdaismen (etter guden Ahura Mazdah, hvis åpenbaring Zarathustra forkynte).

Det nøyaktige tidspunkt og de nærmere omstendighetene i Zarathustras liv er usikre og omstridt i forskningen, men han levde mest sannsynlig i et øst-iransk område, muligens i grensetraktene mellom det nordlige Afghanistan og Iran. Zoroastrismens hellige skrifter, kjent under samlebetegnelsen Avesta (ordet betegner også det øst-iranske språket skriftene er nedtegnet på), ble tilskrevet Zarathustra, men i virkeligheten er det bare en håndfull hymner, de såkalte gathaer (sanger) som etter all sannsynlighet er forfattet av ham. I gathaene fremstår Zarathustra som en klart profilert personlighet. Han opplyser at han var zaotar, dvs. tilhørte presteklassen. 30 år gammel fikk han sin første åpenbaring og ble kjent med den høyeste guddom, Ahura Mazda ('Den vise herre'). Fra da av viet han sitt liv til forkynnelsen av den nye troslære.

Zarathustra gikk til angrep på den tradisjonelle religionens guder og prestene som stod for den blodige offerkulten av dem. Han ble utsatt for forfølgelser fra det tradisjonelle presteskap og måtte flykte fra sin stamme. Han fant fristed hos Vishtaspa, en stammehøvding som lot seg omvende og ble beskytter av den zarathustriske lære. Zarathustra fikk etter hvert oppslutning blant folket, og levde aktet og æret som guds hellige profet.

Gatha'ene er vår hovedkilde til Zarathustras lære, men hymnene er vanskelige å forstå, og det er stor strid om fortolkningene. Ofte er det uklart om læren stammer fra profeten selv eller hører til senere teologi. Budskapet innebærer imidlertid på avgjørende punkter et brudd med den tradisjonelle religionen, som må ha vært nær beslektet med den samtidige vediske religionen i India.

For Zarathustra er Ahura Mazdah den høyeste og den eneste virkelige gud. Det er imidlertid uklart om denne guddom er skapt av Zarathustra eller overtatt fra tidligere religiøse forestillinger. Ahura (indisk asura) er betegnelse for en klasse guder som alt i arisk tid har stått i opposisjon til en annen gudeklasse, daeva'ene (indisk deva). I zoroastrismen er de siste blitt til onde vesener, falskguder, demoner.

Ifølge læren er hele tilværelsen dominert av motsetningen mellom Ahura Mazdah (mellompersisk Ormazd) og Angra Mainyu eller angro mainjush (mellompersisk Ahriman), hhv. det godes og det ondes prinsipp, det livsfremmende og det livsødeleggende. Mellom disse vil det bestå en stadig kamp inntil enden kommer.

For menneskene innebærer læren en etisk dualisme; hvert menneske tvinges til å ta parti for den ene eller den andre part. Mazdah-dyrkerne, de rettroende (daena, 'den skuende forsamling'), gir sin støtte til Ahura Mazdah gjennom inderlig bønn og ved å fordype seg i livets praktiske gjøremål. Motstanderne, daeva-dyrkerne, utgjør et vrengebilde av daena-dyrkerne.

Zarathustras endetidsrike betyr virkeliggjørelsen av «den gode ordning» (Asha); før det kommer, må alt ondt opphøre, og en dom vil bli felt over alle som motsatte seg Ahura Mazdahs skaperplan. De rettferdige vil forenes med gud, mens straff og pine venter dem som valgte feil. De onde er ikke evig fortapt, men skal renses gjennom glødende metall og siden forenes med de rettferdige.

Det finnes en rekke sekundære guddommer som er skapt av Ahura Mazdah. Av særlig betydning er Amesha Spenta'ene ('de udødelige hellige' el. 'livsfremmende'), som kan fortolkes som uttrykk for forskjellige sider ved Ahura Mazdahs vesen, og som alle har hver sin negative motsetning. Sentral blant Amesha Spenta'ene er Asha ('retten, sannheten, den gode ordning'; indisk rita); dens motsetning er Drug ('løgnen, fornektelsen av det gode').

I kosmologien svarer Amesha Spenta'ene til de sju elementer; f.eks. assosieres Asha med ilden, og som sådan gjennomtrenger Asha hele Ahura Mazdahs skapning. Tilværelsen oppfattes altså som en enhetlig struktur hvor hver enkelt bestanddel står i relasjon til alle de øvrige.

Zarathustra var etter alt å dømme en religiøs nyskaper med sitt budskap om etisk dualisme, monoteisme basert på et nært, personlig gudsforhold og forventningen om dommen og transfigurasjonen. Hans lære fikk stor betydning for jødisk eskatologi etter det babylonske eksil og derved – spesielt gjelder dette hans lære om dommen og transfigurasjon – for kristendommen. Også for manikeismen ble han av stor betydning, og ble regnet som en av Manis forløpere. I den greske antikken var han kjent som en vismann og magiker, og i renessansen oppstod det en fornyet interesse for «Zoroaster», som bl.a. ble betraktet som opphavsmann til kabbala.

Zoroastrismen ble statsreligion under sasanide-dynastiet i Iran (226–651 e.Kr.), og andre religioner ble forfulgt. Etter arabernes erobring gikk størstedelen av den iranske befolkning etter hvert over til islam. Fortsatt eksisterer zoroastrismen som en liten minoritet i Iran og som parsismen i India, se parsere. Minoriteter finnes i Nord-Amerika, Vest-Europa, Pakistan og Australia.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.