Donald Trump av . CC BY SA 2.0

Donald Trump

Faktaboks

Donald Trump
Donald John Trump
Uttale
trʌmp
Født
14. juni 1946, New York, New York, USA
Offisielt foto av Donald Trump, 15. desember 2016
Donald Trump
Av /Det hvite hus.
Lisens: Brukerspesifisert

Donald Trump er amerikansk forretningsmann og politiker som var USAs president i perioden 20. januar 2017 til 20. januar 2021. Han tilhører Det republikanske partiet.

Trump har vært bredt kjent i amerikansk offentlighet siden 1980-årene, først som eiendomsutvikler og forretningsmann og senere som hovedperson i et realityprogram på TV.

Da Trump valgte politikken i 2015, var det etter flere tiår med offentlige spekulasjoner om en slik karriere. Han vant nominasjonskampen i Det republikanske partiet med klar margin, og det overrasket mange da han beseiret Hillary Clinton i presidentvalget i USA i 2016. Trump stilte til gjenvalg ved presidentvalget i 2020, men tapte for Joe Biden fra Det demokratiske partiet. Han ble da den første presidenten siden George H. W. Bush som måtte gi seg etter én periode.

Familie og bakgrunn

Trump er født og oppvokst som nest yngst av fem søsken i New York City, der faren Fred C. Trump eide og drev et stort eiendomsselskap som bygde boliger i Queens og Brooklyn. Etternavnet kommer fra Trumps bestefar Frederick som innvandret til USA fra Tyskland. Trumps mor Mary McLeod var innvandret til USA fra Skottland.

Etter barneskolen fullførte Trump sin skolegang ved en privat kostskole med militær innretning, New York Military Academy. I 1964 begynte han på høyere utdanning ved Fordham University i Bronx i hjembyen New York, før han etter to år søkte seg over til den mer prestisjefylte handelshøyskolen Wharton ved University of Pennsylvania. Han tok de to siste årene av sin bachelorgrad der.

Trumps alder gjorde ham aktuell for innkalling til krigstjeneste i Vietnam, men han ble unntatt i perioden han var under utdanning og deretter av medisinske årsaker da en lege gav ham diagnosen eksostose på hælen.

Han har vært gift tre ganger og har fem barn. Det første ekteskapet, med den tsjekkiske modellen og forretningskvinnen Ivana Trump, varte fra 1977 til 1992. De to fikk barna Donald Jr., Ivanka og Eric. Fra 1993 til 1999 var han gift med skuespilleren og TV-personligheten Marla Maples og fikk datteren Tiffany. Ekteskapet med den slovenske fotomodellen Melania Trump ble inngått i 2006. De to har sønnen Barron.

Forretnings- og mediepersonlighet

Donald Trump begynte å arbeide i farens selskap etter endt utdannelse i 1968 og tok etter noen år over ledelsen. I 1980-årene utvidet han virksomheten til å omfatte en rekke storslagne bygninger, slik som Trump Tower i New York (åpnet 1983), luksushoteller og kasinoer i Atlantic City.

Trump ble fra 1980-årene en kjent person i New Yorks finans- og sosietetsliv på Manhattan og stod som medforfatter av flere bøker. Mest kjent er The art of the deal (1987).

Etter store økonomiske vanskeligheter rundt 1990, lot Trumps forretningsdrift til å lykkes igjen i oppgangstidene før årtusenskiftet. Han investerte også i underholdnings- og TV-selskaper og leide ut navnet sitt til en rekke ulike produkter.

Han bemerket seg fra 2004 til 2015 som produsent og programleder i TV-realityserien The ApprenticeNBC, der deltakerne kjempet om en lederstilling i en av Trumps bedrifter. Trump ledet programmet i 14 sesonger fra 2005.

Trump ble lenge antatt å være blant USAs rikeste menn, men opplysninger som er fremkommet under hans tid som president tyder på at statusen kan være overdrevet. Han har hatt langt høyere gjeld enn antatt og mottok ifølge gravejournalister i New York Times over 400 millioner dollar (målt i 2018-verdi) fra faren i 1980- og 90-årene. Reportasjene har sådd tvil om han har hatt rett gjennom årene i sin fremstilling av seg selv som en spesielt begavet forretningsmann og imperiebygger.

Fordi Trump i motsetning til tidligere og senere presidenter ikke har offentliggjort sine selvangivelser, er fortsatt mye ukjent om hans økonomi.

Presidentvalget i 2016

Gjennom en rekke år antydet Trump vilje til å stille som kandidat ved valg lokalt og nasjonalt, men uten å gjøre virkelighet av det. Han har gjennom årene vært registrert både som republikaner og demokrat, og har gitt pengestøtte til begge partier. Antydningene om en politisk karriere ble i mange år allment oppfattet mer som en side ved hans iscenesettelse som mediefigur enn som seriøse overveielser.

I juni 2015 registrerte Trump seg som kandidat til Det republikanske partiets nominasjon ved presidentvalget i USA i 2016. Utover sommeren og høsten 2015 overrasket han de fleste ved å ta ledelsen på de landsdekkende meningsmålingene, så vel som i mange delstater.

Da avstemningene begynte vinteren 2016 tok han tidlig ledelsen, men møtte motstand fra andre kandidater frem til mai, da seieren i praksis var klar. Trump mottok formelt partiets nominasjon under landsmøtet 18.–21. juli, med Mike Pence som visepresidentkandidat.

Trump stilte uten tidligere erfaring som politiker. Han hevdet fra begynnelsen av sin kampanje at de folkevalgte i hovedstaden var udugelige og at dette var årsaken til at store samfunnsproblemer ikke lot seg løse. Trump argumenterte med at han var intellektuelt bedre utrustet og en særlig sterk forhandler, og at han derfor ville bedre USAs stilling økonomisk og utenrikspolitisk.

Selv om negative karakteristikker er et historisk stabilt trekk ved valgkamp i USA, markerte Trumps valgkamp noe nytt ved at kandidaten selv deltok med krasse angrep direkte rettet mot meningsmotstanderes karakterstyrke, utseende og livsførsel.

Han ble selv gjenstand for sterk personlig kritikk gjennom valgkampen, blant annet etter at flere kvinner anklaget ham for trakasserende oppførsel og overgrep. Et lydopptak fra en innspilling til TV-programmet «Access Hollywood» fra 2005 vakte særlig oppsikt da det avslørte at Trump skrøt til programlederen av at han utnyttet kjendisstatusen til å kysse fremmede kvinner og beføle underlivet deres. Han falt på meningsmålingene etter dette, men hentet inn det nødvendige før valgdagen.

Ved valget samlet Trump 306 valgmannsstemmer mot Hillary Clintons 232. Valgsystemet i USA gjorde dette mulig selv om han fikk en lavere andel av stemmene nasjonalt, med 46 prosent mot Clintons 48.

President

Donald Trump holder tale på Conservative Political Action Conference (CPAC) i Maryland, 2015.

Donald Trump begynte sin presidenttid med en konfronterende innsettelsestale der han tok til orde for et oppgjør med eliter han mente hadde sviktet USA. Med «Amerika først!» som slagord for sin presidentgjerning la han vekt på behovet for brå omlegging av politikk han mente tok for sterke hensyn til andre land og deres befolkning.

Flere av de fremste rådgiverne han tok med seg til Det hvite hus var representanter for det nasjonalistiske og høyrepopulistiske grunnsynet i talen. Samtidig kom mange av statsrådene i Trumps regjering fra landets økonomiske og militære elite, ofte med mer tradisjonelle republikanske synspunkter.

Spenningene mellom disse ga seg stadig utslag i intern uenighet blant dem som arbeidet for Trump. Han er fra forretningslivet kjent for å oppmuntre til intern konkurranse i staben, og det er blitt antatt at denne måten å lede på har forsterket konfliktene i Det hvite hus. Flere av de mest sentrale medarbeiderne, slik som den første stabssjefen og sjefsrådgiveren, ble avsatt etter bare et halvt år.

Trump unnlot i uvanlig mange tilfeller å utnevne etterfølgere til medarbeidere som gikk av fra sentrale stillinger, også i regjeringen. Han forfremmet i stedet statssekretærer og andre til å fungere som statsråder uten at de ble nominert til Senatet og godkjent i tråd med grunnloven. Posten som forsvarsminister stod på denne måten formelt ubesatt i over et halvt år. Posten som minister for innenlands sikkerhet var ikke besatt de siste 21 månedene av Trumps regjeringstid.

Innenrikspolitikk

Trump varslet de første ukene at han ville omgjøre president Obamas helsereform, legge om skattesystemet og få til en storstilt utbygging av veier, havner og flyplasser. Det forble uklart hvilke konkrete løsninger presidenten selv foretrakk i disse sakene. Splittelse i det republikanske flertallet i Kongressen gjorde det vanskelig å få til vedtak på kort sikt.

I desember 2017 lyktes Trump og partiet i å samle seg om en vidtrekkende skattereform. Denne ble stående som Trumps ene, store seier hva gjelder lovgivning. En klausul i reformen opphevet i tillegg kravet i Obamas helsereform om at alle borgere må kjøpe helseforsikring, uten at det ble gjort klart hvilke praktiske følger dette kom til å få.

Trumps største gjennomslag som president kom der statsrådene kunne gjøre endringer uten vedtak i Kongressen, eller der han kunne fjerne enkeltstående reguleringer Obama hadde innført på miljø-, finans- eller arbeidslivsfeltet. Han fikk også godkjent tre konservativt innstilte dommere – Neil Gorsuch, Brett Kavanaugh og Amy Coney Barrett – til USAs høyesterett og en rekke dommere i lavere føderale rettsinstanser.

I innvandringspolitikken gikk Trump tidlig inn for innstramming i tråd med sine valgkampløfter. Han varslet stans i en ordning for midlertidig opphold til udokumenterte innvandrere som kom til landet som barn, men høyesterett besluttet i juli 2020 at ordren om stans var gitt på feil grunnlag og dermed ugyldig. Han avgav også flere presidentordrer om innreiseforbud fra en rekke land med overveiende muslimsk befolkning. Innreiseforbudet ble trukket for retten av flere delstater, men høyesterett avgjorde i juni 2018 at en justert versjon var gyldig.

Blant Trumps oftest gjentatte valgløfter i 2016 var at han skulle få bygget en mur langs grensen mot Mexico, som han skulle tvinge meksikanerne til å betale for byggingen av. Det skjedde ikke. Da Trump som president i stedet bad kongressen om å finansiere byggingen, protesterte politikere fra begge partier. I desember 2018 og januar 2019 ledet denne uenigheten til den lengste stengningen av offentlige kontorer i USAs historie, fordi Trump ikke ville godkjenne andre av kongressens bevilgninger til statsdriften uten at penger til muren var tatt med. Trump gav etter da det var gått 35 dager.

I februar 2019 erklærte Trump at USAs sørlige grense var rammet av en nasjonal krise som forutsatte bygging av en mur. Kriseerklæringens hensikt var å utløse en påstått rett til å flytte penger fra andre formål uten kongressens samtykke, slik at muren kunne betales av USA. Erklæringen ble kritisert for å bryte med maktfordelingen i grunnloven, der det står at kongressen, ikke presidenten, bevilger penger til ulike formål. Et tverrpolitisk flertall i kongressen opphevet derfor kriseerklæringen, men Trump nedla veto. Han overførte siden flere milliarder dollar til byggingen, blant annet fra forsvarets investeringsbudsjett.

Ved slutten av Trumps presidenttid stod ikke USA nærmere noen omfattende bedring av forholdet mellom den hvite flertallsbefolkningen og minoritetsgrupper som tradisjonelt er blitt diskriminert. Våren og sommeren 2020 ble i stedet preget av økende spenninger og landsomfattende demonstrasjoner mot nye tilfeller av grov voldsbruk i politiet, ofte under parolen «black lives matter». Trump gikk hardt ut til støtte for politiet og mot demokratiske folkevalgte rundt i landet som han hevdet at la til rette for at ytterliggående, voldelige grupper på venstresiden kunne organisere opptøyer og plyndring.

Koronapandemien

Koronapandemien i 2020 ble Trumps mest akutte utfordring i innenrikspolitikken. Han greide ikke å ta statsmakten i bruk på en måte som hindret USA i å bli blant de landene i verden som ble hardest rammet. Trump avfeide tidlig faren ved sykdommen, som han hevdet ikke var farligere enn «vanlig influensa». Senere kom det frem i et lydopptak at han var klar over at sannheten var det motsatte, men ikke hadde ønsket å «skape panikk».

Trump underordnet som hovedregel smitteverntiltak der de kom i konflikt med hans ønske om å unngå økonomiske nedgangstider. Han bidro også til å gjøre smittevern til et politisk spørsmål, slik at meningsmålinger blant annet viste at republikanere raskt var blitt langt mindre innstilt enn andre på å bære munnbind. Trump kom gjentatte ganger i konflikt med statens fremste smittevernfaglige eksperter, og han gikk ut mot dem på Twitter ved flere anledninger. To koronavaksiner ble klare sent i 2020, påpekte Trump at han, og ikke etterfølgeren, måtte få æren for dette.

Utenrikspolitikk

USAs president Donald Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong Un møttes for første gang i 2018.
Av /NTB.

Internasjonalt ble Trumps presidenttid preget av en skarp endring fra forgjengerens tro på brede, internasjonale avtaler og langsiktige allianser. Trump kunngjorde i sitt første år at han ville trekke USA fra Parisavtalen, og året etter trakk han USA fra den internasjonale atomavtalen med Iran. Frihandelsavtalen NAFTA ble reforhandlet i 2018 og gitt navnet USMCA.

Samarbeidet med USAs allierte ble anspent da Trump flere ganger lot til å vektlegge økonomiske bidrag fra andre land som en betingelse for fremtidig militær hjelp, både i Nato og i Asia. Han skilte seg fra tidligere presidenter ved å omtale USAs alliansepolitikk mer som en rekke, uavhengige bilaterale avtaler hvor vilkårene stadig kunne reforhandles enn som et helhetlig sett av overenskomster med mål om å sikre USA stabil, global innflytelse.

Forholdet til flere av USAs motstandere ble forverret. Tross en tidvis slående god tone med Russlands president Vladimir Putin, ble forholdet mellom USA og klart forsuret. Forholdet til Nord-Korea ble først mer spent, så preget av oppmyking og to toppmøter med Kim Jong-un, før forholdet igjen kjølnet etter 2018.

Trump gav sterkt uttrykk for vilje til konfrontasjon med Kina i handelspolitikken helt siden talen da han erklærte seg som presidentkandidat i juni 2015. I 2018 og 2019 økte landene tollsatsene på en rekke varer fra hverandre, med stigende usikkerhet i verdensøkonomien blant konsekvensene. Vinteren 2020 undertegnet USA og Kina første fase av en avtale som skulle regulere handelen mellom de to landene. Militært fortsatte spenningen mellom de to landene å øke.

Flere bilaterale fredsavtaler mellom Israel og arabiske eller nordafrikanske land ble underskrevet etter forhandlinger der USA deltok. Disse ble ikke regnet som avgjørende for å skape fred mellom Israel og palestinerne. Bahrain, De forente arabiske emirater, Sudan og Marokko gikk alle med på å normalisere forholdet til Israel i bytte mot amerikanske løfter om våpenleveranser eller diplomatiske innrømmelser. USAs ambassade til Israel ble flyttet til Jerusalem, i tråd med Trumps valgløfte til kristenkonservative grupper i USA.

Russland-etterforskningen

Den vedvarende striden omkring Russlands mulige innblanding til fordel for Trump i valgkampen i 2016 ble forsterket da Trump i mai 2017 avsatte FBIs direktør James Comey, som også var ansvarlig for å etterforske innblandingen. Justisdepartementet oppnevnte deretter Robert Mueller til en stilling som spesialetterforsker med sterkere uavhengighet for å sluttføre undersøkelsene, herunder av mulig samrøre mellom Trumps valgkamporganisasjon og representanter for Russland. Trump uttrykte sterk misnøye med ordningen og anklaget over lang tid Mueller og Comey for å være korrupte.

I mars 2019 konkluderte Mueller med at Trump ikke hadde samarbeidet på en ulovlig måte med russiske myndigheter om deres påvirkningsarbeid i USA, mens han lot spørsmålet om Trump hadde hindret FBI og Mueller i arbeidet stå åpent.

Riksrett i 2020

I september 2019 erklærte speaker Nancy Pelosi at Representantenes hus ville gjennomføre undersøkelser som kunne lede til at president Trump skulle stilles for riksrett. Den direkte foranledningen var opplysninger fra en varsler om at Trump skulle ha presset Ukrainas president til å iverksette etterforskning av USAs tidligere visepresident Joe Biden og hans sønn Hunter Biden, som hadde hatt betalte verv i landet. Ifølge meningsmålingene var Biden da Trumps mest sannsynlige utfordrer ved valget i 2020.

Sentrale diplomater har hevdet i formelle vitnemål i Representantenes hus at Trump i juli 2019 truet Ukraina med å holde tilbake støtte til landets forsvar verdt mellom tre og fire milliarder norske kroner dersom han ikke fikk hjelp til å svekke sin politiske motstander. Trump benektet å ha satt noen slik forutsetning for å utbetale militærstøtten som var vedtatt av Kongressen.

I desember 2019 vedtok flertallet i Representantenes hus en riksrettstiltale (impeachment) i to punkter mot Trump. Det første punktet gjaldt maktmisbruk i Ukraina-saken og det andre forsøk på å hindre Kongressen i etterforskningen av denne.

Riksrettssaken kom opp for Senatet, som er riksrettens jury, 21. januar 2020. Trump ble frifunnet på begge punkter 5. februar, med henholdsvis 52 mot 48 og 53 mot 47 stemmer. Bare det demokratiske mindretallet i Senatet stemte for domfellelse, samt den republikanske senatoren Mitt Romney, som mente Trump var skyldig i det første tiltalepunktet.

Riksrett i 2021

Donald Trump nektet å innse at han tapte for Joe Biden i presidentvalget i 2020, og spredte en løgn om omfattende valgjuks og oppfordret 6. januar 2021 tilhengerne sine til å ta saken i egne hender. Flere hundre Trump-tilhengere stormet Kongressen i Washington D.C., hvor de avbrøt de folkevalgtes godkjenning av valgresultatet, gjorde store skader på interiør og tok livet av en politimann. Dette førte til at Trump ble stilt for riksrett for andre gang.
Av /Reuters/NTB.

Representantenes hus vedtok igjen å stille Trump for riksrett 13. januar 2021. Ingen annen president er stilt for riksrett to ganger. Den republikanske flertallslederen Mitch McConnell sa nei til å innkalle Senatet på kort varsel slik at saken kunne føres før Trumps presidentperiode var slutt. I stedet ble riksretten holdt 9.-13. februar.

Denne gangen sa tiltalen at Trump hadde «tilskyndet til opprør» mot landets myndigheter. Den konkrete foranledningen var den voldelige stormingen og ramponeringen av Kongressbygningen i Washington D.C. 6. januar samme år. En stor folkemengde av Trump-tilhengere hadde oppsøkt Kongressen etter direkte oppfordring fra Trump under et folkemøte noen kvartaler unna like før. Trump hadde i sin tale til tilhengerne fremmet en rekke falske påstander om at flertallet i nasjonalforsamlingen var i ferd med å gjøre vedtak som hindret ham i å bli valgt til en andre presidentperiode.

Et flertall av senatorene stemte for å kjenne Trump skyldig, men ikke mange nok til å utgjøre de nødvendige 67 av 100. De 50 demokratene fikk følge av syv republikanere, slik at resultatet ble 57-43 og dermed frikjennelse av Trump. Mange av republikanerne som stemte for frikjennelse, begrunnet sin stemme med at Senatet ikke hadde rett til å stille Trump for riksrett når han ikke lenger var president.

Autoritære trekk

Fremstående rikspolitikere, også fra hans eget parti, uttrykte gjennom flere år bekymring for Trumps autoritære trekk og manglende respekt for rettsstaten. Han ble siden før valget i 2016 kritisert for å snakke om andre i offentlige opptredener på en måte som manglet den verdighet og respekt som har vært knyttet til presidentembetet.

Som president fortsatte Trump sin bruk av Twitter som i de foregående årene til å snakke direkte til sine tilhengere uten å gå veien om mediene. Innholdet fortsatte som en blanding av utsagn om egen politikk og til dels skarpe personlige angrep på meningsmotstandere, Mueller-etterforskningen og mediebedrifter han kalte «folkefiender». I januar 2021 ble han utestengt fra Twitter, Facebook og en rekke andre sosiale medier, da selskapene mente det var fare for at han ville bruke kontoene sine til å oppfordre tilhengerne til vold.

Trump uttrykte ved en rekke anledninger fra 2016 og fremover forståelse for voldsbruk, særlig mot demonstranter. Våren 2020 skapte det særlig reaksjoner da politistyrker brukte køller for å fjerne en folkemengde utenfor Det hvite hus for at Trump skulle kunne innkalle pressen til å ta bilder av ham uforstyrret.

Presidentvalget i 2020

Trump stilte til gjenvalg med det samme overordnede budskapet som i 2016. Han gjorde krav på å representere folket i møte med det han hevdet var en uærlig elite som ikke ville landets beste. Han la i liten grad frem konkrete politiske planer. Meningsmålinger viste før og etter valget at flere velgere var blitt mer skeptiske til ham enn fire år tidligere, særlig blant tradisjonelle republikanske velgere i velstående forsteder.

I sine folkemøter, som han gjennomførte flere av tross koronapandemien, gjentok han stadig at demokratene ville organisere valgfusk, uten å ha noe saklig grunnlag for det.

Trump tapte valget for Biden med det samme antall valgmenn han hadde slått Clinton med, 306 mot 232 valgmenn. I prosentdel av stemmene fikk han 46,8 mot Bidens 51,3 prosent. Valgdeltakelsen var svært høy, og tross det klare nederlaget greide Trump med sine 74,2 millioner stemmer å få flere amerikanere med seg enn i 2016. Biden fikk 81,3 millioner.

Etter valget fortsatte Trump å snakke systematisk usant om resultatet, som han hevdet var manipulert av hans motstandere. Til tross for å ha gått til flere titalls søksmål i delstater han hevdet å ha vunnet, lyktes han ikke med å legge frem bevis for påstandene, heller ikke overfor dommere han selv hadde utnevnt.

Løgnene om en konspirasjon blant hans motstandere ble ansett som en hovedårsak til stormingen av Kongressen 6. januar 2021. Da valgresultatet og hans nederlag ble vedtatt i Kongressen senere samme dag, viste stemmetallene at han hadde mistet deler av, men ikke hele støtten i sitt parti. Flere fortsatte å fremme hans påstander om valgfusk. Likevel ble voldsbruken mot landets nasjonalforsamling bredt kritisert som et angrep på demokratiet og rettsstaten, også av partifeller i hans egen regjering.

Da Trump gikk av, svarte nesten 58 prosent av amerikanerne at de mislikte hans måte å skjøtte sitt verv på. Det er flere enn for noen annen president etter et tilsvarende antall dager ved makten. Samtidig var oppslutningen om ham i gjennomsnittet av disse målingene langt mer stabil enn det som har vært vanlig, med vedvarende støtte fra mellom 37 og 46 prosent.

Politisk ståsted

Ideologisk lar Trump seg ikke enkelt plassere. I den økonomiske politikken har han kombinert tradisjonell markedstenkning fra høyresiden med en viss aksept for offentlige støtteordninger, blant annet til helsestell. Under koronapandemien tok han til orde for langt større kontantutbetalinger til befolkningen enn partifellene i Kongressen. Skattereformen fra 2017 var preget av tradisjonelle republikanske kjernesaker som lettelser i bedriftsbeskatningen og tanken om at skattelette for de mest velstående vil gi større investeringer og dermed komme brede lag til gode gjennom økonomisk vekst.

Trump har støttet økte forsvarsbevilgninger, men også kritisert USAs vilje til å bruke militærmakt på andre kontinenter. Hans utnevnelser av høyesterettsdommer tilfredsstilte den kristne høyresiden, men Trump har ikke snakket inngående om sin egen religiøse overbevisning.

Hans taler i store folkemøter har inneholdt en rekke elementer som er typiske for høyrepopulistiske politikere i mange land. Sentralt stod fremstillingen av en konflikt mellom folk og eliter, en restriktiv innvandringspolitikk, appell til nasjonal stolthet, krav om et sterkere militærvesen og en påstand om at amerikanske arbeidere ville få bedre kår gjennom mindre frihandel og hardere konfrontasjoner i handelspolitikken.

Selv om Trump gjennom hele sin periode som president holdt på tilhørigheten til Det republikanske partiet, bygget han også en tallrik tilhengerskare omkring seg personlig. Denne var med på å definere partiets standpunkter, snarere enn det motsatte. Styrken i og oppslutningen om denne bevegelsen var betydelig og vedvarende. Den er iblant betegnet «MAGA»-bevegelsen, etter forbokstavene i Trumps slagord «Make America Great Again».

Trump er, siden han kunngjorde sitt kandidatur i 2015, blitt anklaget for å appellere til deler av den hvite velgermassen ved å spille på rasistiske fordommer. Sommeren 2017 fikk kritikken nytt liv etter at Trump i en uttalelse mente å finne like aktverdige deltakere i en demonstrasjon organisert av nazister og hvite nasjonalister som blant motdemonstrantene de ble møtt av. Sommeren 2019 vedtok det demokratiske flertallet og fire republikanere i Representantenes hus en resolusjon som fordømte «rasistiske kommentarer» der Trump ba tre amerikansk-fødte og et innvandret kongressmedlem om å «dra tilbake» til landene «de kom fra».

Trumps appell til høyreekstreme og høyreradikale grupper ble ytterligere tydelig i 2020, da en rekke av disse demonstrerte til støtte for ham i flere byer, delvis bevæpnet. Flere av dem deltok i stormingen av Kongressen 6. januar 2021.

Valgoppslutningen i 2016 og 2020 tydet på at Trump hadde sterkere appell enn foregående republikanske kandidater blant hvite velgere med lavere inntekt og uten høyere utdanning, samt i spredtbygde strøk.

De politiske meningsforskjellene mellom Det republikanske partiets ledere i Kongressen og Trump, samt presidentens kommunikasjonsform og væremåte, gjorde samarbeid vanskelig gjennom hans fire år ved makten. Vedvarende oppslutning om Trump blant republikanske kjernevelgere gjorde at mange nølte med å utfordre presidenten om hva som skulle være partiets linje. Ved avslutningen av hans presidenttid, med stormingen av Kongressen i en forgrunnen, tok flere enn tidligere avstand fra ham, men ikke partiet som helhet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg