Dødsstraff, livsstraff; henrettelser kalles dødsstraff dersom grunnloven eller lovverket i et land gir adgang til å dømme et menneske til døden for en forbrytelse.

Til tross for den reduserte toleransen for voldsbruk både utenfor og innenfor fengselsvesenet, er dødsstraff fortsatt opprettholdt i mange land. Flere land som har avskaffet dødsstraff, har dessuten beholdt dødsstraff for bruk i krigstid.

Ifølge Amnesty International ble det i 2013 foretatt henrettelser i 22 land. Antallet henrettelser i Kina er ikke kjent, men i de 21 øvrige land ble det henrettet i alt 778 personer mot 682 i 2012. Utenom Kina var de fleste henrettelsene i 2013 i Iran (369), Irak (169), Saudi-Arabia (79), USA (39) og Somalia (34).

Metoder

Metoder som blir brukt ved henrettelser er elektrisk stol, gasskammer, giftsprøyte, halshugging, hengning, skyting og steining. Bortsett fra halshugging og steining er alle metodene tillatt i USA. Giftsprøyte regnes som en «human» henrettelsesmetode og er den mest brukte metoden i USA (se tabell). Giftsprøyte blir også benyttet i Kina. Halshugging og steining brukes i enkelte muslimske land.

Argumentasjon mot dødsstraff

Stadig flere land avskaffer dødsstraff av etiske grunner. Vanlige argumenter mot dødsstraff er at det strider mot retten til liv, at henrettelse er ugjenkallelig og at det er overlagt drap.

Det kan heller ikke dokumenteres at dødsstraff virker mer avskrekkende enn andre former for straff. Statistikk viser nemlig at land som har avskaffet dødsstraffen ikke får økt kriminalitet.

Dødsstraff i USA

USA er et av svært få demokratiske land som fortsatt har dødsstraff. I 2015 har 32 av USAs 50 stater dødsstraff. I 2014 ble det henrettet 35 fanger i USA. I oktober 2014 satt det 3035 fanger på dødscelle. Statene med flest fanger var California (745), Florida (404) og Texas (276).

Internasjonalt vekker det særlig sterke reaksjoner at ungdommer og psykisk utviklingshemmede henrettes i USA. I USA i 2015 er dødsstraff for folk under 18 år tillatt i 12 delstater. Connecticut, New York og North Carolina tillater dødsstraff allerede fra 16 år. De resterende ni delstatene har 17 års aldersgrense.

Siden 2002 har dødsstraff for psykisk utviklingshemmede vært ansett av amerikansk høyesterett for å være i strid med grunnloven. Det hender likevel at det skjer. Mellom 2002 og 2013 har forsvaret til 371 (7,7 prosent) av de dødsdømte fangene hevdet at den dødsdømte er psykisk utviklingshemmet. 55 prosent av tilfellene har fått medhold.

Mange forhold reiser dessuten tvil om tiltalte får en rettferdig dom. 98 % av statsadvokatene er hvite, og disse er ifølge NAACP Legal Defense Fund mer tilbøyelige til å nedlegge påstand om dødsdom i saker hvor svarte står tiltalt for forbrytelser mot hvite enn når ofrene er svarte. Ifølge Amnesty International har en svart som har drept en hvit 11 ganger større sannsynlighet for å bli dødsdømt enn en hvit som har drept en svart.

Et stort flertall av innbyggerne i USA er tilhengere av dødsstraff. I den senere tid har imidlertid stadig flere begynt å stille spørsmålstegn ved dødsstraffen, ikke så mye av etiske grunner som fordi det har blitt avdekket at flere dødsdømte var uskyldig dømte. Folks tillit til rettssystemet har blitt svekket.

Siden 1976 har 93 dødsdømte blitt løslatt fra fengselet. Vanlige grunner til at dommene ble omgjort har blant annet vært at nøkkelvitner løy eller senere endret sin forklaring, at politiet overså eller holdt tilbake viktige bevis, at DNA-prøver viste at en annen hadde begått forbrytelsen, at forsvareren forsømte sine plikter, og at aktoratet holdt tilbake bevis som kunne ha hjulpet den tiltalte.

Dødsstraff for barn

Internasjonale avtaler om menneskerettigheter, blant annet FNs barnekonvensjon, forbyr dødsstraff for forbrytelser som blir begått av barn (under 18 år), og motstanden mot dødsstraff for barn er økende.

Siden 1990 har ifølge Amnesty International Iran, Jemen, Kina, Kongo (Kinshasa), Nigeria, Pakistan, Saudi-Arabia og USA henrettet fanger som utførte kriminelle handlinger da de var under 18 år.

Internasjonale avtaler

Internasjonale avtaler som søker å begrense eller avskaffe bruken av dødsstraff regnes som et av de viktigste virkemidlene i arbeidet mot bruk av dødsstraff:

Innenfor FN har det ved flere anledninger vært reist spørsmål om å søke dødsstraffen avskaffet eller vesentlig innskrenket. I FN-konvensjonen av 1966 om borgerlige og politiske rettigheter, en konvensjon som Norge har ratifisert, er det en bestemmelse (Art. 6) om bruk av dødsstraff: «I stater hvor dødsstraff ikke er avskaffet, må dødsstraff bare idømmes for de mest alvorlige forbrytelser i samsvar med den lov som gjaldt da forbrytelsen ble begått. – Dødsstraff må ikke idømmes for forbrytelse begått av personer under 18 år og må ikke fullbyrdes mot gravide kvinner». Det har vært foreslått at konvensjonen også burde forby dødsstraff.

Europarådets arbeid mot dødsstraff har resultert i to tilleggsprotokoller til Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK): Protokoll nr. 6 forbyr dødsstraff i fredstid; protokollens artikkel 2 tillater at stater har dødsstraff for handlinger som er foretatt i krigstid eller under krigstrussel. Protokoll nr. 6 ble utarbeidet i 1983 og er (per 2015) ratifisert av 46 europeiske stater og dessuten undertegnet av en stat.

Europarådets Protokoll nr. 13 påbyr statene total avskaffelse av dødsstraff, også for handlinger begått i krigstid eller under krigstrussel. Protokollen er (per 2015) ratifisert av 44 europeiske stater, deriblant Norge, og undertegnet av 1 annen.

Historikk

Dødsstraff var i eldre tid en meget benyttet straff både for grovere og mindre grove forbrytelser. Opprinnelig var bruken av dødsstraff mange steder knyttet sammen med religiøse forestillinger. Senere ble den søkt begrunnet i krav om gjengjeldelse eller hevn.

I de aller fleste stater i nyere tid er det nå enighet om at dødsstraff bare kan begrunnes i hensynet til samfunnets beskyttelse. Hvorvidt den har noen verdi som middel til å avskrekke de groveste forbrytere, er omdiskutert.

Den utbredte mening er at dødsstraff, utenfor krigs- og krisetider, for så vidt ikke gjør noe fra eller til, kanskje til og med virker mot sin hensikt ved at den fører med seg en nedvurdering av menneskeliv.

Så lenge det nesten ikke fantes fengsler, var dødsstraff nærmest nødvendig som middel til å uskadeliggjøre farlige forbrytere. Den ble imidlertid brukt i utrengsmål, for eksempel for småtyverier. Den omfattende bruk av dødsstraff varte ved også lenge etter at frihetsstraff i moderne forstand var innført. I England var således inntil 1827 tyveri av 1 shillings verdi eller derover belagt med dødsstraff.

Opplysningstidens forfattere, som blant annet Montesquieu, Voltaire og særlig Beccaria, innledet en kamp mot dødsstraff som senere har fortsatt. Organisasjonen Amnesty International arbeider aktivt for avskaffelse av dødsstraff.

Videre lesning

Anbefalte lenker

Forfattere av denne artikkelen

Artikkelen ble sist oppdatert 23.02.2015.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Vi trenger ny fagansvarlig for Straffemetoder

Fagansvarlig har ansvar for å:

  • Vurdere endringsforslag fra leserne
  • Svare på spørsmål i kommentarfeltet
  • Skrive nye artikler
  • Forvalte og oppdatere gamle artikler

Vil du bli fagansvarlig?

Kommentarer

2. november 2010 skrev Hans Olav Arnesen

Jeg er selv imot dødsstraff og det er fint å engasjere seg mot denne avstraffelsesmetoden, men denne artikkelen var meget ensidig for en encyclopaedi å være. For det første er det et veldig sterkt fokus på USA og for det andre glemmer man at støtten blant europeiske land også er betydelig, og at det enkelte steder, slik som i Storbritannia også er flertall for kapitalstraff. Slik er de amerikanske delstatene mer demokratiske enn europeiske land, enten man liker det eller ikke. Jeg synes også lenkene som var vedlagt var mildt sagt talende for kampanjepreget i artikkelen. I tillegg er det noen formuleringer jeg forstår svært lite av: "ikke så mye av etiske grunner som fordi det har blitt avdekket at flere dødsdømte var uskyldig dømte." Er ikke faren for ved uoprettelige justismord en etisk innvending mot dødsstraff? Utover dette er artikkelen noe kort, men det kan man alltids leve med.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.