Irans historie

Timur Lenk, mongolfyrste og etterkommer av Dsjengis-khan, erobret Persia i 1381. Hans etterkommere, timuridene, regjerte til safavidene under Ismail 1 (1501–24) kom til makten og grunnla en iransk nasjonalstat. Persisk miniatyrmaleri fra ca. 1430-årene, hentet fra Smithsonian Institution, Freer Gallery of Art, Washington.

Av /KF-arkiv ※.
Khusrou 1 Anosharvan var den betydeligste av kongene i det nypersiske, sasanidiske, riket. Han regjerte fra 531 til sin død i 579. Her er Khusrou 1 illustrert i en bok fra 1483.
Library of Congress.

Fram til 1935 var Persia navnet på dagens Iran. Det persiske oldtidsriket oppstod cirka 550 fvt. under kong Kyros. I 630–640-årene evt. ble området gjenstand for arabisk erobring, noe som førte med seg innføringen av den nye religionen islam og en kulturell blomstringstid. Fra 1050 lå Iran under tyrkiske herskere, som i 1220-årene ble kastet ut av mongolene. Timur Lenk og hans etterkommere regjerte området fra 1381 til safavidene kom til makten og grunnla en iransk nasjonalstat på 1500-tallet, og sjiismen, den islamske retningen som har preget Iran siden, ble nasjonalreligion.

På 1800-tallet kom Iran under sterk europeisk innflytelse og gjeld, og i 1907 inngikk Storbritannia og Russland en avtale om deling av Iran i en britisk, en russisk og en nøytral sone, som svar på sjahens liberalisering og demokratiske reformer. De store oljeforekomstene i landet gjorde Iran attraktivt for stormaktsspill, noe som førte til en motreaksjon i det iranske folket og utnevnelsen av Muhammad Musaddiq til statsminister i 1951. Musaddiqs nasjonalistiske politikk førte til konflikt med USA og Storbritannia, og i 1953 flyktet sjahen fra landet før Musaddiq ble avsatt og sjahen gjeninnsatt i et amerikanskstøttet kupp. Sjah Muhammad Reza Pahlavi hersket etterhvert eneveldig, og i 1978 brøt det ut store demonstrasjoner mot regimet, med den religiøse lederen ayatollah Khomeini som samlingspunkt. Da sjahen mistet sin støtte i hæren ble en islamsk republikk under ledelsen av Khomeini proklamert, i det som siden har blitt kalt «den islamske revolusjonen».

Den arabiske erobringen

Den arabiske erobringen i 630-640-årene ble et vendepunkt i Irans historie. Etter hvert gikk størstedelen av folket over til islam, men noen voldsom undertrykkelse av den iranske tradisjon synes ikke å ha funnet sted. Innenfor det arabiske rike spilte Iran og iranerne en betydelig rolle, særlig etter at islam under abbasidene (fra 749) antok en mer kosmopolitisk form. Etter hvert rev de fjerne provinser i Øst-Iran og Sentral-Asia seg løs under egne fyrstehus, som samanidene i Bukhara (800-tallet) og ghaznavidene i Afghanistan (ca. 1000). Under disse fyrstehus, som hersket over det meste av Øst-Iran og Sentral-Asia, fant en kulturell renessanse sted på 800- og 900-tallet. Ca. 1050 underla de tyrkiske seldsjukker (under Tughril Beg, 1038–63) seg størstedelen av Iran og ble den dominerende stormakt i For-Asia; under Alp Arslan (1063–73) og Malikshah (1073–92) nådde seldsjukkene høydepunktet av sin makt.

Kulturelt er denne tid en av de rikeste i iransk historie – gullalderen for den nypersiske litteratur begynner nå. Seldsjukkenes rike var allerede i oppløsning da mongolene i 1220-årene feide over For-Asia. Iran ble nå en del av mongolriket, men fikk en selvstendig stilling under ilkhanene (1256–1335), som snart gikk over til islam og etter hvert ble iranisert. Mongolenes hærtog førte til at byene ble jevnet med jorden, jordbruket forfalt og nomadevesenet bredte seg. Mot slutten av ilkhanenes tid ble Iran igjen oppløst i småstater. I 1381 ble landet erobret av Timur Lenk (død 1405), hvis etterkommere, timuridene, regjerte til safavidene under Ismail 1 (1501–24) kom til makten og grunnla en iransk nasjonalstat.

Nyere tid

I 1907 inngikk stormaktene Storbritannia og Russland en avtale om å dele Persia mellom seg. Her er russiske soldater oppstilt i Persia i 1910.
Av /Library of Congress.
I 1909 brøt det ut borgerkrig i Persia, og Muhammad Ali sjah, som bare hadde regjert i to år, måtte flykte fra Teheran.
Sjah Nasireddin hadde opprettet sin egen kosakkbrigade, trenet av russiske offiserer og den mest effektive styrken i landet.
Av /Library of Congress.

Ismail 1 skapte et moderne rike, som opprettet diplomatiske forbindelser med flere land i Europa, og hvor næringsliv og handel blomstret. Sjiismen ble nå definitivt statsreligion, og Iran kom i konflikt med osmantyrkerne i vest og andre sunnittiske naboer som usbekerne. Under Abbas 1 den store (1588–1629) hadde dynastiet sin glanstid, med erobringer utad og praktfull byggevirksomhet innad. Men indre motsetninger, tallrike kriger og oppstander svekket staten, og i 1722 besatte de sunnittiske afghanerne det meste av landet. Feltherren Nadir sjah klarte omsider å fordrive dem og strakte sine erobringstog helt til Delhi i India. Etter hans død i 1747 hersket det igjen et par år anarkistiske forhold, inntil Muhammad Karim khan, en dyktig soldat av lav byrd, i 1750 grunnla dynastiet Zand, som hersket til 1794. I Afghanistan opprettet Ahmad sjah Durrani i 1747 en selvstendig østiransk nasjonalstat som siden har bestått ved siden av Iran. I 1794 ble den siste sjah av Zand-dynastiet myrdet av Agha Muhammad av den turkmenske kadsjarstammen. Han grunnla et dynasti som holdt seg på Irans trone helt opp til 1925. Under ham ble Teheran hovedstad.

I Fath Ali sjahs tid (1797–1834) opprettet Iran regelmessige og kontinuerlige diplomatiske forbindelser med de europeiske stormaktene, og landet kom under stadig større innflytelse av utenlandske kapitalinteresser. Sjahen ble trukket inn i maktkampen mellom stormaktene, først i Napoleonstiden og senere under rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland, som etter hvert fratok Iran alle dets besittelser i østre Armenia og Kaukasus. Europeisk teknikk og utdanningsmetoder vant innpass i den persiske hær. Gjennom hele 1800-tallet var den tsaristiske imperialismen en permanent trussel, og under Nasireddin (1848–96) ble Iran nærmest en europeisk halvkoloni. På grunn av stormaktenes innbyrdes konkurranse klarte riktignok Iran bedre enn Tyrkia å bevare sin territoriale integritet, men likevel ble landet dypt forgjeldet på grunn av stadige kriger og kongelig ødselhet: de europeiske kreditornasjonenes økonomiske strupetak ble stadig mer følbart.

Det moderne Iran

Ahmad sjah Qajar (1898–1930) var sjah av Persia fra 1909 til 1925, og var den siste sjahen i Qajar-dynastiet.
Av /Library of Congress.
Amerikansk kart over Arabia og Persia i 1857.
Av /Library of Congress.

I forbindelse med moderniseringen av landet og den økende kapitalimporten begynte progressive politiske ideer å gjøre seg gjeldende, og under Nasireddins svakere etterfølger Muzaffareddin (1896–1907) oppstod det en bevegelse som krevde et visst mål av politisk liberalisme og konstitusjonalisme. Etter press undertegnet sjahen i 1906 en forfatning som opprettet en slags nasjonalforsamling, reformerte rettsvesenet etter europeisk mønster og sikret visse elementære borgerrettigheter, men den kom hovedsakelig de privilegerte samfunnslag til gode. Demokratiske selvstyrekomiteer oppstod rundt om i landet, og disse krevde tiltak mot korrupsjonen og all låningen i utlandet. Storbritannia og Russland så med bekymring på denne utviklingen og inngikk i 1907 en avtale om deling av Iran i en britisk, en russisk og en nøytral sone. I 1908 brukte sjahen sin kosakkbrigade, som var blitt opprettet under Nasireddin, trenet av russiske offiserer og var den mest effektive styrken i landet, til å jage nasjonalforsamlingen fra hverandre. Det brøt ut borgerkrig, og Muhammad Ali sjah (1907–09) måtte flykte fra Teheran. Sønnen Ahmad (1909–25) gjeninnførte forfatningen og sammenkalte på ny nasjonalforsamlingen for en kort tid, inntil den i 1911 igjen ble oppløst etter russisk påtrykk og militære intervensjoner i grenseområdene.

For å redde seg fra bolsjevikene sluttet sjahen i 1919 en traktat med Storbritannia som de facto gjorde Iran til et britisk protektorat. 1919–21 økte den antibritiske stemningen i landet, og i 1921 kunne den nasjonalistiske kosakkoffiseren Reza khan med letthet gjennomføre et militærkupp i Teheran. Den iransk-britiske traktaten ble annullert samme år, og også Sovjetunionen gikk med på å avskrive alle gamle lån til Iran. I 1923 ble Reza khan statsminister, i 1924 flyktet sjahen og i 1925 ble Reza keiser under navnet Reza sjah Pahlavi. Han slo hardt ned på alle separatistiske og opprørske tendenser og opprettet et personlig militærdiktatur, samtidig som han gjennomførte reformer med henblikk på å omdanne Iran til en moderne stat, styrke statsmakten og konsolidere forholdene i landet. I 1933 klarte han å tvinge det mektige Anglo-Iranian Oil Company til å gå med på nye konsesjonsvilkår som gav Iran større inntekter og andre viktige fordeler av oljeutvinningen, som hadde pågått i landet siden ca. 1900. Som motvekt mot den britiske innflytelsen fikk et amerikansk selskap konsesjoner i Nord-Iran. Keiseren drev et energisk reformarbeid etter tyrkisk mønster, men fant det utilrådelig å bryte med det mektige sjiittiske religionssamfunnet. Heller ikke ble alfabetet latinisert som i Tyrkia. Kulturlivet ble holdt under streng kontroll, og det ble arbeidet ivrig med å vekke til live ekte, før-islamske kulturelle tradisjoner. I 1935 ble statens offisielle navn endret fra Persia til Iran.

Da den annen verdenskrig brøt ut, foregikk det betydelig tysk infiltrasjon i Iran, blant annet ble det innkalt et stort antall tyske oljeeksperter. For å åpne transittveiene fra Persiabukta til Sovjetunionen etter det tyske angrepet på Russland rykket britiske og sovjetiske tropper inn i landet i august 1941 (i 1942 også amerikanske). I og med at den tyskvennlige politikken hadde slått feil, abdiserte Reza sjah 1941 til fordel for sin sønn Muhammad Reza Pahlavi, og Iran erklærte i 1943 krig mot Tyskland. På konferansen i Teheran i november–desember 1943 uttalte de allierte stormakter sin støtte til et fritt og udelelig Iran, men mot slutten av krigen dukket det opp autonome regjeringer i iransk Aserbajdsjan og Kurdistan. I begynnelsen av 1946 rømte de britiske troppene Iran, og senere trakk Sovjetunionen seg ut av iransk Aserbajdsjan og de andre nordlige distriktene, etter å ha forsøkt å presse seg til oljekonsesjoner i Nord-Iran. De autonome regjeringene ble deretter likvidert med hard hånd.

Fra 1945 til 1979

I 1978 gikk store menneskemengder, ledet av studenter, ut i gatene i Iran og demonstrerte mot styret til den autoritære sjahen. Samlingspunktet var den religiøse lederen ayatollah Khomeini, som var i eksil i Frankrike. Året etter ble sjahen avsatt og Khomeini kom tilbake til Iran og ble landets øverste leder, i det som kalles den islamske revolusjonen.
AP/NTB Scanpix.

Muhammad Musaddiq ble statsminister i 1951 og vant stor popularitet for sin kamp for å nasjonalisere oljeindustrien i Iran på begynnelsen av 1950-tallet. Dette gjorde ham til en fremtredende fiende for USA og Storbritannia, som hadde mange oljeselskaper i landet. I 1953 ble han avsatt i et amerikanskstøttet kupp. Her hylles han av sine støttespillere utenfor parlamentet i 1951.

AP/NTB Scanpix.
Den svært så eneveldige sjahen ble stadig mindre populær i Iran utover på 1960- og 1970-tallet. Dette la grunnen for revolusjonen i 1979, da det iranske prestestyret tok makten. Her er sjah-familien avbildet i 1967, fra venstre: Prinsesse Shams, shahbanu (keiserinne) Farah (Diba), kronprins Reza Pahlavi, sjah Mohammad Reza, prinsesse Farahnaz Pahlavi, prinsesse Shahnaz og prinsesse Ashraf.

I den første tid etter krigen hadde den unge sjahen relativt liten personlig makt. Forfatningen av 1906 ble i 1949 vesentlig utfylt og Iran i formen gjort til et konstitusjonelt monarki med et parlament bestående av to kamre, underhuset Majlis og senatet. Regjeringen var fortsatt ansvarlig overfor sjahen.

I årene 1949–51 vokste det frem en massebevegelse for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran, anført av lederen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Musaddiq, og denne ble av Musaddiq benyttet i en maktkamp med sjahen om den effektive kontroll over regjeringsmakten. I mars 1951 sikret Musaddiq at det ble vedtatt en lov som nasjonaliserte de store britiske oljeinteressene i Iran, og i slutten av april ble sjahen tvunget til å utnevne ham til statsminister.

I forbindelse med oljenasjonaliseringen kom Iran i konflikt både med Storbritannia og andre mektige interesser i Vest-Europa og USA. De utenlandske teknikerne i industrien ble utvist eller forlot raffineriene frivillig, og det lyktes ikke for myndighetene å holde driften oppe. Landets økonomiske situasjon forverret seg raskt; det utviklet seg et alvorlig motsetningsforhold mellom sjahen og hans førsteminister, og i august 1953 kulminerte krisen. Sjahen forsøkte å avsette Musaddiq, men ble selv styrtet og tvunget til å forlate landet. Noen dager senere veltet general Zahedi med sjahens velsignelse og amerikansk støtte Musaddiq-styret. Zahedi ble utnevnt til statsminister, og året etter ble det inngått en avtale med et internasjonalt oljekonsortium. 1955 ble Zahedi etterfulgt som statsminister av Husain Ala, og sjahen begynte personlig å gripe sterkere inn i styre og stell. Begge gikk energisk inn for å bedre forholdet til vestmaktene, og Iran sluttet seg til Bagdadpakten. Forholdet til Sovjetunionen ble etter dette anstrengt, men bedret seg igjen fra 1963, da de to land inngikk en avtale om økonomisk og teknisk samarbeid, og i årene som fulgte utviklet sjahens utenrikspolitikk seg til noe som nærmest kan betegnes som de facto alliansefrihet innenfor en vestvennlig allianse i CENTO. I 1960 hadde Iran anerkjent Israel, noe som førte til skarpe reaksjoner i den arabiske verden og blant iranske muslimer.

I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og åpnet for jordreformer som godseierne i forsamlingen hadde motsatt seg. Den første jordreformloven ble vedtatt i 1962. Videre fikk kvinnene alminnelig stemmerett. Med amerikansk bistand ble det lagt opp til sterk utvidelse av kommunikasjonsnettet, det ble igangsatt bygging av dam- og vanningsanlegg, gjennomført tiltak mot malariaen, gitt oppmuntring og støtte til industriprosjekter osv. Sjahen tok også initiativet til et helse- og et alfabetiseringskorps som skulle føre det moderne samfunns goder ut til hele folket. Det ble lagt opp til en vidtrekkende omforming av maktstrukturen i samfunnet i forbindelse med det ærgjerrige reformprogrammet «den hvite revolusjon». Det ble også opprettet et nytt politisk parti, Nytt Iran, som skulle gi støtte til reformpolitikken. I 1964 kom det imidlertid til blodige sammenstøt i forbindelse med reformene, som mange av de konservative religiøse lederne og deres tilhengere hadde vanskelig for å godta. Den innflytelsesrike ayatollah Khomeini drog 1963 i eksil, og i 1965 ble statsminister Hasan Ali Mansur myrdet av sjiamuslimske ekstremister. Amir Abbas Hoveida ble ny statsminister (1965–77). I 1965 ble sjahen utsatt for et attentat, og i kjølvannet av dette og mordet på statsminister Mansur ble det gjennomført en rekke politiske rettssaker.

Til tross for at Iran formelt fortsatte som medlem av CENTO og i militært forbund med USA, kunne landet gradvis frigjøre seg fra den politiske og økonomiske avhengigheten av amerikanerne. Den økonomiske utviklingen var generelt gunstig, ikke minst på grunn av de veldige oljeinntektene, men landet fikk også midler til utbyggingen fra USA, øst- og vesteuropeiske land samt internasjonale kredittinstitusjoner som Verdensbanken. Den amerikanske utenlandshjelpens program ble avsluttet 1967, og det var da gitt amerikanske bidrag på over 600 millioner dollar over 17 år. Militærhjelpen ble opprettholdt, mens utgiftene til den økonomiske utbyggingen mer og mer ble dekket av oljepenger. I 1973 kom en lov om fullstendig nasjonalisering av oljeindustrien. Iran arbeidet som toneangivende medlem av OPEC energisk for en drastisk forhøyelse av oljeprisene fra produsentlandene, men deltok ikke i oljeboikotten av de vestlige land vinteren 1973–1974. Forholdet til arabiske land bedret seg, mens holdningen overfor Israel ble mer kritisk. Mellom Iran og nabolandet Irak var forholdet i mange år anstrengt, men de diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i 1973 og det ble inngått en grenseavtale i mars 1975, noe som blant annet bidrog til at kurderoppstanden i Irak kunne slås ned fra Bagdad. Sjahen brukte store summer av de enorme oljeinntektene til å bygge opp den sterkeste militærmakten i regionen, men betydelige midler ble også satset på industri, jordbruk, kommunikasjoner, helse- og skolevesen.

Opposisjonen mot sjahens «opplyste enevelde» vokste i styrke etter monarkiets 2500-årsjubileum i 1971, men ble lenge holdt nede med strenge midler av det hemmelige politi SAVAK, som ble utbygd med hjelp fra CIA og Israels Mossad. Valg til underhuset (Majlis) ble holdt i juni 1975 etter at et nytt ettpartisystem var innført.

Den islamske revolusjonen

Ayatollah Khomeini ankommer flyplassen i Teheran etter 14 år i eksil i Frankrike, 1. februar 1979.

Fra sommeren 1978 begynte omfattende demonstrasjoner, særlig blant studentene og forretningsstanden i byene og støttet av den religiøst ortodokse opposisjon. Opposisjonen økte i styrke og kom snart til å samles om ayatollah Khomeini som lederskikkelse. Demonstrasjonene og generalstreikene ble stadig mer alvorlige. Oljeproduksjonen og -eksporten sank til et lavmål, og regjeringen maktet ikke å gjenopprette ro og orden. I november 1978 utnevnte sjahen derfor en militærregjering, i begynnelsen av januar 1979 avløst av en sivil regjering under Shapur Bakhtiar, en moderat nasjonalist som i 1953 hadde sittet i Musaddiqs regjering.

Det utviklet seg en intens maktkamp mellom Bakhtiar som leder for sjahens «legale» regjering og Khomeini som representant for den revolusjonære «islamske legalitet», støttet av uopphørlige massedemonstrasjoner og streiker i Irans byer. For å lette Bakhtiars oppgave valgte sjahen i slutten av januar å forlate Iran. I februar måtte Bakhtiar finne seg i at Khomeini fikk vende hjem fra Paris. Den religiøse lederen utnevnte sin egen statsminister, Mehdi Bazargan, en tidligere regjeringskollega av Bakhtiar. Da demonstrasjonene ble så voldsomme at hærens disiplin og lojalitet overfor sjahen brøt fullstendig sammen, måtte Bakhtiar trekke seg. Sjahen ble erklært for avsatt, og i en folkeavstemning om opprettelse av en «islamsk republikk» (april 1979) stemte 99,3 % for en slik styreform.

En rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid ble arrestert, og mange ble henrettet. I løpet av 1979 ble all viktig industri i Iran nasjonalisert, og landet brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper. Iran nektet også å betale utenlandsgjelden som landet hadde pådratt seg under sjahen.

Det ble snart en konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeinis islamske revolusjonsråd om hvem som hadde den øverste myndighet i landet. I oktober 1979 ble Khomeinis makt utvidet slik at han blant annet ble øverstkommanderende for de væpnede styrker og fikk myndighet til å nedlegge forbud mot en folkevalgt president. Tidlig i 1980 ble Abolhassan Bani-Sadr både valgt til president og utnevnt til leder for revolusjonsrådet. Senere samme år overtok Muhammad Ali Rajai som statsminister.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg