Irans historie

Det første persiske imperiet, også kalt Akamenide-dynastiet, ble grunnlagt av Kyros 2. den store rundt 550 fvt. Akamenidene hadde sitt hovedsete i Persepolis (Takht-e Jamshid) i det sørlige Iran. Derfra bygde de et omfattende nettverk av veier over hele Iran. Persepolis-komplekset er Irans største arkeologiske funn og står i dag på UNESCOs verdensarvliste. På sitt største strakte det persiske imperiet seg fra Egypt og Balkan i vest til dagens Tadsjikistan i øst. Storheten ble imidlertid kortvarig, og i år 330 fvt. ble riket invadert av Alexander den store og Persepolis lagt i grus. Til tross for store språklige og kulturelle forskjeller mellom Akamenidene og dagens Iran, har denne storhetstiden fått en sentral plass i moderne Iransk nasjonalidentitet.

Mellom 633 og 654 ble Iran invadert av det arabisk-muslimske Rashidun-kalifatet, også kjent som den arabiske erobringen. Iran hadde da vært hovedsete for Sasanidene i fire århundrer, et rike som på 600-tallet vaklet i sammenføyningene. I de påfølgende to hundre årene førte det nye arabiske styret til at store deler av befolkningen, som tidligere hadde vært zoroastere, kristne og jøder, konverterte til Islam. Økonomi antas å ha spilt en viktig rolle, siden kalifatet påla ikke-muslimer den islamske jaziya-skatten. Mot slutten av 700-tallet hadde mesteparten av Irans befolkning konvertert og deltok aktivt i det muslimske styret. Persernes nye plass i den muslimske ummah bidro dessuten til bredere kulturelt og språklig mangfold innenfor Islam.

Den arabiske kontrollen over Iran ble etter hvert svakere og de østlige delene av Iran søkte uavhengighet i egne lokale kongedømmer. Den politiske orden ble også forstyrret av nomadestammer som invaderte fra Sentral-Asia, deriblant de turkmenske seldsjukkene i 1055 og mongolene i 1219 og 1253. Spesielt den første mongolske invasjonen, ledet av Djengis Khan, var svært ødeleggende både materielt og politisk.

Iran var derfor dypt splittet da Ismail 1. lyktes i å forene landet og grunnlegge Safavide-dynastiet i 1501. Iran som helhet kom med dette under eget selvstyre og tok sjiismen som statsreligion. Under Abbas 1 den store (1588–1629) hadde dynastiet sin storhetstid, med erobringer utad og økonomisk utvikling innad. Han flyttet hovedstaden til Isfahan, sentralt i Iran, og bygde store palasser og moskeer som fortsatt kan sees i dag. Storhetstiden til tross, Safavide-riket lyktes ikke i å overvinne nomadestammene som til stadighet truet deres politiske autoritet.

Tidlig på 1700-tallet var det stammene og intern politisk splid som forårsaket Safavidenes kollaps. Etter flere tiår med kortvarige dynastier lyktes den turkmenske Qajar-stammen fra det nordvestlige Iran i å samle landet under Muhammad Khan Qajar i 1794. Med dette ble Teheran hovedstad, og Iran fikk mer etablerte diplomatiske forbindelser med landene rundt. Det sentrale styret forble likevel svakt, og Qajar-dynastiet kunne bare styre ved å inngå utallige kompromisser med ulike stammer og regionale maktsentre. Samtidig ble Iran på 1800-tallet gjenstand for intens rivalisering mellom tsarens Russland i nord og Det britiske imperiet fra India i sør. Begge fryktet motpartens regionale innflytelse og håpet å bruke Iran som en politisk og militær buffersone. Det svake Qajar-dynastiet var derfor prisgitt det regionale stormaktsspillet, hvor Russland overtok stadig større deler av det nordlige Iran, og britene gjorde seg dominerende i Persiabukta og på Irans sørlige kyst. Begge imperiene førte et hardhendt diplomati mot Iran ved å tvinge Qajarene inn i ufordelaktige traktater og dominerte etter hvert hele landet, hver fra sin kant. Stadige kriger med Det osmanske riket i vest bidro også til å svekke Qajar-dynastiet betraktelig.

Under Nasser ed-Din sjahs lange styre (1848–1896) ble det gjort seriøse forsøk på modernisering og sentralisering. En moderne fagskole ble grunnlagt i Tehran, og en rekke reformer lyktes til en viss grad i å øke skatteinntektene og dermed kongens evne til å styre landet. Sjahen tok også initiativ til jernbane- og veibygging, men mange av disse prosjektene strandet som følge av russiske og britiske innsigelser. Både i 1873 og 1878 foretok han to lengre reiser til Europa som han senere skrev om i sine memoarer. Mot slutten av 1800-tallet ble dynastiet stadig mer korrupt, og Nasser ed-Dins lange tid på tronen endte brutalt med et attentat i 1894.

Modernisering og økende kontakt med utlandet medførte også nye politiske strømninger. Qajar-dynastiets forsøk på interne reformer, ofte inspirert av osmansk og europeisk politikk, skapte over tid en ny klasse med byråkrater og intellektuelle som snart innså at det eneveldige monarkiet var utgått på dato. Kongenes manglende evne til å ta kontroll over landets økonomi, stadig mer dominert av utenlandske aktører, svekket også regimets legitimitet hos Irans mektige kjøpmenn. Samtidig mente store deler av landets religiøse elite at monarkiet gjorde knefall for de europeiske imperiene, spesielt Storbritannia, og så det som en trussel mot iransk-muslimsk kultur.

Fra 1905 inngikk de intellektuelle, kjøpmennene og imamene en ny allianse og tvang i 1906 Nasser ed-Dins etterfølger Muzaffar ed-Din sjah (1896–1907) til å signere et grunnlovsdokument. Denne hendelsen ble senere kalt Grunnlovsrevolusjonen og satte for første gang rettslige begrensinger på kongens makt. Iran fikk dessuten en valgt nasjonalforsamling (majles), nytt rettsvesen samt grunnleggende borgerrettigheter. De påfølgende årene ble likevel preget av kaos, og i 1908 brukte Muhammad Ali sjah, som styrte 1907–1909, militæret til å oppløse nasjonalforsamlingen. Som følge av problemene i hovedstaden gjorde mange av Irans nomadestammer opprør, noe som førte til lovløshet i hele landet. Både Russland og Storbritannia utnyttet kaoset til ytterligere å styrke sin innflytelse, henholdsvis i nord og sør.

Samtidig viste Storbritannia økende interesse for mulige oljereserver i Khuzestan-provinsen, sørvest i Iran. I 1901 hadde en britisk finansmann fått konsesjon til å begynne prøveboring, og i 1908 ble olje funnet utenfor landsbyen Masjed-e Suleiman. Anglo-Persian Oil Company ble opprettet året etter, og ved å kjøpe flertallet av aksjene sikret den Britiske stat seg full kontroll over Irans oljeindustri. På grunn av oljens strategiske betydning, spesielt under første verdenskrig, tok den britiske hæren full kontroll raffineriet i Abadan og koloniserte i praksis store deler av Khuzestan-provinsen. Qajar-dynastiet hadde på dette tidspunktet mer enn nok med å holde kontroll på hovedstaden og fikk liten eller ingen innflytelse over industriutviklingen. Mens iranske arbeidere ble utnyttet på oljefeltene, satt den britiske stat igjen med oljeinntektene. Denne semi-imperialistiske måten å drive oljeindustri på la senere grunnlag for framveksten av utenlandskeid oljeindustri i andre land i Persiabukta.

Under første verdenskrig ble Iran invadert av Russland, Storbritannia og Det osmanske riket fra hver sin kant. Ahmad sjahs forsøk på å erklære nøytralitet var fånyttes all den tid han ikke hadde kontroll over landet. Etter krigen, da både Det russiske imperiet og Det osmanske riket hadde kollapset, kom Iran under full britisk dominans. I 1919 ble sjahen tvunget til å signere en traktat som ga britene utvidede muligheter til å drive oljeleting samt kontrollere Iran militært. Avtalen ble aldri godkjent i nasjonalforsamlingen, og motstanden mot britene vokste.

I 1921 utførte generalen Reza Khan militærkupp i Teheran. Generalen tok full kontroll over statsapparatet, plasserte sjahen på sidelinjen og annullerte den iransk-britiske traktaten. I 1923 ble Reza Khan statsminister, i 1924 flyktet sjahen og i 1925 ble Reza keiser under navnet Reza sjah Pahlavi. Han slo hardt ned på alle separatistiske og opprørske tendenser og opprettet et personlig militærdiktatur, samtidig som han gjennomførte ambisiøse reformer med henblikk på å bygge en sentralisert og sterk stat. I 1933 klarte han å tvinge det mektige Anglo-Persian Oil Company til å gå med på nye konsesjonsvilkår som gav Iran større inntekter og andre fordeler av oljeutvinningen. Med oljeinntektene i ryggen bygget Reza Sjah en enorm hær og knuste nomadestammene som tidligere hadde utøvd sterk innflytelse i landets periferi. Pressen kom under sterk sensur, og nasjonalforsamlingen ble fylt med sjahens lojalister. Samtidig promoterte det nye regimet en sekulær iransk nasjonalidentitet, basert på nostalgi for Det persiske imperiet og tanken om at perserne tilhørte den ariske rase. Med dette mistet imamene mye innflytelse, og muslimske kvinner ble til tider tvunget til å gå uten hijab.

Ved utbruddet av andre verdenskrig forsøkte Iran igjen å stille seg nøytralt. Det gikk dårlig, og i 1941 ble landet delt i to av britiske og sovjetiske tropper. Storbritannia var på dette tidspunktet helt avhengig av iransk olje og tok ingen sjanser på at Tyskland skulle skaffe seg innflytelse i et nøytralt Iran. Reza Sjah ble avsatt og erstattet med sin 21 år gamle sønn Muhammad Reza Pahlavi, hvis manglende erfaring gjorde ham til et lett offer for britisk innflytelse. Under utenlandsk okkupasjon ble Iran i stor grad en transittkorridor mellom de allierte maktene. Storbritannia og USA sendte materiell nordover fra Persiabukta for å støtte Sovjetunionen i kampen mot Tyskland. I retur kom tusenvis av polakker og europeiske jøder som flyktet fra tyskernes framstøt østover. Teheran fyltes med flyktninger, og disse ble i stor grad tatt godt hånd om. Etter krigen trakk stormaktene seg motvillig ut av Iran i 1946.

I tiden etter krigen hadde den unge sjahen liten personlig makt og måtte forholde seg til en sterk nasjonalforsamling. Pressesensuren som i stor grad hadde vært opphevet under krigen bidro til framveksten av store kommunistiske og nasjonalistiske partier. I 1949 ble Grunnloven revidert, og nasjonalforsamlingen ble supplert med et senat, en forsamling som oftest var lojal til sjahen. Selv om regjeringen som utgikk av parlamentet, nøt stor uavhengighet, var den fortsatt formelt sett ansvarlig overfor sjahen.

I årene 1949–51 ønsket både kommunister og nasjonalister at den britisk-eide oljeindustrien skulle nasjonaliseres. Denne bevegelsen ble ledet av Muhammad Mosaddeq og hans Nasjonale front. Som statsminister red Mosaddeq på en popularitetsbølge og lyktes i å styrke regjeringsmakten overfor sjahen. I mars 1951 fikk Mosaddeqs regjering vedtatt en lov som nasjonaliserte oljeressursene og hele det britiske oljeselskapet. Dette førte naturlig nok til konflikt med Storbritannia og oljeindustrien ble stengt. Dette utviklet seg til en økonomisk og politisk krise, og i 1953 organiserte britisk og amerikansk etterretning et statskupp mot Mosaddeq i samarbeid med sjahen og deler av den iranske hæren. Den demokratisk valgte Mosaddeq ble avsatt, general Zahedi ble statsminister og oljeindustrien satt under internasjonal administrasjon. Mosaddeqs nasjonaliseringskampanje hvor demokratiske krefter tok styringen, ble et vannskille i Midtøstens historie og politikk og inspirerte senere Egypts nasjonalisering av Suez-kanalen i 1956.

Etter kuppet gikk Sjahen inn for å bedre forholdet til vestmaktene, og Iran sluttet seg til Bagdadpakten. Forholdet til Sovjetunionen ble etter dette anstrengt, men bedret seg igjen fra 1963 da de to land inngikk en avtale om økonomisk og teknisk samarbeid, og i årene som fulgte utviklet sjahens utenrikspolitikk seg til noe som nærmest kan betegnes som de facto alliansefrihet innenfor en vestvennlig allianse i CENTO. Iran utviklet et stille men godt forhold til Israel, noe som førte til skarpe reaksjoner i den arabiske verden og blant iranske muslimer. Israels Mossad var blant annet viktig i å bygge opp sjahens hemmelige politi, Savak.

På 1960-tallet gikk sjahen i gang med et ambisiøst reformprosjekt for å styrke sin egen makt. Han oppløste nasjonalforsamlingen og tvang gjennom jordreformer som tok eiendom fra mektige familier. De voksende oljeinntektene ble brukt til bygging av veier og industri, og USA var ofte til stede med økonomiske utviklingsprosjekter. For å utvikle og lettere kontrollere landsbygda satte sjahen også i gang en omfattende utbygging av skole og helsetjenester i landets periferi. Dette bragte mye godt, men hadde også som mål å omskape Irans stammebefolkning, alltid en trussel mot de herskende, til lojale iranske borgere. Sjahen kalte selv disse reformene for «Den hvite revolusjon».

De religiøse kreftene i Iran hadde imidlertid vanskelig for å akseptere mye av dette. I 1964 kom det til blodige sammenstøt i forbindelse med reformene, som mange av de konservative religiøse lederne gikk imot. Den innflytelsesrike ayatollah Khomeini dro i eksil i 1963, og i 1965 ble statsminister Hasan Ali Mansur myrdet av sjiamuslimske ekstremister. Amir Abbas Hoveida ble ny statsminister (1965–77). I 1965 ble sjahen utsatt for et attentat, og i kjølvannet av dette og drapet på statsminister Mansur ble det gjennomført en rekke politiske rettssaker med formål å kvele den muslimske motstanden.

Fra slutten av 1960-tallet ble Iran tett alliert med USA, som etter hvert så Iran som sin viktigste allierte i Midtøsten. Økonomien vokste på oljeinntektene, men landet fikk også midler til utbyggingen fra USA, øst- og vesteuropeiske land samt internasjonale kredittinstitusjoner som Verdensbanken. Den amerikanske utviklingshjelpen ble avsluttet 1967, men Iran fortsatte å motta militær støtte og kjøpte enorme mengder våpen fra USA. I 1973 ble oljeindustrien fullstendig nasjonalisert og i OPEC jobbet Iran energisk for en drastisk forhøyelse av oljeprisen. Som en regional stormakt fra 1973, gikk Iran inn for å bedre forholdet til sine arabiske naboland og relasjonen til Israel kjølnet noe. Forholdet til nabolandet Irak hadde lenge vært anstrengt, men samme år ble diplomatiske forbindelser gjenopprettet og langvarige grensekonflikter ble etter hvert løst. Sjahen brukte store summer av de enorme oljeinntektene til å bygge opp den sterkeste militærmakten i regionen, men betydelige midler ble også satset på industri, jordbruk, kommunikasjoner, helse- og skolevesen.

Den voldsomme økonomiske veksten førte imidlertid til at monarkiet mistet kontakt med folket. Millioner av iranere flyttet til byene, og i hovedstaden fyltes forstedene med arbeidsløse iranere mens klasseforskjellene bare økte. Motstanden mot sjahens «opplyste enevelde» vokste spesielt etter monarkiets overdådige 2500-årsjubileum i 1971. At den politiske opposisjonen ble holdt aktivt nede av Savak bidro bare til å forsterke misnøyen over tid.

Fra sommeren 1978 begynte omfattende demonstrasjoner, særlig blant studentene og forretningsstanden i byene med støtte fra den religiøst ortodokse opposisjonen. Opposisjonen økte i styrke og kom snart til å samles om ayatollah Khomeini som lederskikkelse. Demonstrasjonene og generalstreikene ble stadig mer alvorlige. Oljeproduksjonen og -eksporten sank til et lavmål, og regjeringen maktet ikke å gjenopprette ro og orden. I november 1978 utnevnte sjahen derfor en militærregjering, i begynnelsen av januar 1979 avløst av en sivil regjering under Shapur Bakhtiar, en moderat nasjonalist som i 1953 hadde sittet i Musaddiqs regjering.

Det utviklet seg en intens maktkamp mellom Bakhtiar som leder for sjahens «legale» regjering og Khomeini som representant for den revolusjonære «islamske legalitet», støttet av uopphørlige massedemonstrasjoner og streiker i Irans byer. For å lette Bakhtiars oppgave valgte sjahen i slutten av januar å forlate Iran. I februar måtte Bakhtiar finne seg i at Khomeini fikk vende hjem fra Paris. Den religiøse lederen utnevnte sin egen statsminister, Mehdi Bazargan, en tidligere regjeringskollega av Bakhtiar. Da demonstrasjonene ble så voldsomme at hærens disiplin og lojalitet overfor sjahen brøt fullstendig sammen, måtte Bakhtiar trekke seg. Sjahen ble erklært for avsatt, og i en folkeavstemning om opprettelse av en «islamsk republikk» i april 1979 stemte 99,3 prosent for en slik styreform.

En rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid ble arrestert, og mange ble henrettet. I løpet av 1979 ble all viktig industri i Iran nasjonalisert, og landet brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper. Iran nektet også å betale utenlandsgjelden som landet hadde pådratt seg under sjahen.

Det ble snart en konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeinis islamske revolusjonsråd om hvem som hadde den øverste myndighet i landet. I oktober 1979 ble Khomeinis makt utvidet slik at han blant annet ble øverstkommanderende for de væpnede styrker og fikk myndighet til å nedlegge forbud mot en folkevalgt president. Tidlig i 1980 ble Abolhassan Bani-Sadr både valgt til president og utnevnt til leder for revolusjonsrådet. Senere samme år overtok Muhammad Ali Rajai som statsminister.

• For tiden etter 1979, se Irans samtidshistorie.

• Persia
• Irans forhistorie
• Irans samtidshistorie
• Irans utenrikspolitikk
• Irans politiske system
• Irans befolkning