I assyrisk-babylonske kilder fra 800-tallet f.Kr. omtales særlig to iranske folk: mederne og perserne. Av disse spiller mederne (i det nordvestlige Iran) i begynnelsen størst rolle, og de var også det iranske folk assyrerne først og fremst kom i berøring med. Ifølge en tradisjon vi finner i gresk historieskrivning (Herodot) ble mederriket grunnlagt av Deiokes (728–675), med Ekbatana (Hamadan) som hovedstad. Ved midten av 600-tallet fikk skytiske nomadestammer fra Sør-Russland en tid herredømmet over Media. Disse ble fordrevet av kong Kyaxares (625–585). I 612 ble Ninive erobret av perserne og babylonierne, og assyrerriket gikk til grunne. Media var nå en av de tre stormaktene i Midtøsten, ved siden av Lydia og Babylonia.

Se også Irans forhistorie.

Perserne synes å omtales først i de assyrisk-babylonske kilder på forskjellige steder i Vest-Iran, men etter hvert slo de seg ned i Fars (Persis) i det sørvestlige Iran. De stod i begynnelsen under medisk overhøyhet. I 559 kom Kyros 2 av akemenidenes slekt til makten i Fars; ca. 550 styrtet han den siste mederkongen og underla seg deretter hele Midtøsten og Iran. Hans rike var det største historien inntil da hadde kjent, og strakte seg fra Aralsjøen til Det arabiske hav, fra India til Egeerhavet. Kyros' sønn Kambyses erobret Egypt i 525. Da han døde i 522, brøt det ut opprør over hele riket, men til slutt lyktes det Dareios 1 i forbund med den persiske stammeadel å bemektige seg herredømmet; under hans regjering fikk Perserriket sin faste organisasjon. Det ble inndelt i 20 satrapier, hver under en satrap; satrapiene hadde utstrakt selvstyre, men var pliktige til tributt og levering av tropper til kongen. Kongelig gullmynt, et utbygd veinett og postsystem lettet handel og samferdsel. Susa var hovedstad. På Balkan erobret Dareios Thrakia og Makedonia, og slo ned en oppstand i de greske byer i Lilleasia i 499, men hans invasjon i Hellas mislyktes ved Marathon i 490. Heller ikke Xerxes, Dareios' sønn og etterfølger (485–464), hadde hell med seg i sine kriger mot grekerne. Etter hans død ble riket i stigende grad preget av stormannsvelde og føydalisme og den sentrale kongemakt tilsvarende svekket. Det var derfor et rike i oppløsning som Aleksander den store erobret i 330-årene; i 330 ble Dareios 3, den siste akemenidekongen, drept.

Etter Aleksanders død ble Iran en del av selevkidenes rike (se hellenismen). Omkring 250 oppstod det i Partia i det nordvestlige Iran en ny stormakt under kong Arsakes og hans etterfølgere, arsakidene. Omtrent samtidig grunnla et gresk dynasti det gresk-baktriske rike. I løpet av det andre århundre f.Kr. erobret parterne størstedelen av selevkidenes rike. Hovedstad ble nå Ktesifon. I vest dannet Eufrat grensen mot Romerriket; her ble det ført utallige kriger, uten at maktbalansen mellom de to stormaktene ble vesentlig forskjøvet. I løpet av det første århundret e.Kr. ble arsakidenes rike oppløst i flere småstater; samtidig oppstod kushanenes ekspansive makt i Sentral-Asia. I 226 ble arsakidenes dynasti styrtet, og Ardashir 1 av sasanidenes slekt (i Fars) erobret makten.

Under sasanidene (226–651) ble det arsakidiske administrasjonsapparat bevart, men riket fikk et mer sentralisert styre; byråkratiet ble styrket og urbaniseringen fremmet. Zarathustrismen ble statsreligion, mens andre religioner, sommanikeismen og kristendommen, ble forfulgt; krigene mot romerne fikk derved til dels karakter av religionskriger. Kulturelt innledet sasanidenes maktovertagelse en ny storhetstid for Iran; en nasjonallitteratur vokste frem, og Avesta, zarathustrismens hellige bok, fikk sin skriftlige utforming; i iransk kunsthistorie betegner sasanidetiden et høydepunkt. Under Khusrou 1 Anushirvan (531–579) ble Iran den førende makt i For-Asia. Under Khusrou 2 Parvez (591–628) ble Jerusalem erobret (614) og selve Bysants beleiret, men da kongen var falt som offer for innenlandske intriger, var veien åpnet for den arabiske erobring i 630–640-årene; i 651 ble den siste sasanidekonge, Yazdagird 3, drept.

Den arabiske erobring ble et vendepunkt i Irans historie. Etter hvert gikk størstedelen av folket over til islam, men noen voldsom undertrykkelse av den iranske tradisjon synes ikke å ha funnet sted. Innenfor det arabiske rike spilte Iran og iranerne en betydelig rolle, særlig etter at islam under abbasidene (fra 749) antok en mer kosmopolitisk form. Etter hvert rev de fjerne provinser i Øst-Iran og Sentral-Asia seg løs under egne fyrstehus, som samanidene i Bukhara (800-tallet) og ghaznavidene i Afghanistan (ca. 1000). Under disse fyrstehus, som hersket over det meste av Øst-Iran og Sentral-Asia, fant en kulturell renessanse sted på 800- og 900-tallet. Ca. 1050 underla de tyrkiske seldsjukker (under Tughril Beg, 1038–63) seg størstedelen av Iran og ble den dominerende stormakt i For-Asia; under Alp Arslan (1063–73) og Malikshah (1073–92) nådde seldsjukkene høydepunktet av sin makt.

Kulturelt er denne tid en av de rikeste i iransk historie – gullalderen for den nypersiske litteratur begynner nå. Seldsjukkenes rike var allerede i oppløsning da mongolene i 1220-årene feide over For-Asia. Iran ble nå en del av mongolriket, men fikk en selvstendig stilling under ilkhanene (1256–1335), som snart gikk over til islam og etter hvert ble iranisert. Mongolenes hærtog førte til at byene ble jevnet med jorden, jordbruket forfalt og nomadevesenet bredte seg. Mot slutten av ilkhanenes tid ble Iran igjen oppløst i småstater. I 1381 ble landet erobret av Timur Lenk (død 1405), hvis etterkommere, timuridene, regjerte til safavidene under Ismail 1 (1501–24) kom til makten og grunnla en iransk nasjonalstat.

Ismail 1 skapte et moderne rike, som opprettet diplomatiske forbindelser med flere land i Europa, og hvor næringsliv og handel blomstret. Sjiismen ble nå definitivt statsreligion, og Iran kom i konflikt med osmantyrkerne i vest og andre sunnittiske naboer som usbekerne. Under Abbas 1 den store (1588–1629) hadde dynastiet sin glanstid, med erobringer utad og praktfull byggevirksomhet innad. Men indre motsetninger, tallrike kriger og oppstander svekket staten, og i 1722 besatte de sunnittiske afghanerne det meste av landet. Feltherren Nadir sjah klarte omsider å fordrive dem og strakte sine erobringstog helt til Delhi i India. Etter hans død i 1747 hersket det igjen et par år anarkistiske forhold, inntil Muhammad Karim khan, en dyktig soldat av lav byrd, i 1750 grunnla dynastiet Zand, som hersket til 1794. I Afghanistan opprettet Ahmad sjah Durrani i 1747 en selvstendig østiransk nasjonalstat som siden har bestått ved siden av Iran. I 1794 ble den siste sjah av Zand-dynastiet myrdet av Agha Muhammad av den turkmenske kadsjarstammen. Han grunnla et dynasti som holdt seg på Irans trone helt opp til 1925. Under ham ble Teheran hovedstad.

I Fath Ali sjahs tid (1797–1834) opprettet Iran regelmessige og kontinuerlige diplomatiske forbindelser med de europeiske stormaktene, og landet kom under stadig større innflytelse av utenlandske kapitalinteresser. Sjahen ble trukket inn i maktkampen mellom stormaktene, først i Napoleonstiden og senere under rivaliseringen mellom Storbritannia og Russland, som etter hvert fratok Iran alle dets besittelser i østre Armenia og Kaukasus. Europeisk teknikk og utdanningsmetoder vant innpass i den persiske hær. Gjennom hele 1800-tallet var den tsaristiske imperialismen en permanent trussel, og under Nasireddin (1848–96) ble Iran nærmest en europeisk halvkoloni. På grunn av stormaktenes innbyrdes konkurranse klarte riktignok Iran bedre enn Tyrkia å bevare sin territoriale integritet, men likevel ble landet dypt forgjeldet på grunn av stadige kriger og kongelig ødselhet: de europeiske kreditornasjonenes økonomiske strupetak ble stadig mer følbart.

I forbindelse med moderniseringen av landet og den økende kapitalimporten begynte progressive politiske ideer å gjøre seg gjeldende, og under Nasireddins svakere etterfølger Muzaffareddin (1896–1907) oppstod det en bevegelse som krevde et visst mål av politisk liberalisme og konstitusjonalisme. Etter press undertegnet sjahen i 1906 en forfatning som opprettet en slags nasjonalforsamling, reformerte rettsvesenet etter europeisk mønster og sikret visse elementære borgerrettigheter, men den kom hovedsakelig de privilegerte samfunnslag til gode. Demokratiske selvstyrekomiteer oppstod rundt om i landet, og disse krevde tiltak mot korrupsjonen og all låningen i utlandet. Storbritannia og Russland så med bekymring på denne utviklingen og inngikk i 1907 en avtale om deling av Iran i en britisk, en russisk og en nøytral sone. I 1908 brukte sjahen sin kosakkbrigade, som var blitt opprettet under Nasireddin, trenet av russiske offiserer og var den mest effektive styrken i landet, til å jage nasjonalforsamlingen fra hverandre. Det brøt ut borgerkrig, og Muhammad Ali sjah (1907–09) måtte flykte fra Teheran. Sønnen Ahmad (1909–25) gjeninnførte forfatningen og sammenkalte på ny nasjonalforsamlingen for en kort tid, inntil den i 1911 igjen ble oppløst etter russisk påtrykk og militære intervensjoner i grenseområdene.

For å redde seg fra bolsjevikene sluttet sjahen i 1919 en traktat med Storbritannia som de facto gjorde Iran til et britisk protektorat. 1919–21 økte den antibritiske stemningen i landet, og i 1921 kunne den nasjonalistiske kosakkoffiseren Reza khan med letthet gjennomføre et militærkupp i Teheran. Den iransk-britiske traktaten ble annullert samme år, og også Sovjetunionen gikk med på å avskrive alle gamle lån til Iran. I 1923 ble Reza khan statsminister, i 1924 flyktet sjahen og i 1925 ble Reza keiser under navnet Reza sjah Pahlavi. Han slo hardt ned på alle separatistiske og opprørske tendenser og opprettet et personlig militærdiktatur, samtidig som han gjennomførte reformer med henblikk på å omdanne Iran til en moderne stat, styrke statsmakten og konsolidere forholdene i landet. I 1933 klarte han å tvinge det mektige Anglo-Iranian Oil Company til å gå med på nye konsesjonsvilkår som gav Iran større inntekter og andre viktige fordeler av oljeutvinningen, som hadde pågått i landet siden ca. 1900. Som motvekt mot den britiske innflytelsen fikk et amerikansk selskap konsesjoner i Nord-Iran. Keiseren drev et energisk reformarbeid etter tyrkisk mønster, men fant det utilrådelig å bryte med det mektige sjiittiske religionssamfunnet. Heller ikke ble alfabetet latinisert som i Tyrkia. Kulturlivet ble holdt under streng kontroll, og det ble arbeidet ivrig med å vekke til live ekte, før-islamske kulturelle tradisjoner. I 1935 ble statens offisielle navn endret fra Persia til Iran.

Da den annen verdenskrig brøt ut, foregikk det betydelig tysk infiltrasjon i Iran, blant annet ble det innkalt et stort antall tyske oljeeksperter. For å åpne transittveiene fra Persiabukta til Sovjetunionen etter det tyske angrepet på Russland rykket britiske og sovjetiske tropper inn i landet i august 1941 (i 1942 også amerikanske). I og med at den tyskvennlige politikken hadde slått feil, abdiserte Reza sjah 1941 til fordel for sin sønn Muhammad Reza Pahlavi, og Iran erklærte i 1943 krig mot Tyskland. På konferansen i Teheran i november–desember 1943 uttalte de allierte stormakter sin støtte til et fritt og udelelig Iran, men mot slutten av krigen dukket det opp autonome regjeringer i iransk Aserbajdsjan og Kurdistan. I begynnelsen av 1946 rømte de britiske troppene Iran, og senere trakk Sovjetunionen seg ut av iransk Aserbajdsjan og de andre nordlige distriktene, etter å ha forsøkt å presse seg til oljekonsesjoner i Nord-Iran. De autonome regjeringene ble deretter likvidert med hard hånd.

I den første tid etter krigen hadde den unge sjahen relativt liten personlig makt. Forfatningen av 1906 ble i 1949 vesentlig utfylt og Iran i formen gjort til et konstitusjonelt monarki med et parlament bestående av to kamre, underhuset Majlis og senatet. Regjeringen var fortsatt ansvarlig overfor sjahen.

I årene 1949–51 vokste det frem en massebevegelse for nasjonalisering av oljeindustrien i Iran, anført av lederen for Den nasjonalistiske front, Muhammad Musaddiq, og denne ble av Musaddiq benyttet i en maktkamp med sjahen om den effektive kontroll over regjeringsmakten. I mars 1951 sikret Musaddiq at det ble vedtatt en lov som nasjonaliserte de store britiske oljeinteressene i Iran, og i slutten av april ble sjahen tvunget til å utnevne ham til statsminister.

I forbindelse med oljenasjonaliseringen kom Iran i konflikt både med Storbritannia og andre mektige interesser i Vest-Europa og USA. De utenlandske teknikerne i industrien ble utvist eller forlot raffineriene frivillig, og det lyktes ikke for myndighetene å holde driften oppe. Landets økonomiske situasjon forverret seg raskt; det utviklet seg et alvorlig motsetningsforhold mellom sjahen og hans førsteminister, og i august 1953 kulminerte krisen. Sjahen forsøkte å avsette Musaddiq, men ble selv styrtet og tvunget til å forlate landet. Noen dager senere veltet general Zahedi med sjahens velsignelse og amerikansk støtte Musaddiq-styret. Zahedi ble utnevnt til statsminister, og året etter ble det inngått en avtale med et internasjonalt oljekonsortium. 1955 ble Zahedi etterfulgt som statsminister av Husain Ala, og sjahen begynte personlig å gripe sterkere inn i styre og stell. Begge gikk energisk inn for å bedre forholdet til vestmaktene, og Iran sluttet seg til Bagdadpakten. Forholdet til Sovjetunionen ble etter dette anstrengt, men bedret seg igjen fra 1963, da de to land inngikk en avtale om økonomisk og teknisk samarbeid, og i årene som fulgte utviklet sjahens utenrikspolitikk seg til noe som nærmest kan betegnes som de facto alliansefrihet innenfor en vestvennlig allianse i CENTO. I 1960 hadde Iran anerkjent Israel, noe som førte til skarpe reaksjoner i den arabiske verden og blant iranske muslimer.

I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og åpnet for jordreformer som godseierne i forsamlingen hadde motsatt seg. Den første jordreformloven ble vedtatt i 1962. Videre fikk kvinnene alminnelig stemmerett. Med amerikansk bistand ble det lagt opp til sterk utvidelse av kommunikasjonsnettet, det ble igangsatt bygging av dam- og vanningsanlegg, gjennomført tiltak mot malariaen, gitt oppmuntring og støtte til industriprosjekter osv. Sjahen tok også initiativet til et helse- og et alfabetiseringskorps som skulle føre det moderne samfunns goder ut til hele folket. Det ble lagt opp til en vidtrekkende omforming av maktstrukturen i samfunnet i forbindelse med det ærgjerrige reformprogrammet «den hvite revolusjon». Det ble også opprettet et nytt politisk parti, Nytt Iran, som skulle gi støtte til reformpolitikken. I 1964 kom det imidlertid til blodige sammenstøt i forbindelse med reformene, som mange av de konservative religiøse lederne og deres tilhengere hadde vanskelig for å godta. Den innflytelsesrike ayatollah Khomeini drog 1963 i eksil, og i 1965 ble statsminister Hasan Ali Mansur myrdet av sjiamuslimske ekstremister. Amir Abbas Hoveida ble ny statsminister (1965–77). I 1965 ble sjahen utsatt for et attentat, og i kjølvannet av dette og mordet på statsminister Mansur ble det gjennomført en rekke politiske rettssaker.

Til tross for at Iran formelt fortsatte som medlem av CENTO og i militært forbund med USA, kunne landet gradvis frigjøre seg fra den politiske og økonomiske avhengigheten av amerikanerne. Den økonomiske utviklingen var generelt gunstig, ikke minst på grunn av de veldige oljeinntektene, men landet fikk også midler til utbyggingen fra USA, øst- og vesteuropeiske land samt internasjonale kredittinstitusjoner som Verdensbanken. Den amerikanske utenlandshjelpens program ble avsluttet 1967, og det var da gitt amerikanske bidrag på over 600 mill. dollar over 17 år. Militærhjelpen ble opprettholdt, mens utgiftene til den økonomiske utbyggingen mer og mer ble dekket av oljepenger. I 1973 kom en lov om fullstendig nasjonalisering av oljeindustrien. Iran arbeidet som toneangivende medlem av OPEC energisk for en drastisk forhøyelse av oljeprisene fra produsentlandene, men deltok ikke i oljeboikotten av de vestlige land vinteren 1973–74. Forholdet til arabiske land bedret seg, mens holdningen overfor Israel ble mer kritisk. Mellom Iran og nabolandet Irak var forholdet i mange år anstrengt, men de diplomatiske forbindelsene ble gjenopprettet i 1973 og det ble inngått en grenseavtale i mars 1975, noe som blant annet bidrog til at kurderoppstanden i Irak kunne slås ned fra Bagdad. Sjahen brukte store summer av de enorme oljeinntektene til å bygge opp den sterkeste militærmakten i regionen, men betydelige midler ble også satset på industri, jordbruk, kommunikasjoner, helse- og skolevesen.

Opposisjonen mot sjahens «opplyste enevelde» vokste i styrke etter monarkiets 2500-årsjubileum i 1971, men ble lenge holdt nede med strenge midler av det hemmelige politi SAVAK, som ble utbygd med hjelp fra CIA og Israels Mossad. Valg til underhuset (Majlis) ble holdt i juni 1975 etter at et nytt ettpartisystem var innført.

Fra sommeren 1978 begynte omfattende demonstrasjoner, særlig blant studentene og forretningsstanden i byene og støttet av den religiøst ortodokse opposisjon. Opposisjonen økte i styrke og kom snart til å samles om ayatollah Khomeini som lederskikkelse. Demonstrasjonene og generalstreikene ble stadig mer alvorlige. Oljeproduksjonen og -eksporten sank til et lavmål, og regjeringen maktet ikke å gjenopprette ro og orden. I november 1978 utnevnte sjahen derfor en militærregjering, i begynnelsen av januar 1979 avløst av en sivil regjering under Shapur Bakhtiar, en moderat nasjonalist som i 1953 hadde sittet i Musaddiqs regjering.

Det utviklet seg en intens maktkamp mellom Bakhtiar som leder for sjahens «legale» regjering og Khomeini som representant for den revolusjonære «islamske legalitet», støttet av uopphørlige massedemonstrasjoner og streiker i Irans byer. For å lette Bakhtiars oppgave valgte sjahen i slutten av januar å forlate Iran. I februar måtte Bakhtiar finne seg i at Khomeini fikk vende hjem fra Paris. Den religiøse lederen utnevnte sin egen statsminister, Mehdi Bazargan, en tidligere regjeringskollega av Bakhtiar. Da demonstrasjonene ble så voldsomme at hærens disiplin og lojalitet overfor sjahen brøt fullstendig sammen, måtte Bakhtiar trekke seg. Sjahen ble erklært for avsatt, og i en folkeavstemning om opprettelse av en «islamsk republikk» (april 1979) stemte 99,3 % for en slik styreform.

En rekke offiserer og embetsmenn fra sjahens tid ble arrestert, og mange ble henrettet. I løpet av 1979 ble all viktig industri i Iran nasjonalisert, og landet brøt alle større kontrakter med utenlandske selskaper. Iran nektet også å betale utenlandsgjelden som landet hadde pådratt seg under sjahen.

Det ble snart en konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeinis islamske revolusjonsråd om hvem som hadde den øverste myndighet i landet. I oktober 1979 ble Khomeinis makt utvidet slik at han blant annet ble øverstkommanderende for de væpnede styrker og fikk myndighet til å nedlegge forbud mot en folkevalgt president. Tidlig i 1980 ble Abolhassan Bani-Sadr både valgt til president og utnevnt til leder for revolusjonsrådet. Senere samme år overtok Muhammad Ali Rajai som statsminister.

Forholdet til USA ble meget spent etter at iranske studenter november 1979 okkuperte USAs ambassade i Teheran og tok om lag 50 gisler. Iran krevde at USA skulle utlevere den avsatte sjahen, som var blitt dømt til døden in absentia. USA svarte med å sperre alle iranske tilgodehavender i USA og stanse oljeimporten fra Iran. Amerikanerne gjorde flere diplomatiske og ett militært fremstøt for å befri gislene, men uten å lykkes. Juli 1980 døde den tidligere sjahen i Kairo. Dette førte ikke til noen endring i situasjonen for gislene, som først ble løslatt i januar 1981 (etter at saken bl.a. var en betydelig årsak til president Carters valgnederlag i USA 1980). Iran og USA har siden 1981 ikke hatt diplomatisk kontakt, men amerikanske våpen har likevel blitt eksportert til Iran gjennom israelske mellommenn.

Iran hadde i mange år et anstrengt forhold til nabolandet Irak, men dette bedret seg mot slutten av sjahtiden. I 1980 begynte imidlertid trefninger på grensen, og samme høst utviklet konflikten seg til full krig, se Golfkrigen (1). Krigen hadde blant annet årsak i interne problemer i Iran med den arabiske minoriteten i Khuzestan. Den religiøse ensrettingen i Iran har også gått hardt ut over andre minoriteter, bl.a. tilhengerne av Baha'i-religionen og kurderne, som har tydd til væpnet opprør som har blitt slått hardt ned av den iranske hæren.

Motsetningene mellom president Bani-Sadr og mer ekstremistiske grupper innenfor det islamske republikanske parti (IRP) brøt snart ut i åpen strid. I juni 1981 ble presidenten avsatt. Han flyktet til Paris og opprettet en eksilregjering med støtte av Mujahedin-bevegelsen og «det kurdiske demokratiske parti». Ledersjiktet omkring Khomeini ble sterkt svekket i 1981. Ved en bombeeksplosjon 28. juni ble 74 fremtredende politikere drept. I en ny eksplosjon 29. august omkom den nye presidenten, Rajai, og hans statsminister. Endelig ble nesten hele den militære ledelse drept i en flystyrt i september. Oktober 1981 ble generalsekretæren i IRP, Ali Khamenei, valgt til president, og den tidligere utenriksminister, Mir Hussein Moussavi, til statsminister.

Den revolusjonære terroren nådde sitt høydepunkt i 1981–82. Myndighetene grep til henrettelser for å renske opp i folkets moralske unoter, ofte med dødsdommer for narkotikabruk, voldtekt eller homoseksualitet. I tillegg skapte det internasjonale reaksjoner at regimet for en stor del benyttet seg av barn som soldater og kanonføde i krigen mot Irak. I 1982 slo regimet også til mot fremtredende «indre fiender», da bl.a. den tidligere utenriksministeren Qotbzadeh ble henrettet.

Krigen mot Irak fortsatte, og konflikten ble etter hvert utvidet til også å omfatte angrep på nøytrale skip i Persiabukta. Dette førte til en skjerpet konflikt mellom Iran og USA, som toppet seg da en amerikansk krysser skjøt ned et sivilt iransk passasjerfly i 1988. Samtidig ble det satt i gang en hektisk diplomatisk aktivitet for å få slutt på krigen, og en våpenhvile ble inngått i august 1988, med etterfølgende fredsforhandlinger i Genève. Noen fredsavtale ble ikke undertegnet før 1990, men våpenhvilen ble overvåket av en FN-styrke (UNIIMOG). Krigen førte til enorme menneskelige og materielle ødeleggelser, ikke minst etter at Irak brukte kjemiske våpen mot Iran 1986. I tillegg ødela krigen Irans økonomi ved at oljeeksporten stanset opp og utenlandsgjelden økte dramatisk.

I tillegg til Golfkrigen førte Iran en aggressiv utenrikspolitikk overfor andre vestlige land, spesielt Frankrike. Forholdet til Storbritannia ble spesielt dårlig i forbindelse med Khomeinis «dødsdom» over forfatteren Salman Rushdie 1989. Samtidig var det iranske regimet opptatt av å spre den islamske revolusjonen til andre land, og sjiamuslimske grupper var blant annet aktive i borgerkrigen i Libanon. I 1987 presenterte ayatollah Khomeini sitt politiske testamente, der han så for seg et delt lederskap i en fremtidig islamsk republikk. Dette førte til en begynnende maktkamp mellom de yngre iranske lederne. Da Khomeini døde sommeren 1989, gikk imidlertid maktskiftet overraskende smertefritt. President Khamenei ble utpekt til ny religiøs leder, faqih, mens Ali Akbar Rafsanjani ble ny president. Han førte en mer pragmatisk utenrikspolitikk og forsøkte å komme på talefot med Sovjetunionen/Russland og de vestlige land. I konflikten mellom Irak og Kuwait og den etterfølgende Golfkrigen (2) erklærte Iran seg nøytral, noe som også førte til økt internasjonal kontakt.

Ved valget på parlamentet majlis i 1992 styrket den moderate fløyen seg vesentlig på bekostning av de konservative. Et flertall var innstilt på å følge Rafsanjanis økonomiske reformprogram, men mange falt fra når innstramninger skulle vedtas. Presidenten møtte også motstand fra den tradisjonelle handelsstanden i basarene. I 1994 ble private banker tillatt og valutaen devaluert. I 1995 var det opptøyer i Teheran i protest mot varemangel og en fordobling av bensinprisene, og ved parlamentsvalget 1996 gikk de konservative sterkt tilbake på bekostning av mer pragmatisk orienterte kandidater.

1997 ble innledning til den «iranske våren» da den reformvennlige ayatollah Muhammad Khatami ble valgt til president. Khatamis program om større politisk og sosial frihet gjorde ham svært populær, særlig blant kvinner og ungdom. Kommunevalget i 1999 ble en overveldende valgseier for reformkandidater, og reformbevegelsen fikk et solid flertall ved parlamentsvalget i 2000. Det mektige ikke-folkevalgte Vokterrådet stanset imidlertid de fleste forsøkene på å reformere og demokratisere det iranske samfunnet. Resultatet ble at Khatami, hans regjering og reformbevegelsen etter hvert ble diskreditert i store deler av befolkningen.

Irans politiske system bygger på prinsippet om at staten skal styres av islamske skriftlærde. Irans statsoverhode er den Øverste religiøse lederen, faqih.Han kontrollerer nøkkelinstitusjoner som rettsapparatet, politiet, hæren og media. Han kan underkjenne alle vedtak fattet av presidenten og parlamentet og har det avgjørende ordet når det gjelder utforming av innenriks- og utenrikspolitikken. Vokterrådet, som består av seks geistlige utpekt av den Øverste lederen og seks jurister utpekt av parlamentet, har som oppgave å sørge for at alle vedtak i parlamentet er i samsvar med islam og grunnloven. Ayatollah Khomeini ble valgt til Øverste leder ved en folkeavstemning i 1979. Etter Khomeinis død i 1989 overtok nåværende leder ayatollah Ali Khamenei.

President Khatami ble gjenvalgt i 2001 med 75 prosent av stemmene. Reformprogrammet led imidlertid gjentatte nederlag, og den andre presidentperioden var sterkt preget av frustrasjon og slitasje på den folkevalgte delen av systemet. Enkelte viktige fremskritt ble gjennomført, deriblant et moratorium mot bruk av steining, samme sum «blodpenger» for Irans fire anerkjente religioner (tidligere fikk muslimer dobbelt så mye som andre religioner) og styrking av kvinners rettigheter innen familieloven. Noe større sosial og kulturell frihet ble akseptert, kravene til sømmelig påkledning for kvinner ble dempet noe og kjønnene kunne lettere omgås uten å bli trakassert og straffet. Det ble også, etter søknad, anledning til å etablere frivillige organisasjoner, noe både etniske og religiøse minoriteter, menneskerettsforkjempere og sosialt engasjerte iranere benyttet seg av.

Viktige reformforslag om å styrke presidentens og nasjonalforsamlingens makt på bekostning av ikke-valgte organer ble imidlertid avvist av Vokterrådet. Etter 2000 ble den innenrikspolitiske situasjonen preget av en stadig mer tilspisset maktkamp mellom reformistene og de konservative, mellom folkevalgte organer og prestestyrets ikke-folkevalgte organer. I kampen for å nøytralisere reformbevegelsen har de konservative kreftene trakassert og fengslet et betydelig antall intellektuelle, studenter, journalister og kulturaktivister. Flere intellektuelle er blitt drept, parlamentsmedlemmer fra reformbevegelsen nektet å stille til valg eller fengslet og trakassert – og hundretalls aviser, tidsskrifter og nettsider er blitt stengt. I tillegg har det siden juli 1999 vært økende indre uro i form av studentdemonstrasjoner i Teheran og andre store byer. I tillegg til protester over de konservatives overgrep og undertrykkelse har demonstrantene i økende grad uttrykt sterke frustrasjoner over mangelen på faktiske reformer og utbredt korrupsjon i det iranske samfunnet. Den økende resignasjonen i folket kom for alvor til uttrykk under lokalvalgene i februar 2003 som fikk meget lav oppslutning og ble en konservativ seier.

Parlamentsvalget i februar 2004 ble en stor seier for de konservative og et nederlag for reformbevegelsen. Velgeroppslutningen var ca. 50 prosent på landsbasis. Forberedelsene til valget var preget av omfattende strid og maktkamp fordi om lag 2000 reformvennlige kandidater ble diskvalifisert av Vokterrådet, og fordi deler av reformbevegelsen oppfordret til velgerboikott. Etter valget har det konservative flertallet i parlamentet fjernet det som var igjen av reformpolitikken fra 2000–04, blant annet underkjennelse av reformforslag om å styrke kvinners juridiske rettigheter, tilbakekalling av regjeringens rett til å inngå kontrakter med utenlandske selskaper og reduksjon av det kostbare systemet med subsidiering av statsbedrifter og viktige konsumvarer.

Valgkampen i forkant av presidentvalget juni 2005 var til dels preget av velgerapati og studentdemonstrasjoner som oppfordret til valgboikott. Få dager før valget eksploderte også bomber i byene Ahwaz, Teheran og Qom. Teherans borgermester, den ultrakonservative Mahmoud Ahmadinejad, vant i annen valgrunde med 62 prosent av stemmene mot Irans tidligere president Rafsanjani. Ahmadinehjad var den første ikke-geistlige som ble valgt til president på 24 år. Som statsminister ble han oppfattet som en trofast tilhenger av den Øverste lederen ayatollah Ali Khamenei, med bakgrunn fra den fryktede revolusjonsgarden Sepa-e-Pasdaran (på engelsk forkortet til IRGC), Irans elite- og mest effektive militære styrke, og fra basiji, en paramilitær frivillig ungdomsorganisasjon som kontrolleres av revolusjonsgarden.

Menneskerettssituasjonen i Iran er alvorlig og overvåkes av det internasjonale samfunn. Bruk av tortur og mishandling av fanger skal være utbredt. Iransk straffelov bygger på islamsk rett og prinsipper som kan innebære dødsstraff for en rekke forbrytelser. Huddud-straffene, fysiske avstraffelsesmetoder som pisking, amputasjoner og dødsstraff for bestemte forbrytelser praktiseres, i tillegg til det islamske prinsippet om qasas og diyat, gjengjeldelse eller blodpenger. Etter dialog med EU innførte Iran to moratorier, ett mot steining i 2002 og ett mot amputasjon i 2003, men landet avslo EUs krav om moratorium mot offentlige henrettelser. Offentlige henrettelser er ikke uvanlig i Iran. Det har vakt stor internasjonal oppmerksomhet at flere mindreårige av begge kjønn er blitt dømt til døden. Ifølge iranske myndigheter pågår det et arbeid med et lovendringsforslag som vil forby dødsstraff og fysisk avstraffelse som pisking for personer under 18 år. I påvente av eventuell endring har imidlertid domstolvesenet fortsatt å dømme mindreårige til døden, og i 2005 ble en 19 år gammel gutt henrettet for et drap han begikk som 17-åring.

Iran er et sosialt meget konservativt samfunn. Kvinnediskriminerende holdninger er utbredt, og i familie- og sivilretten er kvinner diskriminert i forhold til menn. Familievold anses for å være utbredt. FNs spesialrapportør om vold mot kvinner har kritisert Iran for ikke å ha ratifisert konvensjonen for eliminering av all diskriminering av kvinner. Det reformvennlige parlamentet ratifiserte konvensjonen, men forslaget ble ikke godkjent av Vokterrådet. Å styrke kvinners rettigheter og muligheter i det iranske samfunnet var offisiell politikk for president Khatami og hans regjering, og har de senere årene vært gjenstand for en omfattende offentlig debatt, men på systemets premisser og preget av respekten for islam og iranske tradisjoner. Iranske kvinner har likevel oppnådd fremskritt; de deltar i arbeidslivet, er aktive i politikk og kulturliv, og på de statlige universitetene er over halvparten av studentene kvinner. Ekteskapsalderen er blitt hevet noe og de har til en viss grad fått styrket sine rettigheter ved skilsmisse og vedrørende omsorgsrett for barn.

Den iranske advokaten Shirin Ebadi fikk Nobels fredspris i 2003. Hun har oppfordret til løslatelse av politiske fanger, opphevelse av særdomstoler, opphevelse av kvinnediskriminering i alle former og internasjonal overvåkning av menneskerettighetene i Iran. I 2004 representerte hun familien til den iransk-kanadiske fotojournalisten Zahra Kazemi som sommeren 2003 døde av skadene hun ble påført i iransk fengsel. Rettssaken i 2004 utviklet seg til en farse og førte til at Canada trakk tilbake sin ambassadør.

Iran har en godt utbygget infrastruktur og en velutdannet og ung befolkning med god kjennskap til verden utenfor. Siden revolusjonen i 1979 har folketallet blitt fordoblet – fra 34 til om lag 68 millioner. Om lag 2/3 av befolkningen er under 30 år. Veksten i økonomien har imidlertid ikke holdt tritt med befolkningsveksten, og landet har et enormt behov for økonomiske reformer. Olje- og gassproduksjonen utgjør 80 prosent av eksportinntektene. Økonomien har i mange år vært regimets svake punkt, preget av sentralistisk og byråkratisk vanstyre og korrupsjon og direkte og indirekte virkninger av USAs sanksjonspolitikk. Offisielt er arbeidsløsheten på rundt 15 prosent, men ligger reelt rundt 20 prosent og enda høyere for personer med høyere utdanning. Over 600 000 unge melder seg på arbeidsmarkedet hvert år. Mange ønsker seg større frihet og ser få fremtidsmuligheter i hjemlandet, med det resultat at unge i dagens Iran topper FNs statistikk over hjerneflukt. Om lag 200 000 iranere emigrerer hvert år.

CIA anklaget i 1990-årene Iran for å være ansvarlig for mer enn 1000 døde i flere hundre terroristangrep siden 1979, inkludert selvmordaksjonen i Beirut i 1983 hvor 299 amerikanske og franske soldater ble drept. Storbritannia utviste i juni 1994 iransk ambassadepersonell etter deres angivelige støtte til IRA. I 1992 ble tre iranske opposisjonelle myrdet i Berlin, og en tysk domstol slo 1997 fast at iranske myndigheter var ansvarlige for drapene. Saken førte til at de fleste EU-landene midlertidig hjemkalte sine ambassadører fra Teheran. Iran holdt en høy profil i Bosnia-konflikten, støttet muslimene med våpen og erklærte FNs våpenembargo som ugyldig.

Russland og Kina inngikk i 1995 avtaler om å bygge et kjernekraftanlegg og minst to mindre reaktorer i Iran. Mistanke om et iransk atomvåpenprogram, samt beskyldninger om støtte til internasjonale terroristorganisasjoner, førte i april 1995 til at USA nedla forbud mot all handel med Iran for amerikanske selskaper. Inspektører fra Det internasjonale atomenergibyrået IAEA besøkte Iran i 1992 og 2004 uten å finne bevis for at Irans kjernefysiske program innbefattet militær bruk. Striden om Irans kjernefysiske program representerer et eksplosivt og farlig stridsspørsmålet som kan få alvorlige konsekvenser, fra økonomiske sanksjoner til mulige angrep på landets kjernefysiske installasjoner. Iran insisterer på at formålet med kjernekraftprogrammet er fredelige. USA ønsker å bringe Iran inn for FNs sikkerhetsråd, men har frem til 2005 valgt å støtte EUs anstrengelser, de såkalte EU-3–forhandlingene (Storbritannia, Frankrike og Tyskland). Iran opplyste i 2005 at ingenting vil få Iran fra å utvikle atomenergi for fredelige formål, og den nyvalgte presidenten har uttalt at Iran vil arbeide videre med alle sider av sitt kjernefysiske program.

Iran har et korrekt forhold til de fleste land i verden, men med to viktige unntak, USA og Israel, som i iransk retorikk gjerne går for å være «store-satan» og «lille-satan». Det er offisiell iransk politikk at den jødiske staten skal ødelegges, og Iran gir aktiv støtte til ytterliggående grupper som det libanesiske sjia-muslimske partiet Hizbollah og palestinske Islamsk Jihad og Hamas.

Utenrikspolitikken styres i realiteten av de ikke-folkevalgte makthavere og går ut på posisjonering i forhold til det sjia-muslimske folkeflertallet i Irak, et mest mulig positivt forhold til EU og andre europeiske partnere, begrensning av USAs regionale innflytelse og å fremme utenlandske investeringer. I 2002 erklærte president Bush Iran som en del av «ondskapens akse» på grunn av landets kjernefysiske program, holdningen til Midtøsten-konflikten og støtten til voldelige islamske grupper som Ansar-al-Islam og al-Qaida. Iran har deretter vært utsatt for økende ytre press med krav om at landet oppgir sitt kjernefysiske våpenprogram, etterlever sine forpliktelser innen menneskerettigheter, stopper støtten til internasjonal terrorisme og ikke blander seg inn i Iraks indre forhold eller forsøker å sabotere forsøk på en fredsløsning i Midtøsten.

USA, arabiske ledere og ulike grupper irakere har gjentatte ganger beskyldt Iran for innblanding i irakiske forhold og for å støtte terrorgrupper som opererer i deler av Irak. At Iran har vitale interesser knyttet til det som skjer i nabolandet, er utvilsomt. Iran kjempet en blodig åtte års krig med Irak 1980–88 og ønsker ikke at Irak på ny skal bli en trussel politisk, militært eller ideologisk. Iran opprettholder sannsynligvis et omfattende etterretningssystem i Sør-Irak, Bagdad og i de kurdiske områdene i Nord-Irak, kombinert med religiøs propaganda og velferdstøtte finansiert av iranske islamske stiftelser. Iran har gode muligheter for infiltrasjon og tilstedeværelse gjennom iranske pilegrimer som reiser til de hellige byene Najaf og Kerbala og hjemvendte irakiske flyktninger. Iran har i mange år huset en irakisk flyktningbefolkning på flere hundretusen. I de siste to årene har om lag 110 000 irakiske flyktninger reist hjem, fortrinnsvis til det sørlige Irak. Iran har også i mange år huset og støttet viktige irakiske sjia-muslimske partier. Det anses å være i Irans interesse å sikre en vennligsinnet sjia-muslimsk dominert regjering som vil redusere USAs innflytelse, og å bevare Iraks territoriale integritet, blant annet for å hindre opprettelsen av en kurdisk stat i Nord-Irak som igjen kan få følger for Iran store kurdiske befolkning. I tillegg kan Iran føle sin sikkerhet truet dersom det kommer USA-vennlige og USA-støttede regimer i begge de viktige nabolandene Irak og Afghanistan.

Etter revolusjonen har Iran vært Syrias nærmeste allierte, og gjennom Syria har Iran søkt å øve innflytelse på utviklingen i Libanon såvel som i de palestinske områdene, gjennom støtte til flere grupperinger, framfor alt Hizbollah i Libanon. Iran har bidratt både til opplæring og utrustning av Hizbollah, herunder til en gjenoppbygging av gruppens militære kapasitet etter krigen med Israel i 2006. Under borgerkrigen i Syria har Iran vært et av få land som har støttet regimet til Bashar al-Assad, dels direkte, dels indirekte gjennom Hizbollah. Irans rolle i konflikten - og utviklingen i regionen - ble ytterligere påaktet som følge av et tiltagende press mot det iranske atomvåpenprogrammet, særlig fra USA og Israel.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.