kurdere

Kurdiske kvinner danser under feiringen av nowruz (persisk nyttår) i Istanbul i Tyrkia.
Av /Shutterstock.

Artikkelstart

Kurdere er en etnisk folkegruppe i Midtøsten, hovedsakelig bosatt i høylandsområdet omkring fjellkjedene Anti-Taurus og Zagros, det vil si hovedsakelig i det sørøstlige Tyrkia, det nordlige Irak, det nordvestlige Iran og det nordøstlige Syria. Den kurdiske befolkningen er anslått å være mellom 25 og 40 millioner personer.

Faktaboks

Uttale
kˈurdere

Kurdistan («kurdernes land») er en geografisk betegnelse og henviser til grenseområdene mellom Tyrkia, Iran, Irak og Syria der kurderne utgjør en majoritet av befolkningen. I tillegg finnes det kurdere i blant annet Armenia, Aserbajdsjan og i Khorasan-provinsen i nordøstlige Iran (øst for Det kaspiske hav). Videre finnes det et stort antall kurdere i storbyer som Istanbul, Ankara og Teheran. Kurdere utgjør flertallet av befolkningen i Kurdistan, men området er også befolket av andre etniske og religiøse minoriteter som for eksempel assyrere og turkmenere.

Kurdere er et gammelt nomadefolk og den fjerde største folkegruppen i Midtøsten, men har aldri hatt en egen stat. Olje- og vannressurser gjør Kurdistan til et viktig territorium for statene som kontrollerer det, og kurdiske nasjonale aspirasjoner er gjentatte ganger slått ned ved krig og andre overgrep.

Befolkning

Kurderne utgjør en betydelig minoritet i Iran. Antallet anslås til 10 % av befolkningen, 8 millioner.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Det finnes ingen offisiell statistikk over antall kurdere i verden, og anslagene varierer mellom 25 og 40 millioner. Kurdere opererer ofte med anslag som 40 millioner. Et konservativt estimat på kurdernes antall er et sted mellom 25 og 30 millioner.

I Tyrkia finnes det omtrent 15 millioner kurdere, og de utgjør cirka 20 prosent av den totale befolkningen. I Irak står kurdere for omkring 15-20 prosent av befolkningen, mens kurdere i Syria utgjør rundt 2 millioner, omtrent ti prosent av befolkningen (2021, the World Factbook). Kurdere i Iran tilsvarer rundt 10 prosent av befolkningen. Antallet kurdere i Armenia og Aserbajdsjan utgjør minst 200 000, og mer enn én million kurdere lever i tillegg i eksil i USA og Europa, mange av dem i Tyskland.

Geografi

Områdene med kurdisk befolkning (Kurdistan) markert med grønt.

Av /Store norske leksikon ※.

Det mest betegnende trekket ved Kurdistans geografi er fjellandskapet som dekker området. Mot nord ligger Taurus og i øst Zagrosfjellene. Mange fjelltopper rager mer enn 3 000 meter over havet; den høyeste fjelltoppen er Ararat som er 5 137 meter over havet. Store elver som Eufrat og Tigris har også opphav i Kurdistan og er en viktig ressurs i området. Sett under ett er området Kurdistan innelukket og omgitt av land på alle kanter.

Språk

Kurdisk er et indoeuropeisk språk og er beslektet med persisk. Det finnes en rekke dialekter i kurdisk som delvis er uforståelige for hverandre. De to største dialektene er kurmanji (nordkurdisk) og sorani (sørkurdisk). Videre snakkes zaza eller dimli i visse enklaver i Tyrkia, og gorani i noen deler av Irak og Iran. I tillegg kommer det sinai eller kermanshahi.

Skriftspråket er forskjellig; i Iran og Irak brukes arabiske skrifttegn, i Tyrkia og Syria det latinske alfabetet og i Armenia det kyrilliske.

Religion

Kurdere i Zagrosfjellene i Iran utfører et sufistisk dhikr-ritual under den muslimske kandil-høytiden.
Av /Shutterstock.

Majoriteten av kurdere er sunnimuslimer og følger shafi'i-skolen. En del kurdere bekjenner seg til trosretninger som er sammenblandinger av flere religioner (synkretisme). Eksempler på slike sammensatte religioner er alevisme, ahl-e Haqq og yezidisme.

Religiøse ordener som sufisme, islamsk mystisisme, er utbredt blant kurdere. Naqshbandi-ordenen og Qadiri-ordenen har vært mest dominerende. Naqshbandi-ordenen fikk et særlig fotfeste i Kurdistan på 1800-tallet på bekostning av den eldre Qadiri-ordenen. Lojalitet til slike sufi-ordener gikk på tvers av stammer og klaner, og har dessuten spilt en betydelig politisk rolle i Kurdistans historie.

Eldre historie

Kurdernes opprinnelse er ukjent, og det er omstridt hvorvidt kurdere i etnisk forstand har en felles avstamning. De fleste kurderne er sannsynligvis etterkommere av indoeuropeiske stammer som beveget seg gjennom Iran og vestover omtrent 1500 før vår tidsregning.

I kurdisk historietradisjon, spesielt i nasjonalistiske tilnærminger, hevdes det at kurdere er etterkommere av mederne, men dette er tvilsomt. Enkelte mener at den gruppen som Xenofon benevner som Kardouchoi (401 fvt.) i verket Anabasis (Oppmarsjen) er en henvisning til kurderne. Med bakgrunn i lingvistisk forskning er også dette blitt tilbakevist av forskere. Temaet kurdernes opprinnelse er ikke forsket på i tilstrekkelig grad.

Fra og med midten av 600-tallet, med arabernes invasjoner og islamisering av områdene, er det imidlertid helt sikkert at begrepet kurder hadde et sosioøkonomisk innhold og siktet til nomadene på den vestre utkanten av det iranske platået. I organisering av samfunnet spilte etnisitet en underordnet rolle, da turkmenske og kurdiske stammer sameksisterte og enkelte av dem til og med smeltet sammen.

Kurdistans beliggenhet har bidratt til at områdene historisk har vært en buffersone mellom ulike imperier. Mest kjent er grensekrigene mellom Det osmanske riket og det persiske Safavid-dynastiet på 1500- og 1600-tallet. Grensekrigene etablerte i stor grad dagens grenser mellom Iran og Tyrkia. Mesteparten av Kurdistan, bestående av en rekke fyrstedømmer, ble etter grensekrigene underlagt Det osmanske riket.

Kurderne ble nå organisert i lokale fyrstedømmer, såkalte emirater, som var mer eller mindre selvstendige så lenge de anerkjente Det osmanske rikets suverenitet over områdene. Det fantes i alt 16 slike emirater. Disse ble likevel avviklet en etter en av osmanerne, den siste på midten av 1800-tallet.

Kampen om kurdisk selvstendighet

Etter Iraks nederlag i Golfkrigen 1991 gjorde kurdere i Nord-Irak opprør mot den irakiske staten. Etter en irakisk offensiv ble flere av de kurdiske byene gjenerobret. I frykt for folkemord flyktet mellom én og tre millioner mennesker fra hjemmene sine. Mange ble forhindret fra å krysse grensen til Tyrkia og ble nærmest fanget i fjellene. Her blir kurdiske flyktninger forsøkt stoppet av soldater på grensen til Tyrkia. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.
Mange kurdere er bosatt utenfor de kurdiske kjerneområdene i Midtøsten. Her demonstrerer kurdere i New York, USA, for kurdisk selvstendighet og demokrati.
Av /Shutterstock.

På 1800-tallet var politisk nasjonalisme som mobiliseringskraft enda ikke utviklet i betydelig grad hos kurderne. Dette skulle først bli en sentral drivkraft etter første verdenskrig. Oppløsningen av Det osmanske riket førte til opprettelsen av en rekke nye stater i regionen, og Sèvres-traktaten (1920) tok også sikte på å opprette en autonom kurdisk stat. Etter uavhengighetskrigen ble Sèvres-traktaten imidlertid avslått av det nye tyrkiske regimet. For kurderne ble realiteten at de i det 20. og 21. århundre måtte kjempe for politiske og kulturelle rettigheter innenfor Tyrkia, Irak, Iran og Syria.

I den nye tyrkiske nasjonalstaten skulle de ulike etniske og religiøse gruppene i landet samles under én tyrkisk identitet. Den kurdiske identiteten og kulturens eksistens ble ikke anerkjent (kurdere ble referert til som «fjell-tyrkere») og det ble blant annet forbudt å snakke kurdisk i offentligheten. En rekke kurdiske opprør ble slått ned på 1920- og 1930-tallet. Siden 1980-tallet har den militære og politiske organisasjonen Kurdistans arbeiderparti (PKK), ledet av Abdullah Öcalan, kjempet en væpnet kamp for kurdisk selvstendighet og autonomi, en konflikt som har ført til at svært mange har blitt internt fordrevet.

Også i Irak var det flere kurdiske opprør i løpet av det 20. århundre. I 1987-1988 ledet irakiske myndigheter en militær kampanje mot kurdere og andre minoriteter, kalt Anfal-kampanjen, som resulterte i at et stort antall sivile ble drept, blant annet ved bruk av kjemiske våpen. Den kurdiske regionen har imidlertid fått økende grad av selvstyre siden 1990-tallet, og grunnloven fra 2005 anerkjenner en autonom kurdisk region med en egen regional regjering.

I Syria har krigen fra 2011 gitt kurderne i landet rom for å kjempe for selvstyre. I 2013 ble det kurdisk-dominerte området i nordøst erklært en selvstyrt region (Rojava), dog uten internasjonal anerkjennelse. Det kurdiske partiet Democratic Union Party (PYD) har bygd opp militære styrker, Folkets forsvarsenheter (YPG), som med støtte fra USA har spilt en viktig rolle i kampen mot Den islamske staten (IS). I 2019 gikk imidlertid Tyrkia inn i nordøstlige Syria for å opprette en sikkerhetssone langs grensen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (6)

skrev Aldar Ali

flere av kurdere i Iran har en religion som heter Zerdeşt også kurdere i Syria de snakker Kurmanji men det var forbudt å lærer dette språket men nå flere kurdere i Syria snakker kurmanji og skriver kurmanji

svarte Chalak Kaveh

Hei Aldar. Tusen takk for dine kommentarer. Det første du henviser til er zoroastrismen (zardosht/zerdeşt). Det finnes i dag personer blant kurdere så vel som andre etniske minoriteter i Iran som bekjenner seg til Zoroastrismen, men de er ikke mange i antall (se også https://snl.no/Zarathustra). På tross av dette, det kommer en detaljert artikkel om religiøse forhold blant kurdere der slike små detaljer også blir medtatt. Når det gjelder Kurmanji og kurdere i Syria: Du har helt rett i at de snakker Kurmanji. I denne artikkelen, som er oversiktsartikkel, er det imidlertid ikke spesifisert hvilke dialekter som er dominerende hvor. Men dette kommer selvsagt, på samme måte som forholdet ovenfor, i en egen artikkel som tar for seg kurdernes språk. Mvh Chalak Kaveh

svarte Aldar Ali

Hei chalak kaveh tusen hjertelig takk for informasjonen

skrev Setareh salehhi

Hei Chalak kaveh, Jeg har kjente deg fra i går via nrk 90 sekunder. Først og fremst må jeg si takk for informasjon også, hjertelig takk for Tv program, men dette artikkelen din er veldig kort og ikke fullført spesielt den del av artikkelen om historien. Du har skrevet kurder hadde ikke eget land aldri. Dette er ikke riktig. Du kan si vi hadde ikke en lang som heter Kurdistan. Hvis du skriver så kort om en viktig ting for kurdere må være så sterk i første øyeblikk. Hvis en unge norsk leser dette artikkel , første bilde for dem av kurdere er aldri de hadde ikke eget land. Jo vi hadde eget land i 12000 år ,men den hetet ikke Kurdistan.

svarte Kjell-Olav Hovde

Hei Setareh Salehhi. Takk for fin kommentar. Fagansvarlig Chalak Kaveh har svart i tråden nedenfor. Hilsen Kjell-Olav Hovde i redaksjonen.

skrev Chalak Kaveh

Kjære Setareh, Takk for din melding og kommentar. Du har helt rett i at artikkelen er kort, spesielt på histore-biten, men det er meningen. Jeg har jobbet med en svært detaljert seksjon om dette - et arbeid som har blitt noe forsinket - Men denne delen kommer på plass snart. Det som står i artikkelen er at kurderne aldri har hatt en egen stat er riktig. Det er imidlertid mange eksempler på kurdiske fyrstehus og kongedømmer før 1850, men også stat (eksempelvis Mahabad-republikken) på 1900-tallet. Disse har imidlertid enten hatt en kort levetid ellers så har de ikke hatt den geografiske omfang som innebærer alle de fire kurdiske delene. Håper dette var avklarende, muligens kan de nye oppdateringene være mer forklarende når de kommer. Mvh Chalak Kaveh

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg