persisk

Persisk. I persisk spiller kalligrafi og skjønnskrift en stor rolle og er utviklet til fullkommenhet.

Av /KF-arkiv ※.

Artikkelstart

Persisk, nypersisk, er et språk som tilhører den iranske grenen av de indoeuropeiske språkene. Det tales av 45–60 millioner, herav 22 millioner i Iran, der det er offisielt språk og morsmål for ca. halvparten av befolkningen, 15 millioner i Afghanistan, der det er offisielt språk ved siden av pashto og morsmål for ca. halvparten av befolkningen, og 5,7 millioner i Tadsjikistan, der det er offisielt språk og morsmål for 80% av befolkningen. I tillegg brukes det som lingua franca av i alt ca. 110 millioner.

Faktaboks

Uttale
pˈersisk
Også kjent som

persisk dari, pârsi, arabisk farsi

Betegnelsen dari er særlig brukt i Afghanistan, men betegner (i persisk) i like høy grad språket i Iran. Skriften er arabisk utvidet med fire bokstaver til å betegne lydene p, dj, zh og g. I Tadsjikistan skrives språket med kyrillisk skrift og kalles da tadsjikisk.

Persisk har status som klassisk kulturspråk i Sentral- og Sør-Asia samt Tyrkia og spiller omtrent samme rolle som kilde til kultur- og fremmedord for språkene i dette området som latin for språkene i Vesten.

Standardpersisk er hovedsakelig basert på dialekten i provinsen Pârs (eller Fârs) rundt byen Shirâz i Sør-Iran og har utviklet seg av middelpersisk pahlavi.

Språket har opptatt store mengder arabiske lånord, men har ellers i høy grad bevart sitt indoeuropeiske utseende: mâdar 'mor', barâdar 'bror', mush 'mus', mur 'maur' etc. Det er et eldgammelt kulturspråk, og også norsk inneholder mange persiske lånord: basar, turban, sjal, pyjamas, tulipan, mumie, khaki, kårde, paradis, kiosk, karavane, sjakk, rokere og mange flere.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg