Persisk. I persisk spiller kalligrafi og skjønnskrift en stor rolle og er utviklet til fullkommenhet.

Anon. Begrenset gjenbruk

Persisk, nypersisk, språk som tilhører den iranske gren av de indoeuropeiske språk. Det tales av 45–60 mill., herav 22 mill. i Iran, der det er offisielt språk og morsmål for ca. halvparten av befolkningen, 15 mill. i Afghanistan, der det er offisielt språk ved siden av pashto og morsmål for ca. halvparten av befolkningen, og 5,7 mill. i Tadsjikistan, der det er offisielt språk og morsmål for 80% av befolkningen. I tillegg brukes det som lingua franca av i alt ca. 110 mill. Betegnelsen dari er særlig brukt i Afghanistan, men betegner (i persisk) i like høy grad språket i Iran. Skriften er arabisk utvidet med fire bokstaver til å betegne lydene p, dj, zh og g. I Tadsjikistan skrives språket med kyrillisk skrift og kalles da tadsjikisk.

Persisk har status som klassisk kulturspråk i Sentral- og Sør-Asia samt Tyrkia og spiller omtrent samme rolle som kilde til kultur- og fremmedord for språkene i dette området som latin for språkene i Vesten.

Standardpersisk er hovedsakelig basert på dialekten i provinsen Pârs (eller Fârs) rundt byen Shirâz i Sør-Iran og har utviklet seg av middelpersisk pahlavi.

Språket har opptatt store mengder arabiske lånord, men har ellers i høy grad bevart sitt indoeuropeiske utseende: mâdar 'mor', barâdar 'bror', mush 'mus', mur 'maur' etc. Det er et eldgammelt kulturspråk, og også norsk inneholder mange persiske lånord: basar, turban, sjal, pyjamas, tulipan, mumie, khaki, kårde, paradis, kiosk, karavane, sjakk, rokere og menge flere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.