Gunnar Knudsen, norsk politiker for Venstre. Knudsen var statsminister fra 19. mars 1908 til 2. februar 1910 og fra 31. januar 1913 til 21. juni 1920. Han hadde sete i Stortinget fra 1891 til 1921 med unntak av 1898–1900, da han frabad seg valg, og 1903–06 og 1909–12, da han delvis var medlem av regjeringen.

Gunnar Knudsen tok artium, datidens vitnemål, i 1866. Sammen med broren J. C. Knudsen overtok han farens rederi i Porsgrunn. Han flyttet i 1881 til Borgestad i Gjerpen, der han ved siden av et stort gårdsbruk opparbeidet en rekke industrianlegg samtidig som han drev sitt rederi frem til å bli et av landets betydeligste.

I 1886 ble han ordfører i Gjerpen og i 1891 valgt til stortingsmann fra Telemark etter at han i perioden før hadde møtt som varamann. Dette ble innledningen til en parlamentarisk løpebane som strakte seg til 1921.

I 1901 ble Knudsen medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, i Johannes Steens annen regjering, fortsatte som landbruksminister, senere som finansminister i Otto Blehrs regjering.

I mars 1905 ble han finansminister i Christian Michelsens regjering og var medlem av 7. juni-regjeringen helt til oktober, da han dissenterte i kongespørsmålet, fordi han var republikaner.

Han kom kort etter i opposisjon til den samlingspolitikken som ble innledet av Christian Michelsen, og da striden om konsesjonslovene tilspisset seg, var Knudsen blant dem som drev igjennom splittelsen av Venstre.

Knudsen ble så det konsoliderte Venstres formann, og da ministeriet Løvland fratrådte etter trontaledebatten i 1908, dannet Knudsen en ny regjering uten annen støtte enn det konsoliderte Venstre, som da var i mindretall.

Valget i 1909 gikk mot regjeringen, som gikk av da det nye Storting trådte sammen. Men ved valgene i 1912 fikk Venstre et overveldende flertall, og Knudsen dannet i 1913 på ny regjering, som han ledet helt til 1920. Det var den lengste tid noen parlamentarisk regjering til da hadde sittet i Norge.

Første verdenskrig stilte Knudsens ministerium overfor en mengde nye og vanskelige oppgaver. Men regjeringen hadde stort flertall, som ble fornyet 1915, og Knudsen var ikke redd for å bruke den myndighet som flertallet gav ham. Innenfor hans eget parti var hans posisjon enestående. Etter hvert som partistriden kom på avstand, ble anerkjennelsen av Knudsens innsats mer allmenn.

Knudsen gikk av i 1920, fordi han ikke ville forhøye veibudsjettet med én million kroner. Etter regjeringens avgang var han Stortingets president inntil sesjonens slutt, men avslo siden å stille til valg. Han ble imidlertid stående som Venstres formann helt til 1927 og øvde i denne tiden fremdeles stor innflytelse i partiet.

  • Fuglum, P.: Én skute - én skipper: G.K. som statsminister 1908–10 og 1913–20, 1989

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.