Røttene til musikken i Iran kan føres tilbake til de gamle mesopotamiske, babylonske og assyriske kulturer. Den langvarige kontakten med gresk kultur fikk stor betydning og førte muligens til grunnleggende endringer i musikklivet.

Under sasanidene (226–651 e.Kr.) var Iran et ledende kulturland, musikerne hadde en privilegert status og musikklivet blomstret. Da araberne erobret sasanidenes rike, kom de under sterk innflytelse av den persiske musikken, særlig etter at kalifatet var flyttet til Bagdad, som lå i sasanidenes land og skulle bli et intellektuelt senter i middelalderen. Persiske musikere og teoretikere tok ledelsen i utviklingen av islamsk kultur, med Ibn-Sinâ (Avicenna, 980–1037) og Safi al-Din (død 1294) i spissen. Persisk påvirkning er tydelig hos de seldsjukkiske tyrkerne. Også de mongolske og tyrkiske erobrerne fra 1200- til 1500-tallet var under sterk persisk innflytelse. På denne tiden var det dessuten kontakt og utveksling med Kina.

Fra safavidenes (1501–1722) nasjonale renessanse er det bevart færre skriftlige vitnesbyrd om musikalsk aktivitet, men europeiske reisebeskrivelser og persiske miniatyrmalerier vitner om den sterke stilling musikken hadde i et muslimsk samfunn som ofte fordømte musikken som skadelig. Miniatyrene viser musikere med kamanja (spiker-fele), nai (fløyte), surnai (skalmeie), dayra (tamburin), naqara (pauke), karna (en lang trompet) og trommer. Den persiske innflytelse er spesielt merkbar i India, der persiske ord som ektar, dutar, sehtar, chartar osv. ble tatt opp (lutt med 1, 2, 3 eller 4 strenger). En dominerende rolle spilte også den persiske musikk for de osmanske tyrkerne.

Den klassiske persiske musikken har beholdt santur (cimbalom), tar, kamanja, nai, dayra og dumbak eller tombak (en vaseformet tromme). Musikerne improviserer over visse mønstre, og hvis de spiller ferdige komposisjoner, vil de aldri lyde likt fra gang til gang. Det klassiske repertoaret kalles radif og grupperes etter 12 forskjellige modi, hvorav 7 er grunnleggende (dastgah) og 5 avledede (avaz). Til hver dastgah hører melodiske formler, gushé, som alle har spesielle navn. Hver modus bruker 7 skalatoner, men trinnene avviker fra de europeiske. Karakteristisk er trinn som er høyere enn en europeisk halvtone, men mindre enn en heltone. Moderne persiske teoretikere har forsøkt å skape et system ved å dele oktaven i 22 eller 24 mikrointervaller (kvarttoner). Musikken er overveiende homofon og melodisk og har på dette felt utviklet et langt større raffinement enn den europeiske. Sangstilen er meget virtuos med triller og bruk av falsettstemme.

Europeisk påvirkning førte på 1800-tallet til økende interesse for ensemblespill, og det oppstod nye vokale og instrumentale sjangere (pishdaramad, reng og chaharmezrab) med innslag av vestlig konservativ harmonikk og flerstemmighet, fremført av orkestre med iranske så vel som europeiske instrumenter.

Europeiseringen ble ytterligere fremmet da sjahen ansatte franske musikere til å lede sitt militærorkester. En av disse var A. Lemaire (fra 1868), som grunnla den keiserlige musikkhøyskole i Teheran og komponerte Irans nasjonalhymne. Senere er det dannet symfoniorkester, en opera og et ballettselskap. I Shiraz er det en årlig internasjonal festival.

Resultatet er en ny musikk som kombinerer persisk og vesterlandsk. I denne blir de tradisjonelle persiske dastgah modifisert slik at de kan innordnes i det tempererte tonesystem. Ofte blir persiske melodier gjenstand for vestlig harmonisering, persiske sanger blir arrangert for kor, og persiske melodier spilt av for eksempel klarinett og piano. I popmusikken merkes innflytelse fra jazz og rock, og også fra russisk, kaukasisk og armensk musikk.

De mange ulike folkegruppene i Iran har sine egne musikktradisjoner, og de forskjellige landsdelene har også sin egen folkemusikk. Studiet av denne er bare så vidt begynt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.