Fylkeskommunen er det regionale folkevalgte styringsnivået i Norge.

Hvert av Norges fylker, utenom Oslo (som ivaretar oppgaver både som en ordinær kommune og som en fylkeskommune), utgjør en fylkeskommune.

Som offentlig myndighetsorgan har fylkeskommunen en selvstendig status både i forhold til det statlige fylkesmannsembetet og i forhold til kommunene innenfor fylkets grenser.

Fylkeskommunen ledes av et fylkesting, valgt i allmenne valg for fire år. Etter valget 2011 har fylkestingene mellom 33 og 57 mandater, der Hordaland har flest mandater (57) mens Hedmark har færrest (33).

Fylkestinget utøver til dels sine funksjoner gjennom fylkesutvalget som skal bestå av minst 5 medlemmer.

Fylkestinget bestemmer hvilke oppgaver som skal behandles eller kan delegeres til fylkesutvalget, men fylkesutvalget skal ifølge kommuneloven behandle forslag til årsbudsjett, økonomiplan og skatt.

Administrativt ledes fylkeskommunen av en fylkesrådmann.

Oppgaver

Fylkeskommunens viktigste oppgaver er videregående undervisning, drift av en del kulturinstitusjoner og tekniske oppgaver (knyttet til veier, kraftproduksjon, næringsutvikling med mer).

Fylkeskommunen har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Ansvaret for driften av sykehus og spesialhelsetjenesten ble overført til staten i 2002.

Gjennom en forvaltningsreform som ble vedtatt av Stortinget i 2007 ble fylkeskommunen tilført enkelte nye oppgaver, bl.a. når det gjelder forvaltning av veier, innen kultur, forvaltning av marine ressurser, drift av fagskoler og oppgaver på miljøområdet.

Til tross for ønsker om en større inndelingsreform gjennom sammenslåing av fylkeskommuner til færre enheter, valgte Stortinget å bevare den gamle inndelingen med 18 fylkeskommuner pluss Oslo som har en dobbelt status.

Fylkeskommunen har røtter tilbake til formannskapslovene av 1837, som bestemte at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker.

Men fylkeskommunen spilte en beskjeden rolle helt til 1940. Fylkeskommunen var først og fremst en sekundærkommune - eller kommunenes kommune - som ivaretok oppgaver for kommunene innenfor fylket.

Blant annet besto fylkeskommunenes inntekter av en skattlegging av kommunene innen fylket - det som ble kalt for en repartisjonsskatt.

I tillegg mottok fylkeskommunene overføringer fra staten, men først og fremst som et ledd i en videre fordeling av finansiell støtte til kommunene.

Etter 1945, og særlig fra ca. 1950, fikk fylkeskommunen stadig flere oppgaver, samtidig med at dens tradisjonelle oppgaver ble langt mer ressurskrevende.

Veksten var særlig sterk fra 1964, da bykommunene ble innlemmet i fylkeskommunene. Den tyngste oppgaven etter 1969 var eierskap til og drift av sykehus.

Veksten fortsatte da fylkeskommunene fra 1976 ble en egen selvstendig forvaltningsenhet, og der den sterke koblingen til fylkesmannsembetet som hadde kjennetegnet den fylkeskommunale administrasjon og politiske ledelse siden 1837, opphørte.

Etter reformer av fylkeskommunen i 1976 som selvstendig administrativ enhet, med eget valg til fylkesting, egen beskatningsrett og med en egen administrasjon, ledet av en fylkesrådmann, er statens rolle i styringen av fylkeskommunen blitt noe svekket.

Statens rolle har vært preget av kontroll, tilsyn og veiledning, til dels i regi av fylkesmannen og til dels i regi av de mange regionale statlige sektororganer.

I de første årene etter reformene på midten av 1970-tallet hadde fylkeskommunen en sterk vekst i oppgaver og finanser. På midten av 1980-tallet forvaltet fylkeskommunene om lag 20 prosent av landets samlede offentlige inntekter/utgifter.

Fra slutten av 1980-årene avtok veksten, da flere funksjoner etter hvert ble overført til kommunene og til staten. I dag forvalter fylkeskommunen om lag 5 prosent av totale offentlige utgifter - tilsvarende 2,2 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Fylkeskommunene har ønsket å begrense de statlige organers kontrollrolle, og den ble også begrenset en del da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992. Forholdet fylke (dvs. statlige organer på dette nivå) og fylkeskommune er imidlertid fortsatt preget av uklarheter og endringer.

Driften av sykehusene og spesialhelsetjenestens øvrige virksomheter ble overført fra fylkeskommunen til staten i 2002.

Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det både å nedlegge den og å gjøre fylkeskommunene (fylkene) større. Denne diskusjonen skjøt fart under prosessen om ansvaret for sykehusdriften.

Diskusjonen påvirkes også av at fylkeskommunen står langt svakere i folks bevissthet enn staten og kommunene. Det er et uttrykk for dette at valgdeltakelsen er lavest til fylkestingsvalgene.

Sannsynligheten for en avskaffelse av fylkeskommunen økte sterkt etter stortingsvalget i 2013, da Høyre og Fremskrittspartiet dannet en koalisjonsregjering (Solberg-regjeringen).

Begge disse partier har programfestet en avskaffelse av fylkeskommunen, men foreløpig er det ikke fremmet noe konkret forslag om dette.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. august 2012 skrev Knut Are Tvedt

I tillegg til Hedmark har nå også Nordland, Nord-Trøndelag og Troms parlamentarisk system, i tillegg til Oslo kommune.

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.