Fylkeskommunen er det regionale folkevalgte styringsnivået i Norge. Landområdet for en fylkeskommune kalles et fylke.

Fylkeskommunen ledes av et fylkesting, valgt i allmenne valg for fire år.

Som offentlig myndighetsorgan har fylkeskommunen en selvstendig status både i forhold til det statlige fylkesmannsembetet og i forhold til kommunene innenfor fylkets grenser. De oppgaver som fylkeskommunene ivaretar er imidlertid i stor grad fastsatt og regulert av statlig lovgivning.

Fram til 2016 hadde Norge 19 fylker og fylkeskommuner, inkludert Oslo som har ivaretatt fylkeskommunale oppgaver i tillegg til ordinære kommunale oppgaver. Gjennom Stortingsvedtak i 2017 ble fylkesinndelingen endret gjennom sammenslåinger av fylkene til større regionale enheter, med noen unntak. Reformen vil bety at det fra 2020 vil være 11 fylker, der 7 av disse nye fylkeskommunene etableres ved sammenslåinger. I forbindelse med regionreformen arbeides det også med en ytterligere desentralisering av statlig virksomhet til fylkeskommunene.

Fylkestinget utøver til dels sine funksjoner gjennom fylkesutvalget, som skal bestå av minst fem medlemmer.

Fylkestinget bestemmer hvilke oppgaver som skal behandles eller kan delegeres til fylkesutvalget, men fylkesutvalget skal ifølge kommuneloven behandle forslag til årsbudsjett, økonomiplan og skatt.

Administrativt ledes fylkeskommunen av en fylkesrådmann.

Fylkeskommunens viktigste oppgaver er videregående undervisning, drift av en del kulturinstitusjoner og tekniske oppgaver knyttet til veier, kraftproduksjon, næringsutvikling, med mer.

Fylkeskommunen har ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Ansvaret for driften av sykehus og spesialhelsetjenesten ble overført til staten i helsereformen i 2002.

Gjennom en forvaltningsreform som ble vedtatt av Stortinget i 2007 ble fylkeskommunen tilført enkelte nye oppgaver, blant annet innen forvaltning av veier, innen kultur, forvaltning av marine ressurser, drift av fagskoler og oppgaver på miljøområdet.

Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det både å nedlegge den og å gjøre fylkeskommunene (fylkene) større. Denne diskusjonen skjøt fart under prosessen om ansvaret for sykehusdriften.

Diskusjonen påvirkes også av at fylkeskommunen står langt svakere i folks bevissthet enn staten og kommunene. Det er et uttrykk for dette at valgdeltakelsen er lavest til fylkestingsvalgene.

Sannsynligheten for en avskaffelse av fylkeskommunen økte sterkt etter stortingsvalget i 2013, da Høyre og Fremskrittspartiet dannet en koalisjonsregjering (Solberg-regjeringen). Imidlertid har regjeringen Solberg – med støtte fra Venstre og Kristelig Folkeparti – valgt en større reform som kan føre til en sterkere fylkeskommune. I 2017 vedtok Stortinget å endre landets fylkesinndeling. Gjennom flere sammenslåinger er det vedtatt å redusere antall fylker og fylkeskommuner fra 19 til 11. Etter fullføringen av denne reformprosessen i 2020 vil landet ha følgende fylkesinndeling:

I tillegg vil Oslo fortsette som eget fylke.

Når det gjelder fylkeskommunenes virksomhet vil man i tillegg til de eksisterende oppgavene bli pålagt en rekke nye gjøremål. I februar 2018 la et ekspertutvalg fram en innstilling der det foreslås å legge flere statlige oppgaver til den reformerte fylkeskommunen. Denne innstillingen er fortsatt gjenstand for en politisk debatt, og et samlet vedtak vil ta tid.

Reformvedtaket har ført til politisk uro og til dels sterke protester. Dette kom tydeligst til uttrykk i en folkeavstemming i Finnmark i mai 2018, der over 80 prosent av de som stemte sa nei til en sammenslåing med Troms fylkeskommune. Foreløpig har regjeringen tatt resultatet av denne folkeavstemmingen til etterretning, men sagt at de akter å gjennomføre reformen i tråd med det vedtaket Stortinget fattet i 2017.

Fylkeskommunen har røtter tilbake til formannskapslovene av 1837, som bestemte at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker.

Men fylkeskommunen spilte en beskjeden rolle helt til 1940. Fylkeskommunen var først og fremst en sekundærkommune – eller kommunenes kommune – som ivaretok oppgaver for kommunene innenfor fylket. Blant annet besto fylkeskommunenes inntekter av en skattlegging av kommunene innen fylket – det som ble kalt for en repartisjonsskatt. I tillegg mottok fylkeskommunene overføringer fra staten, men først og fremst som et ledd i en videre fordeling av finansiell støtte til kommunene.

Etter 1945, og særlig fra rundt 1950, fikk fylkeskommunen stadig flere oppgaver, samtidig med at dens tradisjonelle oppgaver ble langt mer ressurskrevende. Veksten var særlig sterk fra 1964, da bykommunene ble innlemmet i fylkeskommunene. Den tyngste oppgaven etter 1969 var eierskap til og drift av sykehus.

Veksten fortsatte da fylkeskommunene fra 1976 ble en egen selvstendig forvaltningsenhet, og der den sterke koblingen til fylkesmannsembetet som hadde kjennetegnet den fylkeskommunale administrasjon og politiske ledelse siden 1837, opphørte.

Etter reformer av fylkeskommunen i 1976 som selvstendig administrativ enhet, med eget valg til fylkesting, egen beskatningsrett og med en egen administrasjon, ledet av en fylkesrådmann, er statens rolle i styringen av fylkeskommunen blitt noe svekket.

Statens rolle har vært preget av kontroll, tilsyn og veiledning, til dels i regi av fylkesmannen og til dels i regi av de mange regionale statlige sektororganer.

I de første årene etter reformene på midten av 1970-tallet hadde fylkeskommunen en sterk vekst i oppgaver og finanser. På midten av 1980-tallet forvaltet fylkeskommunene om lag 20 prosent av landets samlede offentlige inntekter/utgifter.

Fra slutten av 1980-årene avtok veksten, da flere funksjoner etter hvert ble overført til kommunene og til staten. I dag forvalter fylkeskommunen om lag 5 prosent av totale offentlige utgifter – tilsvarende 2,2 prosent av landets bruttonasjonalprodukt.

Fylkeskommunene har ønsket å begrense de statlige organers kontrollrolle, og den ble også begrenset en del da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992. Forholdet mellom fylket, det vil si statlige organer på dette nivået, og fylkeskommune er imidlertid fortsatt preget av uklarheter og endringer.

Driften av sykehusene og spesialhelsetjenestens øvrige virksomheter ble overført fra fylkeskommunen til staten i 2002.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

3. august 2012 skrev Knut Are Tvedt

I tillegg til Hedmark har nå også Nordland, Nord-Trøndelag og Troms parlamentarisk system, i tillegg til Oslo kommune.

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.