fylkeskommune

Videregående opplæring er et viktig ansvarsområde for fylkeskommunen. På skiltet ved Alta videregående skole vistes fylkesmerket til tidligere Finnmark fylkeskommune (nå slått sammen med Troms).
Av /Finnmark fylkeskommune.
Lisens: CC BY ND 2.0

Artikkelstart

Fylkeskommunen er det regionale folkevalgte styringsnivået i Norge. Landområdet for en fylkeskommune kalles et fylke.

Fylkeskommunen ledes av et fylkesting, valgt i allmenne valg for fire år. Innføringen av direkte valg av representanter til fylkesting skjedde i 1975. Før dette tidspunkt fungerte fylkeskommunen først og fremst som en sekundærkommune som ivaretok oppgaver som hadde et større omfang og nedslagsfelt enn det de enkelte kommuner i vedkommende fylke var i stand til å ivareta på egen hånd. Før denne reformen besto fylkestingene av representanter utpekt av de enkelte kommuner i fylket – i hovedsak kommunenes ordførere.

Som offentlig myndighetsorgan har fylkeskommunen en selvstendig status både i forhold til det statlige statsforvalterembetet og i forhold til kommunene innenfor fylkets grenser. De oppgaver som fylkeskommunene ivaretar er imidlertid i stor grad fastsatt og regulert av statlig lovgivning.

Fram til 2016 hadde Norge 19 fylker og fylkeskommuner. Tallet inkluderer Oslo som har ivaretatt fylkeskommunale oppgaver i tillegg til ordinære kommunale oppgaver. Gjennom stortingsvedtak i 2017 ble fylkesinndelingen endret. Denne regionreformen betyr at det fra 2020 er 11 fylker. I forbindelse med regionreformen arbeides det også med en ytterligere desentralisering av statlig virksomhet til fylkeskommunene.

Som følge av regjeringsskiftet høsten 2021, der en regjeringskoalisjon bestående av Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok over etter Solberg-regjeringen, er det iverksatt en prosess der såkalte tvangssammenslåtte fylkeskommuner og kommuner kan bli gjenstand for en oppsplitting som følger de gamle grensetrekningene. Den første oppsplittingen som regjeringen har gitt klarsignal til gjelder delingen av Troms og Finnmark basert på de gamle fylkesgrensene. Noen konkrete tiltak til andre tilsvarende oppdelinger er ennå ikke tatt, men både Viken og Vestland fylke kan være aktuelle for en reetablering av de gamle grensene – og fylkene.

Organisering

Fylkestinget utøver til dels sine funksjoner gjennom fylkesutvalget, som skal bestå av minst fem medlemmer. Mens ordningen med fylkesutvalg er en videreføring av det formannskapsprinsippet som har vært praktisert i den politiske styringen av landets kommuner siden 1837, har tre av de reformerte fylkeskommunene valgt å organisere den politiske ledelse etter et parlamentarisk styringsprinsipp – gjennom etablering av fylkesråd hvor bare de partier som utgjør en majoritet i fylkestinget er representert. Fylkesrådsordningen innebærer en klar faglig oppgavefordeling mellom rådsmedlemmene, og der de i tillegg til deres politiske oppgaver også ivaretar et overordnet administrativt ansvar for for den sektor de leder. I 2021 praktiseres denne parlamentariske styringsmodellen i tre fylker, nemlig Viken, Nordland og Troms og Finnmark. Det fjerde fylket som praktiserer en slik styringsmodell er Oslo, men der skilles det ikke mellom ansvaret for fylkeskommunale og kommunale gjøremål.

Fylkestinget bestemmer hvilke oppgaver som skal behandles eller kan delegeres til fylkesutvalget, men fylkesutvalget skal ifølge kommuneloven behandle forslag til årsbudsjett, økonomiplan og skatt. I de fylkeskommuner som praktiserer en parlamentarisk modell, kan fylkestinget gi uttrykk for en eventuell mistillit til fylkesrådet. Dersom en slik mistillit oppnår støtte av et flertall i fylkestinget, må fylkesrådet fratre sine plasser og erstattes at et råd som kan støttes av flertallet i fylkestinget.

Administrativt ledes fylkeskommunen av en fylkesrådmann eller fylkesdirektør.

Oppgaver

Fylkeskommunens viktigste oppgaver er videregående undervisning, offentlig tannhelse, idrett og friluftsliv, forvaltning av kulturminner og drift av en del kulturinstitusjoner og tekniske oppgaver knyttet til veier, kraftproduksjon, næringsutvikling, og ikke minst miljøforvaltning – der særlig klimatiltak vil ha en sentral plass i årene som kommer. Fylkeskommunen bidrar også med finansiell støtte til ulike frivillige organisasjoner.

Fylkeskommunen har også ansvar for den offentlige tannhelsetjenesten. Ansvaret for driften av sykehus og spesialhelsetjenesten ble overført til staten ved de regionale helseforetakene i helsereformen i 2002.

Gjennom en forvaltningsreform som ble vedtatt av Stortinget i 2007 ble fylkeskommunen tilført enkelte nye oppgaver, blant annet innen forvaltning av veier, innen kultur, forvaltning av marine ressurser, drift av fagskoler og oppgaver på miljøområdet.

Dersom man ser på det finansielle omfanget av den fylkeskommunale virksomheten, beløp den seg i til om lag 3,4 prosent av landets bruttonasjonalprodukt i 2020. Målt i kroner var dette om lag 89 milliarder – eller ca. 16.000 kroner per innbygger.

Ny inndeling

Fra 1. januar 2020 har Norge 11 fylker. Fram til regionreformen som ble gjennomført i 2018–2020 var det 19 fylker.
Fylker per 2020
Av /Store norske leksikon.
Lisens: CC BY NC SA 3.0

Fra 1.1.2020 har landet følgende fylkesinndeling:

I tillegg fortsetter Oslo som eget fylke.

Historie

Fylkeskommunen har røtter tilbake til formannskapslovene av 1837, som bestemte at ordførerne i herredene i fylket, fylkesmannen og fogdene skulle samles en gang i året for å vedta fylkeskommunens budsjett og behandle andre fylkeskommunale saker.

Men fylkeskommunen spilte en beskjeden rolle helt til 1940. Fylkeskommunen var først og fremst en sekundærkommune – eller kommunenes kommune – som ivaretok oppgaver for kommunene innenfor fylket. Blant annet besto fylkeskommunenes inntekter av en skattlegging av kommunene innen fylket – det som ble kalt for en repartisjonsskatt. I tillegg mottok fylkeskommunene overføringer fra staten, men først og fremst som et ledd i en videre fordeling av finansiell støtte til kommunene.

Etter 1945, og særlig fra rundt 1950, fikk fylkeskommunen stadig flere oppgaver, samtidig med at dens tradisjonelle oppgaver ble langt mer ressurskrevende. Veksten var særlig sterk fra 1964, da bykommunene ble innlemmet i fylkeskommunene. Den tyngste oppgaven etter 1969 var eierskap til og drift av sykehus.

Veksten fortsatte da fylkeskommunene fra 1976 ble en egen selvstendig forvaltningsenhet, og der den sterke koblingen til fylkesmannsembetet som hadde kjennetegnet den fylkeskommunale administrasjon og politiske ledelse siden 1837, opphørte.

Etter reformer av fylkeskommunen i 1976 som selvstendig administrativ enhet, med eget valg til fylkesting, egen beskatningsrett og med en egen administrasjon, ledet av en fylkesrådmann, er statens rolle i styringen av fylkeskommunen blitt noe svekket.

Statens rolle har vært preget av kontroll, tilsyn og veiledning, til dels i regi av fylkesmannen og til dels i regi av de mange regionale statlige sektororganer.

I de første årene etter reformene på midten av 1970-tallet hadde fylkeskommunen en sterk vekst i oppgaver og finanser. På midten av 1980-tallet forvaltet fylkeskommunene om lag 20 prosent av landets samlede offentlige inntekter/utgifter.

Fra slutten av 1980-årene avtok veksten, da flere funksjoner etter hvert ble overført til kommunene og til staten.

Fylkeskommunene har ønsket å begrense de statlige organers kontrollrolle, og den ble også begrenset en del da den nye kommuneloven ble vedtatt i 1992. Forholdet mellom fylket, det vil si statlige organer på dette nivået, og fylkeskommune er imidlertid fortsatt preget av uklarheter og endringer.

Driften av sykehusene og spesialhelsetjenestens øvrige virksomheter ble overført fra fylkeskommunen til staten i 2002.

Fylkeskommunens status diskuteres stadig, og fra tid til annen foreslås det både å nedlegge den og å gjøre fylkeskommunene (fylkene) større. Denne diskusjonen skjøt fart under prosessen om ansvaret for sykehusdriften.

Diskusjonen påvirkes også av at fylkeskommunen står langt svakere i folks bevissthet enn staten og kommunene. Det er et uttrykk for dette at valgdeltakelsen er lavest til fylkestingsvalgene. Ved det siste fylkestingsvalget i 2019 var deltakelsen på 64,8 prosent av de stemmeberettigede – noe som er klart lavere enn deltakelsen ved stortingsvalg og ordinære kommunevalg, Det er imidlertid interessant å merke seg av deltakelsen ved valget i 2019 var 4,8 prosentpoeng høyere enn ved det foregående valget i 2015.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Knut Are Tvedt

I tillegg til Hedmark har nå også Nordland, Nord-Trøndelag og Troms parlamentarisk system, i tillegg til Oslo kommune.

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg