Uvdal stavkirke. Av . Begrenset gjenbruk

Uvdal stavkirke

Uvdal stavkirke ligger i skråningen på nordsiden av dalen med gamleveien nedenfor

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken sett fra sørvest. Den bratte kirkegården krever store fyllingsmurer under kirken

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Artikkelstart

Uvdal stavkirke er en stavkirke i Nore og Uvdal kommune i Numedal, ca. 7 km vest for Rødberg.

Stavkirken står i all hovedsak som den gjorde da menigheten fikk ny kirke i 1893. Fem år senere overtok Fortidsminneforeningen stavkirken mot at den ble vedlikeholdt på stedet. Den er i årenes løp bygd på og endret i alle himmelretninger. Like fullt er store deler av middelalderens stavkonstruksjon bevart, med alle sine spor av endringer gjennom århundrene.

Kirkerommet er malerisk i enhver forstand. Ved første øyekast er det ikke enkelt å skille elementene fra hverandre

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirken og kirkestedet

Koret har vært utvidet i flere omganger. Buefeltet øverst viser syndefallet. Buen var tidligere avslutning mot en forsvunnet apsis

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Stavkirken ligger et stykke opp fra dalbunnen, på nordsiden inntil den gamle veien gjennom dalen. Kommer en nedenfra, dukker den opp bak noen trær i en sving. Det er som den tjærebredde, solsvidde kledningen ikke helt klarer å dekke til kirken for innsyn nedenfra. Så er da også utsynet stort fra kirketrappen. Den brattlendte kirkegården er ikke lenger i bruk, bare noen gamle støpejernskors og andre gravminner er synlige over torven. Et gammelt hjulkors i kleberstein er satt inn i portbygget.

Uvdal ble påbygd til korskirke med brede tverrarmer mot nord og sør som de andre stavkirkene i Numedal. De mange takflatene på koret vitner om at det er utvidet flere ganger. Over krysset rager en slank, firkantet takrytter dekket av et butt pyramidetak. De mange bygningsleddene og takflatene suppleres av det laftede sakristiet på nordsiden, lagt i hjørnet mellom tverrskipet og koret. Og over alle gavlene står dreide spir av samme slag som i Nore stavkirke.

Kirkens sammensatte ytre gjenspeiler i det bevegete interiøret. Lavloftede gallerier på tre kanter, innelukkete kirkebenker og stolper i midtgangen er de fysiske hindringene for å danne seg oversikt. Taket, veggene og benkene er gavmildt dekorert, bare gulvet er umalt. Fargesprakende ranker og blomster skyter greiner og knopper i de fleste retninger og fasonger. Vinduer i ulik størrelse og høyde gir spill av lys og skygge, som ytterligere løser opp inntrykket av kirkerommets bygningsmessige struktur. Knapt en vinkel er rett, få om noen flater er fortsatt i lodd og vater.

Stavkonstruksjonen og kirkebygningen

Skipet sett mot øst. Stolpen i forgrunnen står i der ytterveggen gikk før utvidelsen på 1200-tallet. Midtmasten står lenger inn. Til venstre ses tre faser i kirkens dekorasjonsmaleri, 1600-tallets røde ruter, det tidlige 1700-tallets olje-blanke blomster, og grønnmalingen fra tiden omkring 1800

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Opprinnelig var kirken relativt liten. Skipet, som har midtmast, var ca. 5 meter bredt og ca. 6,2 meter langt, et forhold på 4:5. Koret var ca. 2,4 meter langt og ca. 2,6 meter bredt. Kirken ble sannsynligvis ble planlagt etter bestemte målforhold som har vært fulgt under utstikking og tilvirkning av bygningsdeler. Det ser ut til at forholdet mellom skipets bredde, skipets høyde og kirkens totale lengde, inkludert en forsvunnet apsis, opprinnelig var 2:3:4.

Grunnstokkene er lagt rett på den planerte grusbakken, uten steinfyllinger. Veggsvillene rir over grunnstokkene, støttet opp av en tørrmur. Svillene er tappet inn i hjørnestavene, som står på steinfundament. Stavene rir ikke over svillene, slik de gjør i for eksempel Hopperstad stavkirke og Urnes stavkirke. Veggplankene står i not i svillen og en tilsvarende i stavlegjen, som danner den øvre rammen.

Takverket består av enkle sperrer med hanebjelke, som har utskåret dobbeltbue på undersiden. Sperrene er felt ned i stavlegjene og forsterket med langsgående bueknær. Midtmasten står midt i det opprinnelige skipet, og går fra bakken og opp til mønet. Den er avstivet med bindebjelker til stavlegjene. Innfelte bueknær i masten støtter bindebjelkene på tre sider, mot koret er kneet senere fjernet. Bueknærne avsluttes mot et sylindrisk kapitel uten skurd. Masten understøttes i sør og nord av bjelker som skrår opp fra stavlegjen. Trolig har midtmasten opprinnelig båret en takrytter som nå er forsvunnet.

Koret var smalere og lavere enn skipet med apsis i øst. Takverket har samme enkle sperrer med hanebjelke. Korskillestavene mot skipet er intakte og har trekantet avbladning med maskehode på toppen, slik det er i for eksempel Nore og Torpo. Trolig har stavene også hatt utskårne kapiteler, men de er i dag avhogd. Mellom stavene har det stått en korskillevegg, antakelig med en portal rundt døråpningen til koret. Koret hadde også egen utgang i sør. Portalen er flyttet ut i en nyere vegg.

Kirken har opprinnelig hatt svalgang, grunnstokkene har fortsatt på utsiden av veggsvillene og dannet opplegg for svalgangen. Små, runde lysåpninger over svalgangen har sluppet inn lys i skipet og koret.

Interiør

Ikke mye av middelalderens inventar er bevart. Et kostbart emaljert krusifiks fra Limoges i Sør-Frankrike er i dag deponert i Kulturhistorisk museum, Oslo, sammen med et middelaldersk røkelseskar.

I koret står en timeglassformet døpefont i tre, av liknende type som i Rollag stavkirke. Den er datert til mellom 1300 og 1425. Kummen i kleber mangler. De istykkerslåtte delene ble funnet under kirkegulvet i 1978 og er i dag i museumsmagasin. Et lite, forgylt krusifiks av gotisk type, muligens en 1700-tallskopi, står på en bjelke i korskillet.

Det er merker etter middelalderens kirkebenker langs veggene, men ingen er bevart.

Skurden

Galleribrystningen består av et overstykke som bæres av en dobbel dvergsøyle, rektangulære pilarer og et dyrehode over en høy, kantstilt svill. Skurden er tett og presis, med komposisjon som er vel tilpasset delene.

Sørportalen

Dørbladet i sørportalen har gotiske smijernsbeslag

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

I korets sørportal er dørbladet snudd til utoverslående etter brannen i Grue kirke i 1823

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Korets sørportal er en enkel, rundbuet døråpning rammet inn med de samme profilene som i den bevarte apsisbuen, og er høyst sannsynlig den opprinnelige. Også maskene på korskillestavene hører til kirkens opprinnelige utsmykning. Dørbladet er snudd og hengslet om, men har fremdeles deler av middelalderens smijern.

Portal i våpenhuset

I våpenhuset står en portal med gjennombrutt skurd. Ranker vokser ut av et dyrehode nederst på hver side, et motiv som er kjent fra Sogn-Valdres-portalene, men her uten drager. Den var tidligere montert utenpå korportalen, mest sannsynlig sekundært anvendt. Muligens har den opprinnelig stått i den forsvunne korskilleveggen.

Vestportalen

Vestportalen er fra utvidelsen av kirken på 1200-tallet. På høyre side ses Gunnar i ormegården, et motiv hentet fra Volsungesagaen. Over døra ses to flatklemte drager, en tydelig påvirkning fra Sogn-Valdresportalene

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Detalj av vestportalen. Gunnar spiller harpe med føttene for å dysse ormene i søvn så han ikke blir bitt

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Kirkens vestportal har en kombinasjon av flere velkjente motiver fra ulike stavkirkeportaler. Her er både ranker, drager og en fortellende figurframstilling.

På vangene vokser det ranker i tunge, slappe slynger. Et par flattrykte drager lurer over døråpningen. Midt på høyre vange står en barbeint mannsperson på en harpe. Han har bakbundne hender og er omgitt av buktende småormer. Motivet er Gunnar i ormegården, en scene hentet fra Vǫlsunga saga, der Gunnar må spille med føttene for at ormene ikke skal hogge. Luen hans har karakteristiske spisser foran og bak, og kan forveksles med en bispemitra. Denne luetypen var imidlertid vanlig i middelalderen, den ble brukt i Setesdal til langt fram på 1800-tallet, og er også kjent fra Færøyene.

Portalen er uten søylemotiv, men arkivolten har dobbeltbue. Relieffet er svært grunt, og det kan tenkes at den ene vangen er skåret av en eksisterende veggplanke. Dørbladet har fremdeles rike smijernsarbeider av gotisk type, med både dørring og låsbeslag.

Portalen er særegen i sin frie behandling av motivene fra Sogn-Valdres-komposisjonen og billedportalene med Sigurd Fåvnesbane-motiver. Men sammenliknet med Hylestadportalen er utførelsen lite kompetent.

Bemerkelsesverdig er også dobbeltbuen. Den har ingen direkte likhet med noen bevart stavkirkeportal her i landet, den nærmeste er en stavkirkeportal fra Blomskog i Sverige. Dobbeltbue er ellers brukt på hanebjelkene i takverket både i Uvdal, Nore og andre stavkirker, blant annet i Valdres. Motivet er også velkjent i profanarkitekturen, der det finnes på en rekke døråpninger i middelalderloft. De nærmeste eksemplene er på Søre Eide ved Norefjorden og Vangestad i Flesberg, begge lenger ned i Numedal. Motivet med Gunnar i ormegården finnes dessuten på en portal i en stuebygning på Mellom Kravik i Nore. Det er allmenn enighet blant forskere om at portalen viser en tradisjon som er på vei inn i bygdehåndverket og folkekunsten.

Datering

Funn av stolpehull under kirkegulvet tyder på at det har stått en stolpekirke her før stavkirken. Myntfunn under en av stolpene daterer denne stolpekirken til første del av 1100-årene.

Årringsdaterte prøver viser at deler av materialene i stavkirken ble hogd vinteren 1167/68, året etter Nore stavkirke. Trolig har kirken kommet under tak ikke lenge etter. En slik datering er tidlig i forhold til gjengs datering av kirkens mulige korskilleportal. I likhet med vestportalene i Nore stavkirke og Flesberg stavkirke settes den i sammenheng med Atråportalen, som kan dateres til 1163–89. Spørsmålet for Uvdal er hvor nær denne portalen er i tid. Et svar kan være at den ikke er samtidig med stavkirken, men kanskje noen tiår yngre.

Vestportalen er sannsynligvis samtidig med utvidelsen av skipet vestover. Det er bred enighet om at portalen er «sen», fra midten av 1200-tallet og til et stykke inn i neste århundre.

Utvidelsen av skipet har vært satt i sammenheng med at kirken fikk lektorium. Brystningen er stilhistorisk datert til slutten av 1200-tallet. Det er et skille i utførelse og detaljer mellom galleribrystningen og vestportalen, som kan tyde på at det ikke er de samme håndverkerne som står bak. Det utelukker ikke nødvendigvis et mulig sammenfall i tid.

Bygningshistorie

Middelalderens bygningshistorie

Kirken ble utvidet første gang allerede i middelalderen, trolig før svartedauen i 1350. Skipet ble bygd på mot vest i om lag 3 meters lengde i stavverk. Veggplankene i den gamle vestveggen ble flyttet til den nye, mens stavlegjen og svillen ble stående, støttet opp med en søyle i den tidligere døråpningen. Søylen er formet som et knippe av fire mindre søyler, med et kapitel med rankeskurd. Skurden er av samme type som i den samtidige vestportalen.

Spor i veggene ved koråpningen tyder på at kirken har hatt et lektorium, et skriftlesningsgalleri, foran korskillet. Listverk for et spissbuet tønnehvelv sitter fremdeles på plass over himlingen ved korbuen. Den rikt utskårne brystningen på dagens vestgalleri er åpenbart gjenbrukt, og har tidligere trolig vært en del av en lektoriebrystning.

Senere endringer

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Uvdal stavkirke

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

Bare de øvre delene av det opprinnelige koret er bevart. Koret er utvidet i to omganger, første gang mot øst, muligens etter reformasjonen. Apsis ble fjernet og et tilbygg i stavverk føyd til.

Som i de andre stavkirkene i Numedal fikk Uvdal fargesterke dekorasjoner i skipet og koret omkring midten av 1600-tallet. Vi møter renessansens formspråk i de samme malte arkadefrisene, med bugnende blomster og frukter over, atskilt av skriftbånd med henvisninger til Bøkenes bok. Samtidig ble himlingene dekket av lubbent bladverk, mer i tråd med tidens og barokkens stilidealer. Dekorasjonene, som er fra samme tid og av samme slag som i Nore stavkirke og Rollag stavkirke, er det også funnet rester av i Flesberg stavkirke. Altertavlen fra 1656 har det samme nattverdsmotivet som i Nore, men er en enda fjernere etterlikning av originalen.

Lengst i øst, i buefeltet mot den tidligere apsisåpningen, er det malt en svært enkel, men gjenkjennelig framstilling av syndefallet: Adam og Eva med kunnskapens tre og slangen i Paradis.

Koret ble utvidet til skipets bredde i 1684, også denne gangen i stavverk. Men hele den øvre delen med stavlegjer og staver ble beholdt, vekslet ut på tverrbjelker, og gir koret brutte takvinkler og flater både ute og inne. De gamle veggplankene ble brukt om igjen, og dekoren ble delvis fornyet.

Utvidelse på 1700-tallet

En innskrift henviser til Paulus’ første brev til tessalonikerne, der han formaner menigheten om å anerkjenne sine forstandere i Herren: «(…) elskes for deres Giernings skyld og værer fredsommelige mod de[m]». Det kunne det saktens være grunn til. Her som andre steder i Numedal var det tidvis sterk strid mellom presten og menigheten om vedlikeholdet av kirken. Uten årstiende var kirken avhengig av bidrag fra menigheten når noe skulle gjøres. Menigheten og øvrigheten kunne ha svært ulik oppfatning av hva som var nødvendig og ønskelig. Utvidelsen og reparasjonen av kirken i 1723 fulgte etter en dom der hver enkelt måtte bidra etter skatteplikt.

Resultatet materialiserte seg med våpenhuset, takrytteren og skipets tverrarmer. Med tilbyggene kom nye blomsterformer, fargesatt med oljeblank maling, som supplerende og sprelsk kontrast til det foregående århundret. Nytt var også rebusmalerier med oppbyggelige gåter for kirkelyden.

Kirkebenkene er trolig fra 1600-tallet, den opprinnelige dekoren skimtes stedvis gjennom den grønne overmalingen fra tiden rundt 1800. Da fikk også prekestolen fra 1600-tallet en ansiktsløftning. Framstillingen av de fire evangelistene vitner om en ikke særlig skolert, men muligens svært frimodig maler: Evangelistsymbolene er dels feilplasserte, dels nyskapte. Markus har byttet bort løven med en vær og fått med på kjøpet en saks til å klippe ulla. Matteus er ustyrt med en geit, kanskje en mer velkjent skapning for maleren enn en teologisk korrekt engel.

Kort etter fikk kirken sakristi, der botferdige syndere kunne gå til skrifte. Det var den siste påbyggingen før kirken gikk ut av ordinær bruk i 1893.

Kirken sett på tvers, gjennom korsarmene fra sør mot nord. Til høyre skimtes midtmasten, til venstre ses stolpen som understøtter stavlegjen i den opprinnelige vestveggen Galleribrystningen ble malt på 1700-tallet

Uvdal stavkirke
Av /Arfo forlag.

1900-tallet

Uvdal stavkirke
Av /via Arfo forlag.

Den i enhver forstand sammensatte og fargerike kirken har unngått de store restaureringene som preger mange av stavkirkene. I tiden etter 1900 har det vært utført bare mindre vedlikeholds- og restaureringsarbeider.

En utgravning under kirken i 1978, da fundamentene skulle sikres, brakte en rekke bemerkelsesverdige funn for dagen. Fire middelaldergraver under kirkegulvet og den tidligere svalgangen var svært godt bevart. De har blant annet gitt et innblikk i datidens gravskikk og gravklær for det en må tro var bygdesamfunnnets øvre sosiale lag, og er blant de best bevarte tekstilfunnene fra norsk middelalder. Det ble dessuten funnet en rekke amuletter, såkalte pjotrposer, med magisk formål i folkemedisinen.

Også andre gjenstander vitner om folketro og kirkeliv gjennom århundrene, som pilegrimsmerker fra middelalderen og bjørneklør. Om ikke alle gjenstandsfunnene samsvarer med de vekslende tiders teologi og offisielle forkynnelse, vitner de desto sterkere om hvordan folketroen har ytret seg. På samme måte bærer kirkebygningen bud om hvilke rammer bygda har hatt rundt kirkelivet sitt under skiftende tider og forhold.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg