Innlandet

Fylkets berggrunn kan deles i fire regioner. Den sørligste delen av fylket tilhører det sørøstnorske grunnfjellsområdet med næringsfattige bergarter som gneis og granitt og relativt rolige terrengformer – den paleiske overflate fra jordas urtid. Innskåret i denne i en bred nord-sørgående sone mellom Randsfjorden og Mjøsa finner vi Oslofeltet, med næringsrike leirskifre og kalkbergarter fra kambrosilur som gir grunnlag for rike jordbruksbygder på Hadeland, Toten og Hedmarken. Oslofeltet har også hardere og mer næringsfattige eruptiver fra perm i Skreia, Totenåsen og Hadelandsåsen.

Resten av fylket preges av den kaledonske fjellkjededannelsen. Innlandets berggrunn består for en stor del av skyvedekker, lagpakker som er skjøvet sørøstover, ut av den sentrale foldesonen. Skyvedekkene er av svært varierende alder og opphav, men består over alt av bergarter som har gjennomgått en metamorfose. En stor region som strekker seg fra Gudbrandsdalen og Rondane østover til Engerdal og riksgrensen har en næringsfattig, omdannet sandstein, ofte omtalt som sparagmitt.

I vest når det mektige Jotundekket langt inn i fylket. Det består av sterkt omdannede eruptiver fra prekambrium, svært motstandsdyktige mot nedbryting, og danner i Jotunheimen «Norges tak» med Galdhøpiggen og flere av de høyeste toppene i landet. Mellom sparagmittområdet og Jotundekket, i Nord-Gudbrandsdal, Gausdal og Valdres, består skyvedekkene av mer næringsrike omdannede sedimentbergarter som fyllitt. Liknende bergarter preger også de nordligste bygdene i Østerdalen.

Den nordøstligste delen av fylket, Skjåk og Lesja, ligger mer sentralt i den kaledonske foldesonen og har stedegne, sterkt omdannede bergarter (gneis).

• Les mer om Innlandets geologi

Innlandet preges av et mer sammenhengende og mektigere morenedekke enn ellers i landet. Morenens verdi for jordbruket varierer betydelig, fra Mjøsbygdenes kalkrike til Midt-Østerdalens sure og kvartsrike morene. De fleste steder er det samsvar mellom berggrunnens næringsinnhold og morenens jordbruksmessige betydning.

Sandjord finnes på elvesletter i dalbunnene, mer i den vide Østerdalen og Glåmdalen enn i de trangere vestlige dalgangene. I Solør har Glommas elveslette en utstrekning som ikke forekommer andre steder i Sør-Norge. Glommas dalgang med sidedaler har for øvrig mektige løsmasseavsetninger fra istidens breelver og bresjøer. Innlandet er rikt på myr. Hele åtte prosent av landarealet er myr; bare Trøndelag har mer. Store sammenhengende myrområder finner en særlig på Hedmarksvidda. I fjellområdene er morenedekket gjerne mer sparsomt og usammenhengende. I Jotunheimen og særlig i Rondane er blokkmark et dominerende trekk.

Innlandet har kalde vintre og varme somre. Middeltemperaturen for januar er fra −6 °C i sør til −13 °C i nordlige dalstrøk. I de nordlige dalstrøkene måles det fra tid til annen minimumstemperaturer under −40 °C, med −47 °C i Engerdal i januar 1987 som det absolutt laveste. Julimidlene er cirka 16 °C i sør, ned til cirka 13 °C i øvre dalfører, og synker om lag 2/3 grad per 100 meter oppover i høyden. Høyeste maksimumstemperaturer går opp i drøyt 30 °C. Særlig i de indre dalstrøkene kan det forekomme frostnetter om sommeren, selv i juli.

Nedbøren har sommermaksimum. Årsnedbøren er 600–800 millimeter i sør, øker mot åser og høydedrag. Så minker den nordover til rundt 400 millimeter i skjermede dalstrøk. I den nordligste delen av Gudbrandsdalen med sidedaler finnes landets mest nedbørfattige område med mindre enn 300 millimeter årsnedbør (Skjåk).

• Les mer om klima i Hedmark og klima i Oppland

I fylket ligger ni nasjonalparker:

• Rondane
• Femundsmarka (også i Trøndelag)
• Forollhogna (også i Trøndelag)
• Dovrefjell–Sunndalsfjella (også i Trøndelag og Møre og Romsdal)
• Gutulia
• Reinheimen (også i Møre og Romsdal)
• Breheimen (også i Vestland fylke)
• Jotunheimen (også i Vestland)
• Langsua

Med et jordbruksareal på 2 195 130 dekar (2020) er Innlandet landets største jordbruksfylke. Hele 4,9 prosent av sysselsettingen er i jord- og skogbruk, mot 2,2 prosent på landsbasis. Kambrosilurbygdene på Hedmarken, Toten og Hadeland har store sammenhengende jordbruksområder på næringsrik morene. Store og lettdrevne jordbruksarealer finnes også på Glommas elveslette i Solør og Odal. De lavestliggende delene av Odalen ligger under marin grense og har leirjord. Også i dalbygdene i Østerdalen, Gudbrandsdalen og Valdres er jordbruket viktig. I Mjøsbygdene og Solør dominerer korn kombinert med kraftforbasert kjøttproduksjon (svin, fjørfe), mens dalbygdene er innrettet mot storfe og sauehold. Sandjorda på Glommas elveslette har spesielle forutsetninger for potetdyrking, og Grue og Åsnes er landets to største potetkommuner. I enkelte av bygdene rundt Mjøsa dyrkes det grønnsaker på friland i stor skala. Østre Toten er den kommunen i landet med størst grønnsakareal. Stange og Ringsaker har flere store produsenter av jordbær og bringebær. Ringsaker er totalt sett landets største landbrukskommune med en svært allsidig produksjon.

Innlandet er Norges største skogfylke. Hele 40 prosent av avvirkningen i norske skoger skjer i Innlandet. 71 prosent av avvirkningen er gran. De største skogbrukskommunene, målt etter avvirkning, er Elverum, Kongsvinger, Åsnes, Trysil, Ringsaker og Gjøvik.

Innlandets industrielle tyngdepunkt ligger på Raufoss-Gjøvik. Største enkeltbedrift er våpenprodusenten Nammo på Raufoss. Et annet industrielt sentrum er Moelv-Brumunddal, med Moelven Industrier som største enkeltbedrift. Her og i industrien i Innlandet for øvrig er produksjonen i stor grad basert på videreforedling av råvarer fra jord- og skogbruk. 9,3 prosent av sysselsettingen i Innlandet er i industri og utvinning (2018), mot 9,6 prosent for landet som helhet.

^{Tabell 1. Viktigste industrigrener. Siste kolonne viser Innlandets andel av landets totale sysselsetting i respektive industrigren.}