kløyvd infinitiv

Kløyvd infinitiv er eit mønster for infinitivsformer av verb i dialektar på Austlandet, Trøndelag og delar av Sverige. Infinitivsformene av verb kan ende på a eller e, avhengig av jamvektsloven.

I austnorske dialektar, som altså har kløyvd infinitiv, kan ein til dømes seie å væra og å sova, men å kjøpe og å skrive. I trøndersk vil kløyvd infinitiv få eit litt anna resultat (men same prinsippet). Det heiter til dømes i Indre Trøndelag å vårrå og såvvå, men å kjøp og å skriv (apokope). Dialektene som har to ulike endevokalar i infinitiv, høyrer til det som blir kalla jamvektsområdet, og dialektene her følgjer jamvektsloven.

Jamvektsloven går ut på at tostava ord med kort rotstaving og jamt trykk på båe stavingane i gammalnorsk (jamvektsord) har halde på den opphavlege kvaliteten av endevokalen -a i austlandsk og trøndersk. Forklaringa på dette er truleg at den jamne trykkfordelinga på rot- og endestaving i desse orda må ha halde seg i talemålet ganske lenge. Tostavingsorda med lang rotstaving og hovudtrykk på første stavinga (overvektsord) fekk kvaliteten av endevokalen svekka til ein trykklett -e (oftast -ə).

I austnorske dialekter er det 200–300 verb som vil få a-ending i systemet kløyvd infinitiv. Dei andre verba vil få e-ending. Eksempel på verb som ofte vil ha a-ending, er baka, eta, fara, flytta, gjera, gjeva, hata, klaga, kunna, lesa, lova, rydja, seia, sitja, skjera, sova, stela, tapa, telja, velja, veta, veva og andre. Dei som vil bruke kløyvd infinitiv i skrift, må helst ha dette systemet i sin eigen dialekt, eller dei må pugga verba som får ‑a (sjå nedanfor).

Kløyvd infinitiv i skriftspråka

Nynorsk

Kløyvd infinitiv i samsvar med austnorske dialekter blei innført i nynorsk skriftspråk som sideform ved rettskrivingsreforma av 1917. I 1938 blei kløyvd infinitiv jamstilt med endingar på konsekvent -a eller -e i alle infinitivar, men i 1959 blei kløyvd infinitiv på nytt gjord til sideform [klammeform]: å skrive og[å lesa].

I dag er det full jamstelling mellom dei tre infinitivsformene kløyvd infinitiv, a-infinitiv og e- infinitiv. Dersom ein vil bruke kløyvd infinitiv i nynorsk, har Språkrådet fastsett ei liste på 284 verb som skal ha a-ending (sjå nedanfor).

Fagnemnda for nynorsk i Språkrådet ønskte i 2011 å ta ut kløyvd infinitiv frå nynorsknormalen og berre halda på konsekvent -a eller konsekvent -e som jamstilte endingar. Mange protesterte mot dette og ville halda på den kløyvde infinitiven som jamstilt system. Resultatet blei at kløyvd infinitiv i 2012 blei vedteken som sidestilt med konsekvente endingar på -a eller -e i nynorsk. Argumenta for kløyvd infinitiv i skriftmålet er oftast talemålsbaserte: Dette systemet gjev austlendingar og trønderar høve til å uttrykkja identiteten sin i skrift.

Kløyvd infinitiv har vore nytta av kjende forfattarar som Arne Garborg, Olav Duun, Tarjei Vesaas, Tor Jonsson, Aslaug Vaa, Alf Prøysen, Hans Børli og Edvard Hoem.

Bokmål

I bokmål blei kløyvd infinitiv tillaten i 1938. Forma var sideform i læreboknormalen av 1959. Ved rettskrivingsreforma i 2005 blei kløyvd infinitiv tatt ut av bokmålsnormalen sidan den har vore lite bruka i skrift.

Verb som skal ha -a dersom ein i nynorsk bruker kløyvd infinitiv

Språkrådet har fastsett ei liste over 284 verb som skal ha a-ending dersom ein i nynorsk bruker kløyvd infinitiv. Lista ser slik ut:

aga, aka, ala, ana, apa, asa, baka, bala, bana, basa, beda, belja, bera, betala, beva, bevara, blada, blika, boda, bora, bosa, braga, braka, brasa, byrja, daga, dala, dana, delja, detta, draga, drepa, drynja, drysja, duna, dvelja, dynja, dølja, eta, eva, fara, fata, ferja, flaga, flara, flas(s)a, flata, flysja, flytta, flòta, fola, freda, frega, fremja, froda, gaga, gala, gana, gapa, gilja, gjera, gjeta (tippa), gjeva, glada, glana, gleda, gluma, gnaga, gnika, gova, grava, gremja, gropa, gruna, grysja, gula, gysja, haga, haka, hama, hata, hava, hela, hemja, herja, hesja, heta, hevja, hjala, hom(m)a, hylja, hysja, hòla, hòpa, hølja, jaga, kaka, kara, kava, kjasa, kjea, klaga, klaka, kleda, kløvja, knaka, knasa, knisa, knoda, kola, kom(m)a, kraka, krasa, krava, kreka, krevja, krita, krota, kunna, kveda, kvetja, kvika, kvima, lada, laga, lapa, lata, lava, le(d)a, leka, lem(m)a, lemja, lepja, lesa, leta, lova, luta (dela), léta, maka, mala (knusa), mana, masa, mata, meda, moka, mola, mona, møkja, nasa, nava, neva, olboga, para, pela, pesa, posa, prata, raga, raka, rana, rapa, rasa, reka, remja, reva, roda, rydja, rysja, s(k)jaga, saga, saka, sama, seda, seia, seia (gidda), sela, selja, semja, setja/setta, sitja/sitta, skada, skaka, skala, skapa, skara, skava, skilja, skipa, skjena, skjera, skjøn(n)a, skoda, skota, skrapa, skrata, skreva, skul(l)a, skvala, skylja, skòla, skòra, slava, sleva, smaka, smala, smørja, snaka, snara, snasa, sova, spada, spara, spekja, spela, spora, spraka, sprala, spørja, spøta, staga, staka, stava, steda, stega, stela, stota, streka, streta, streva, stynja, styrja, svada, svaga, svala, svara, svemja, sverja, svipa, symja, taka, tala, tana, tapa, tasa, teia, tela, telja, temja, tenja, tevja, timja, tola, tora, tosa, treda, trega, trota, tvika, tvoga, tysja, umaka, una, uveta, uvita, vada, vaka, vara, vasa, vega, velja, venja, vera, verja, veta, veva, vevja, vilja, vima, vita, vraka, ylja, yrja , ølja, åtvara.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

Hellevik, Alf (2005): Nynorsk ordliste. Oslo: Det Norske Samlaget.
Beito, Olav T. (1986): Nynorsk grammatikk. Oslo: Det Norske Samlaget.
Språkrådet (2011): Ny rettskriving for 2000-talet. Innstilling til ny rettskriving for det nynorske skriftmålet

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Norske dialekter

Martin Skjekkeland

Professor emeritus, Universitetet i Agder