kløyvd infinitiv

Infinitivsendingar med kløyvd infinitiv, e-infinitiv og a-infinitiv
Infinitivsendingar med kløyvd infinitiv, e-infinitiv og a-infinitiv
Infinitivsendingar med kløyvd infinitiv, e-infinitiv og a-infinitiv
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Infinitivsendingar i norske dialekter

Områda der ein tradisjonelt har nytta kløyvd infinitiv, har blå farge.

Infinitivsendingar i norske dialekter
Av /Hallfrid Christiansen, 1969.
Lisens: CC BY SA 3.0

Kløyvd infinitiv er veksling mellom a og e i slutten av infinitivsformer av verb. I nokre dialekter sluttar alle infinitivsformer på -e, i andre sluttar infinitiva på -a, medan dialekter med kløyvd infinitiv har -a i nokre infinitivsformer og -e i andre.

Kløyvd infinitiv finst i dialekter på Austlandet, Trøndelag og delar av Sverige. Infinitivsformene av verb kan ved kløyvd infinitiv ende på a eller e, avhengig av jamvektslova.

I austnorske dialekter, som altså har kløyvd infinitiv, kan ein til dømes seie å væra og å sova, men å kjøpe og å skrive. I trøndersk vil kløyvd infinitiv få eit litt anna resultat (men same prinsippet). Det heiter til dømes i Indre Trøndelag å vårrå og såvvå, men å kjøp og å skriv (apokope). Dialektene som har to ulike endevokalar i infinitiv, høyrer til det som blir kalla det austnorske jamvektsområdet, og dialektene her følgjer jamvektsloven.

Jamvektsloven går ut på at tostava ord i gammalorsk (norrønt) med kort rotstaving og samtidig også jamt trykk på båe stavingane (jamvektsord) har halde på den opphavlege kvaliteten av endevokalen -a i austlandsk og trøndersk: å væra, å såvå. Forklaringa på dette er truleg at den jamne trykkfordelinga på rot- og endestaving i desse orda må ha halde seg i talemålet ganske lenge.

Tostavingsorda med lang rotstaving og hovudtrykk på første stavinga (overvektsord) fekk i austlandsk kvaliteten av endevokalen svekka til ein trykklett -e (oftast -ə): å kaste, å kjøpe. I trøndersk kunne vokalen falla heilt bort i slike langstava ord: å kast, å kjøp (apokope).

Kort var ei rotstaving som inneheldt kort vokal etterfølgt av kort (enkel) konsonant. Lang var ei rotstaving som inneheldt lang vokal eller lang konsonant/konsoantsamband.

I austnorske dialekter er det 200–300 verb som tradisjonelt vil få a-ending i systemet kløyvd infinitiv (jamvektsverba). Dei andre verba (overvektsverba) vil få e-ending. Eksempel på jamvektsverb som ofte vil ha a-ending, er baka, eta, fara, flytta, gjera, gjeva, hata, klaga, kunna, lesa, lova, rydja, seia, sitja, skjera, sova, stela, tapa, telja, velja, veta, veva og andre. Dei som vil bruke kløyvd infinitiv i skrift, må helst ha dette systemet i sin eigen dialekt, eller dei må pugga verba som får a (sjå nedafor).

Kløyvd infinitiv i skriftspråka

Nynorsk

Kløyvd infinitiv i samsvar med austnorske dialekter blei innført i nynorsk skriftspråk som sideform ved rettskrivingsreforma av 1917, med døme som å vera, å sova og å kaste, å kjøpe. I 1938 blei kløyvd infinitiv jamstilt med systemet der det var endingar på konsekvent -a eller -e i alle infinitivar. I 1959 blei kløyvd infinitiv på nytt gjord til sideform [klammeform]: å skrive og [å lesa].

Usemje om kløyvd infinitiv sin plass i nynorsknormalen

Fagnemnda for nynorsk i Språkrådet ønskte i 2011 å ta ut kløyvd infinitiv frå nynorsknormalen og berre halda på konsekvent -a eller konsekvent -e som jamstilte endingar i infinitiv. Mange protesterte mot dette og ville halda på den kløyvde infinitiven som jamstilt system.

Kløyvd infinitiv kom inn som sidestilt system i nynorsk 2012

Resultatet blei at kløyvd infinitiv i 2012 blei vedteken som sidestilt med konsekvente endingar på -a eller -e i nynorsk. Argumenta for kløyvd infinitiv i skriftmålet er oftast talemålsbaserte: Dette systemet gjev austlendingar og trønderar (som har kløyvd infinitiv) høve til å uttrykkja identiteten sin i skrift. I dag er det såleis i nynorsk full jamstelling mellom dei tre infinitivsformene:

  1. kløyvd infinitiv (å vera, å kaste)
  2. konsekvent a-infinitiv (å vera, å kasta)
  3. konsekvent e-infinitiv (å vere, å kaste)

Dersom ein vil bruka kløyvd infinitiv i nynorsk, har Språkrådet fastsett ei liste på 284 verb som skal ha a-ending (sjå nedafor).

Kløyvd infinitiv har vore nytta av kjende forfattarar som Arne Garborg, Olav Duun, Tarjei Vesaas, Tor Jonsson, Aslaug Vaa, Alf Prøysen, Hans Børli og Edvard Hoem.

Bokmål

I bokmål blei kløyvd infinitiv tillaten i 1938. Forma var sideform i læreboknormalen av 1959. Ved rettskrivingsreforma i 2005 blei kløyvd infinitiv tatt ut av bokmålsnormalen sidan den har vore lite bruka i skrift.

Verb som skal ha -a dersom ein i nynorsk bruker kløyvd infinitiv

Språkrådet har fastsett ei liste over 284 verb som skal ha a-ending dersom ein i nynorsk bruker kløyvd infinitiv. Lista ser slik ut:

Aga, aka, ala, ana, apa, asa, baka, bala, bana, basa, beda, belja, bera, betala, beva, bevara, blada, blika, boda, bora, bosa, braga, braka, brasa, byrja, daga, dala, dana, delja, detta, draga, drepa, drynja, drysja, duna, dvelja, dynja, dølja, eta, eva, fara, fata, ferja, flaga, flara, flas(s)a, flata, flysja, flytta, flòta, fola, freda, frega, fremja, froda, gaga, gala, gana, gapa, gilja, gjera, gjeta (tippa), gjeva, glada, glana, gleda, gluma, gnaga, gnika, gova, grava, gremja, gropa, gruna, grysja, gula, gysja, haga, haka, hama, hata, hava, hela, hemja, herja, hesja, heta, hevja, hjala, hom(m)a, hylja, hysja, hòla, hòpa, hølja, jaga, kaka, kara, kava, kjasa, kjea, klaga, klaka, kleda, kløvja, knaka, knasa, knisa, knoda, kola, kom(m)a, kraka, krasa, krava, kreka, krevja, krita, krota, kunna, kveda, kvetja, kvika, kvima, lada, laga, lapa, lata, lava, le(d)a, leka, lem(m)a, lemja, lepja, lesa, leta, lova, luta (dela), léta, maka, mala (knusa), mana, masa, mata, meda, moka, mola, mona, møkja, nasa, nava, neva, olboga, para, pela, pesa, posa, prata, raga, raka, rana, rapa, rasa, reka, remja, reva, roda, rydja, rysja, s(k)jaga, saga, saka, sama, seda, seia, seia (gidda), sela, selja, semja, setja/setta, sitja/sitta, skada, skaka, skala, skapa, skara, skava, skilja, skipa, skjena, skjera, skjøn(n)a, skoda, skota, skrapa, skrata, skreva, skul(l)a, skvala, skylja, skòla, skòra, slava, sleva, smaka, smala, smørja, snaka, snara, snasa, sova, spada, spara, spekja, spela, spora, spraka, sprala, spørja, spøta, staga, staka, stava, steda, stega, stela, stota, streka, streta, streva, stynja, styrja, svada, svaga, svala, svara, svemja, sverja, svipa, symja, taka, tala, tana, tapa, tasa, teia, tela, telja, temja, tenja, tevja, timja, tola, tora, tosa, treda, trega, trota, tvika, tvoga, tysja, umaka, una, uveta, uvita, vada, vaka, vara, vasa, vega, velja, venja, vera, verja, veta, veva, vevja, vilja, vima, vita, vraka, ylja, yrja , ølja, åtvara.

Les meir i Store norske leksikon

Litteratur

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg

Fagansvarlig for Norske dialekter

Martin Skjekkeland
Professor emeritus, Universitetet i Agder