Steinalderen

Neolittisk tid, eller yngre steinalder, karakteriseres ved store endringer i teknologi, sosial struktur og næringsform. Denne perioden er i begynnerfasen best kjent fra Midtøsten, der utgravninger av blant annet Jeriko i Palestina, Jarmo i Irak og Çatal Hüyük i Tyrkia har gitt beviser for at man i tidsrommet cirka 10 000–6000 fvt. hadde domestisert de fleste plante- og dyrearter som senere kom til å dominere jordbruket både her og i Europa. Dessuten ble grunnlaget for en ren bykultur lagt i disse områdene på denne tiden.

Selv om det har vært mer enn ett utviklingssentrum for fe- og jordbruket, har åpenbart Midtøsten vært opphavsområdet for de neolittiske kulturene i Europa. Fra Tyrkia har således den nye livsformen spredt seg til Balkan og Middelhavsområdet cirka 6000–5000 fvt. Fra disse traktene er så resten av Europa blitt «neolittisert». Denne prosessen har gått relativt raskt.

I Sør-Skandinavia finner vi de eldste sporene etter jord- og februk cirka 4000 fvt., og i Nord-Norge et par tusen år senere.

Yngre steinalder i Europa er et uhyre sammensatt tidsrom, der en rekke lokalgrupper har utviklet seg. Arkeologene har forsøkt å klassifisere det rike materialet i forskjellige «kulturer» basert på studier av gravskikker, redskapsformer og keramikktyper. Bare i Sør-Skandinavia har man ment å kunne identifisere minst seks slike «kulturer»: traktbegerkultur, gropkeramisk kultur, stridsøkskultur, snorkeramisk kultur, klokkebegerkultur og dolktid.

Den såkalte megalittkulturen har en utbredelse langs kystene fra Portugal til Sør-Sverige. Den er i første rekke karakterisert ved bruk av store steiner (megalittiske monumenter) til bygging av storsteinsgraver (dysser og ganggraver/jettestuer), eller til reising av mektige steinsettinger (se Carnac). I Nord-Europa utgjør Danmark et sentrum for denne megalitt-tradisjonen.

Senere forskning har vist at «megalittkulturen» ikke dreier seg om noen homogen kultur, men om religiøse og teknologiske tradisjoner som har fått innpass i lokale kulturgrupper. En av disse – som har en stor spredning – er den såkalte traktbegerkulturen. Denne er først og fremst karakterisert ved en høyt utviklet keramikk, og i Norden også ved bruk av store, omhyggelig slipte flintøkser. Ervervsformen har vært kornavl og husdyrbruk, men fiske og fangst har også spilt en rolle. Gravskikken har dels vært preget av enkle jordbegravelser og dels – i megalittfasen – har de store steingravene dominert. Disse har vært konstruert av store steinblokker, såkalte dysser og ganggraver. Enkelte av disse til dels fint konstruerte kamrene har inneholdt tallrike begravelser, noe som tyder på slektssamhold og trolig et nokså egalitært samfunn.

Dateringen av traktbegerkulturen, inkludert megalittradisjonen, kan settes mellom cirka 3950–2750 fvt. Dels samtidig, dels noe senere, er store deler av Europa og spesielt Norden dominert av en annen teknologisk, sosial og religiøs gruppering som har fått betegnelsen stridsøkskulturene. Disse strekker seg fra Mellom-Europa til Finland og deler av Norge. Karakteristiske trekk ved de tradisjonene det her dreier seg om, er enkeltbegravelser, en spesiell keramikk og velformede, slipte skafthulløkser (stridsøkser) av stein.

Man har antatt at stridsøkskulturene er spredt til Norden via innvandringer. Dessuten har man ment at de representerer den første spredningen av indoeuropeiske språk. Dette er imidlertid omdiskutert.

Den neolittiske befolkningen i store deler av Norden gikk gradvis over til en fastere bosetningsform, åkerbruk og feavl slik at forholdene i slutten av steinalderen var blitt mer enhetlige, kulturelt og ervervsmessig. Imidlertid har fremdeles deler av Nord-Skandinavia vært bosatt av folk som helt eller i det alt vesentlige har levd av fangst. Dels har redskapene vært de samme som i mesolittisk tid, dels er det blitt utviklet nye teknologier med skifer, kvartsitt og ben som viktige råstoff.

Spesielt er funnene fra Finnmark og Troms rike fra denne delen av yngre steinalder. Her er det således flere steder registrert og delvis gravd ut store boplasser med tallrike, ofte gammelignende hus (se for eksempel Karlebotn-funnene). Fra denne tiden stammer dessuten flere av de mest tallrike feltene med helleristninger.