Steinalderen. Rav fikk sin første store anvendelse i yngre steinalder. Bildet viser dyrefigurer og hengesmykker i rav fra Maglemosekulturen, ca. 6000 f.Kr., funnet i Maglemose, Sjælland, under utgravninger 1900–15. Nationalmuseet i København.

Anon. Begrenset gjenbruk

Steinalderen, betegnelse for den forhistoriske tiden da stein var det dominerende redskapsmateriale ved siden av tre, horn og ben.

Kronologisk er dette et langt tidsrom som mange steder har vart langt ned i historisk tid, til dels frem til det tjuende århundret. Således var metaller ukjent som redskapsmateriale i størstedelen av Amerika og Stillehavet, Australia og Sør-Afrika like til den europeiske koloniekspansjon. I Midtøsten derimot opphørte den egentlige steinalder for mer enn 5000 år siden. Når det gjelder Sør-Skandinavia, regner man at ca. 1700 f.Kr. er grensen til tidlig metalltid (se bronsealderen). Lenger nord, for eksempel i Finnmark, har den steinbrukende tiden vart noe lenger.

Grovt sett inndeles menneskenes kulturelle utvikling i steinalderen inn i tre hovedfaser: paleolittisk, mesolittisk og neolittisk.

Den første fasen (paleolittisk) omfatter tiden fra de første steinredskaper til isen forsvant for siste gang for ca. 12 000 år siden. Den er kjent fra Europa, men også i Afrika og Asia, blant annet Kina. Den andre fasen (mesolittisk) representerer et mellomstadium, da istiden var slutt og store klimaendringer førte med seg tilsvarende endringer i dyreliv og vegetasjon. Mesolitikum er flere steder et overgangsstadium til neolittisk tid, som er karakterisert ved feavl, jordbruk og store endringer i teknologien.

Se også steinalderen i Norge.

Dette tidsrommet av forhistorien begynner med de første kjente steinredskap ca. 2,6 millioner år før nåtid. Paleolittisk tid varer frem til slutten av siste istid (ca. 10 000 år før nåtid), da den avløses av mesolitikum. Endringer i materiell kultur i paleolitikum er nært knyttet til utviklingen av mennesket.

Paleolittisk tid deles inn i tre hovedavsnitt: eldre, mellom- og yngre paleolittisk tid, som igjen er delt i kortere tidsavsnitt med navn etter klassiske vesteuropeiske funnsteder. Man antok tidligere at de klassiske paleolittiske kulturene dannet en kronologisk rekkefølge. Nyere undersøkelser har imidlertid vist at enkelte paleolittiske kulturer er samtidige, men har forskjellig geografisk utbredelse.

Karakteristisk for kulturene i Vest-Europa fra siste del av paleolitikum er enestående høyt utviklede og ofte realistiske hulemalerier (se også paleolittisk kunst).

I tidsrommet etter slutten av siste istid er mesolittiske kulturer kjent over store deler av den gamle verden; de viktigste, benevnt etter sitt klassiske funnsted, er Azilien, Tardenoisien, Campignien (Europa), Capsien (Afrika) og i Norden Lyngby-, Maglemose-, Ertebøllekulturene (Sør-Skandinavia), Komsa-, Fosna- og Nøstvetkulturene (Nord-Skandinavia).

Som i paleolittisk tid var fiske, jakt og samlervirksomhet eneste næringsvei med hunden som eneste husdyr. Redskapene bestod av ben og tilhugd stein og flint. I Norden har boplassene oftest ligget nær strandkanten, men også i innlandet, blant annet i sørnorske fjelltrakter, er det lokalisert mesolittiske boplasser.

Man kjenner bare få graver og skjelettfunn fra denne tiden. Mest kjent i Norge er et funn fra Vistehola Viste-gutten») og fra Hummervikholmen i Søgne.

Av kjente funnsteder fra mesolittisk steinalder i Norden kan nevnes Maglemose-boplassene i danske torvmyrer og Ertebøllekulturens store dynger av skjell og østersskall på boplassene. I Norge: boplasser blant annet ved Nøstvet i Ås, på Hardangervidda, i Kristiansund-distriktet (Fosna) og i Finnmark (Komsa).

Neolittisk tid, eller yngre steinalder, karakteriseres ved store endringer i teknologi, sosial struktur og næringsform. Denne perioden er i begynnerfasen best kjent fra Midtøsten, der utgravninger bl.a. av Jeriko (Palestina), Jarmo (i Irak) og Catal Hüyük (Tyrkia) har gitt beviser for at man i tidsrommet ca. 10 000–6000 f.Kr. hadde domestisert de fleste plante- og dyrearter som senere kom til å dominere jordbruket både her og i Europa. Dessuten ble grunnlaget for en ren bykultur lagt i disse områdene på denne tiden.

Selv om det har vært mer enn ett utviklingssentrum for fe- og jordbruket, har åpenbart Midtøsten vært opphavsområdet for de neolittiske kulturer i Europa. Fra Tyrkia har således den nye livsformen spredt seg til Balkan og Middelhavsområdet ca. 6000–5000 f.Kr. Fra disse traktene er så resten av Europa blitt «neolittisert». Denne prosessen har gått relativt raskt.

I Sør-Skandinavia finner vi således de eldste spor etter jord- og februk ca. 4000 f.Kr., og i Nord-Norge et par tusen år senere.

Yngre steinalder i Europa er et uhyre sammensatt tidsrom, der en rekke lokalgrupper har utviklet seg. Arkeologene har forsøkt å klassifisere det rike materiale i forskjellige «kulturer» basert på studier av gravskikk, redskapsformer og keramikktyper. Bare i Sør-Skandinavia har man ment å kunne identifisere minst seks slike «kulturer»: traktbegerkultur, gropkeramisk kultur, stridsøkskultur, snorkeramisk kultur, klokkebegerkultur, dolktid. 

Den såkalte megalittkulturen har en utbredelse langs kystene fra Portugal til Sør-Sverige. Den er i første rekke karakterisert ved bruk av store steiner (megalitter, se megalittiske monumenter) til bygging av storsteinsgraver (dysser og ganggraver/jettestuer), eller til reising av mektige steinsettinger (se Carnac). I Nord-Europa utgjør Danmark et sentrum for denne megalitt-tradisjonen.

Senere forskning har vist at «megalittkulturen» ikke dreier seg om noen homogen kultur, men om religiøse og teknologiske tradisjoner som har fått innpass i lokale kulturgrupper. En av disse – som har en stor spredning – er den såkalte traktbegerkulturen. Denne er først og fremst karakterisert ved en høyt utviklet keramikk, og i Norden også ved bruk av store, omhyggelig slipte flintøkser. Ervervsformen har vært kornavl og husdyrbruk, men fiske og fangst har også spilt en rolle. Gravskikken har dels vært preget av enkle jordbegravelser og dels – i megalittfasen – har de store steingravene dominert. Disse har vært konstruert av store steinblokker, såkalte dysser og ganggraver. Enkelte av disse til dels fint konstruerte kamrene har inneholdt tallrike begravelser, noe som tyder på slektssamhold og trolig et nokså egalitært samfunn.

Dateringen av traktbegerkulturen, inkludert megalittradisjonen, kan settes mellom ca. 3950–2750 f.Kr. Dels samtidig, dels noe senere, er store deler av Europa og spesielt Norden dominert av en annen teknologisk, sosial og religiøs gruppering som har fått betegnelsen stridsøkskulturene. Disse strekker seg fra Mellom-Europa til Finland og deler av Norge. Karakteristiske trekk ved de tradisjonene det her dreier seg om, er enkeltbegravelser, en spesiell keramikk og velformede, slipte skafthulløkser (stridsøkser) av stein. Man har antatt at stridsøkskulturene er spredt til Norden via innvandringer. Dessuten har man ment at de representerer den første spredningen av indoeuropeisk språk. Dette er imidlertid omdiskutert.

Den neolittiske befolkningen i store deler av Norden gikk gradvis over til en fastere bosetningsform, åkerbruk og feavl slik at forholdene i slutten av steinalderen var blitt mer enhetlige, kulturelt og ervervsmessig. Imidlertid har fremdeles deler av Nord-Skandinavia vært bosatt av folk som helt eller i det alt vesentlige har levd av fangst. Dels har redskapene vært de samme som i mesolittisk tid, dels er det blitt utviklet nye teknologier med skifer, kvartsitt og ben som viktig råstoff.

Spesielt er funnene fra Finnmark og Troms rike fra denne delen av yngre steinalder. Her er det således flere steder registrert og delvis gravd ut store boplasser med tallrike, ofte gammelignende hus (se eks. Karlebotn-funnene). Fra denne tiden stammer dessuten flere av de mest tallrike feltene med bergkunst (helleristninger).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.