Bjørgvin, som i gamle litterære kilder vekslet med bl.a. Bjargvin, Bjærgvin, Bergvin og med latinisert skrivemåte Biargina, Berginum, Bergæ. I et par originalbrev fra 1349 finnes også formen Biørgvin og i en avskrift fra 1343 Biørvin. I de eldste islandske håndskrifter var navneformene Biorgvin, Biorgyn, Biorgin, men fra midten av 1300-tallet blir navnet ofte skrevet med tegnet for ø-lyd. Mot slutten av 1300-tallet opptrer i Norge skrivemåtene Bervin, Bergin og Berven, Bergen, som er gjengse i eldre engelsk og tysk, men som også motsvarer utbredt og eldre norsk uttale. Formen Bern har vært meget utbredt i norske dialekter, og den er sannsynligvis med på å forklare enstavelses tonelag i bynavnet Bergen i dag.

Bjørgvin vinner et visst innpass i norske skrifter fra begynnelsen av 1700-tallet. Ca. 1860 ble formen tatt i bruk av vestlandske landsmålsmenn som navn på byen. I 1918 ble Bjørgvin offisielt fastsatt som administrativt navn på Bjørgvin bispedømme og i 1928 på Bjørgvin telegrafdistrikt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.