OsloMet – storbyuniversitetet

Historien strekker strekker seg helt tilbake til 1818 da jordmorutdanningen ble etablert i Christiania som den første yrkesutdanningen for kvinner i Norge. Den første store etableringsperioden for utdanningene som i dag er en del av OsloMet, var i tiårene rundt 1900. I 1873 ble forløperen til ingeniørutdanningen dannet som Christiania tekniske Skole. Den fikk senere navnene Kristiania Tekniske Mellomskole og Oslo Ingeniørhøgskole.

Den kvindelige Industriskolen i Christiania ble etablert i 1875 og ble senere Statens lærerhøgskole i forming, Oslo. Senere fulgte sykepleierutdanningen til Røde Kors (1895) og sykepleierskolene på Ullevål (1900) og Aker sykehus (1924), fysioterapiutdanningen ved Christiania Ortopædiske Institut (1897) og Statens lærerindeskole i husstell på Stabekk (1909). Den nye lærerskolen i Kristiania ble etablert i 1912 av krefter med tilknytning til Indremisjonen.

Med unntak av Christiania tekniske Skole og til dels lærerskolen, var dette utdanninger så å si forbeholdt for kvinner. De kom i en periode da Kristiania hadde et stort kvinneoverskudd og ikke alle kunne regne med å bli gift. For middelklassens ugifte kvinner ble det viktig å få seg en utdanning som kunne gi grunnlag for å forsørge seg selv. Kvinnesaksbevegelsen spilte også en viktig rolle i etableringen og i den videre utviklingen av flere av utdanningene.

Under første verdenskrig (1917) ble Statens Husflidsskole etablert på Blaker Skanse langt øst i Akershus. Den skulle gi i utdanning i mannlig husflidsarbeid. Den ble senere til Statens lærerskole i forming, Blaker og på 1990-tallet gjort til en utdanning i produktdesign. I 1920 startet Norske Kvinners Nasjonalråd sine Sociale Kurser for Kvinder, som ble en del av sosionomutdanningen ved OsloMet. Mensendieckskolen startet opp på midten av 1920-tallet nærmest som en alternativ fysioterapiutdanning, Barnevernsakademiet ble etablert i 1935, i dag barnehagelærerutdanning, og Statens bibliotekarskole startet opp i 1940.

Den teknologiske utviklingen banet vei for nye yrker, behandlingsoptimismen var framtredende og troen på at kvalifiserte fagfolk kunne løse stadig flere menneskelig problemer sto sterkt både hos myndigheter og i fagmiljøene. Fra slutten av 1940-årene til slutten av 1960-årene ble det etablert en rekke nye utdanninger innenfor helse- og sosialsektoren. Det gjaldt arbeidsterapeut- eller ergoterapeututdanningen i 1952, utdanningen for fysiokjemikere, dagens bioingeniører (1954 Rikshospitalet, 1961 Ullevål Sykehus), reseptarutdanningen i 1960, radiografutdanning (Ullevål Sykehus 1969, Rikshospitalet 1970) og ortopediingeniør i 1969. Det gjaldt også de tre sosialarbeiderutdanningene; sosionomutdanningen i 1950, barnevernspedagogutdanning fra 1963 og vernepleierutdanning fra samme år. Statens yrkeslærerskole ble opprettet i 1947 og ble i 1967 omgjort til Pedagogisk seminar for yrkeslærere.

På slutten av 1960-tallet la Ottosen-komiteen fram sine innstillinger om organiseringen av det som da ble kalt post-gymnasial utdanning. Dette førte fram til etableringen av distriktshøyskolene og videre til at en lang rekke utdanninger og skoler ble hevet opp til et høyskolenivå. Lærerskolene ble til pedagogiske høyskoler midt i 1970-årene, sosialskolene fikk høyskolestatus på slutten av det samme tiåret og helsefagskolene ble høyskoler i første halvdel av 1980-årene. Etter noen runder med sammenslåinger, var det i 1990 likevel omtrent 30 ulike statlige høyskoler i Oslo og Akershus, i tillegg kom blant annet politihøyskolen og kunsthøyskolene.

For å redusere antall høyskoler og gjøre dem mer styringsdyktige, gjennomførte myndighetene en omfattende reform i 1994. Alle statlige høyskoler skulle slås sammen til store regionale høyskoler. Det lå lenge an til å bli etablert en samlet høyskole i Oslo og Akershus med flere studiesteder, men blant annet etter sterkt påtrykk fra politikere i Akershus fikk også dette fylket sin egen høyskole. Høgskolen i Akershus (HiAk) hadde ved etableringen 2500 studenter, studiesteder i Lørenskog, Blaker, Bygdøy (i Oslo!), på Emma Hjorths hjem i Bærum og på Stabekk, der også ledelsen og den sentrale administrasjonen ble plassert.

Høgskolen i Oslo (HiO) ble åpnet med 8500 studenter og studiesteder spredt utover hele byen, men med et tyngdepunkt på området til det gamle Frydenlunds bryggeri på Bislett. Etter hvert ble alle utdanningene samlet der. HiAk på sin side ble samlokalisert i 2003 på Kjeller i Skedsmo etter at politikerne i Bærum ikke ville godta en stor nok utbygging på Stabekk.

HiO fikk i 2005 godkjent sin første doktorgradsutdanning (profesjonsstudier), HiAk i 2010 (atferdsanalyse). I 2011 ble HiAk og HiO fusjonert til én høyskole, Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA), og ble Norges største statlige høyskole. Målet var at den samlede høyskolen skulle få akkreditering som universitet, og i de følgende årene ble det etablert fire nye doktorgradsprogrammer. I 2012 ble forskningsinstituttene NOVA og AFI en del av HiOA, to år etter fulgte NIBR og SIFO etter.

I 2018 fikk HiOA universitetsstatus som OsloMet – storbyuniversitetet. Navnevalget vakte opphetet debatt. Kritikken, blant annet fra Språkrådet, var særlig rettet mot at «OsloMet» (forkortelse av det engelske «Oslo Metropolitan University») ikke er i tråd prinsippet om at statlige institusjoner skal ha informative norske navn som er i tråd med norsk rettskriving. Det nye universitetet hadde 60 grunnutdanninger, svært mange av dem med en over 100 år lang historie.