kulturminner

Kulturminner, fornminner, er blitt definert som konkrete, som regel synbare, spor etter eldre tiders liv og virke. Med de hurtige endringer i levevilkår og levevis som har funnet sted i moderne tid, hvor dagens samfunnsprodukt er morgendagens kulturminne, har begrepet fått en videre tolkning, og kan omfatte kulturhistorisk verdifulle gjenstander, byggverk og anlegg av forholdsvis ny dato.

Mange land har lovbestemmelser om vern om kulturminner. Kriterier som alder, sjeldenhet, estetiske vurderinger, historisk status o.l. har vært avgjørende for om de enkelte objekter skulle regnes for kulturminner og om de skulle ansees for verneverdige. Disse kriterier har variert sterkt gjennom tidene.

Allerede i oldtiden kan man spore interesse for kulturminner. Flere romerske keisere utstedte f.eks. dekreter for beskyttelse av fortidsminner. Men først renessansen gav grobunn for vår tids oppfatning av kulturminner. I Italia og andre europeiske land stod både geistlige og verdslige fyrster for innsamling av kunstgjenstander, og faste fortidsminner ble søkt vernet.

Med den nasjonalromantiske bevegelse i begynnelsen av 1800-tallet kom kravet om et mer effektivt vern av kulturminner fra så vel førhistorisk tid som fra antikken og middelalderen. Store samlinger av kunstgjenstander og oldsaker fra utgravninger i middelhavslandene og Nære orient ble ført bort og havnet i europeiske museer, og handelen med og eksporten av kunstverker og antikviteter økte stadig; dette førte til at Hellas fikk lovbestemmelser om fortidsminner allerede i 1834. Frankrike ble et annet foregangsland; 1837 ble det oppnevnt en kommisjon for de historiske minnesmerker i landet. Kommisjonen foretok en klasseinndeling av de ca. 25 000 minnesmerker som var under offentlig kontroll. Dette arbeidet resulterte i en fredningslov. Med den franske ordning som mønster fikk også andre land organisert vern av fortidsminnesmerker.

Bevaringstanken kom for første gang til uttrykk i Norge i lov om kirker og kirkegaarde av 1893, etter at en rekke stavkirker og andre middelalderkirker var revet. Den første fredningsloven kom i 1905; den omfattet bare forhistoriske og middelalderske monumenter, gjenstander og bygninger. I 1912 ble denne del av kulturvernarbeidet organisert gjennom opprettelsen av institusjonen Riksantikvaren, og i 1920 ble loven av 1905 supplert med en lov om beskyttelse av andre bygninger; i 1927 kom så forbud mot utførsel av bygninger og gjenstander som er eldre enn 100 år eller av særlig historisk interesse. Samtlige fredningsbestemmelser ble samlet i lov av 29. juni 1951.

Lovene om bygningsfredning av 1920 (med tillegg 1975) og om fornminne av 1951 ble avløst av lov om kulturminner av 9. juni 1978, som ble revidert 6. apr. 2001. Loven, som har som formål å verne og ta vare på våre kulturminner, omfatter faste kulturminner, løse kulturminner, skipsfunn og arkitektonisk eller kulturhistorisk verdifulle byggverk og anlegg.

Loven hører under Miljøverndepartementet. Riksantikvaren fatter vedtak om fredning av kulturminner, uansett alder. Det er også Riksantikvaren som er rette myndighet i forhold til overordnede spørsmål om kulturminner, fastsetter finnerlønn for kulturminner o.a. Riksantikvaren er videre rette myndighet i forhold til en stor del av de faste kulturminner fra før 1537 og for samiske kulturminner eldre enn 100 år, mens rette myndighet i forhold til spørsmål som gjelder faste kulturminner fra etter 1537, er vedkommende fylkeskommune. Det er også fylkeskommunen som fatter vedtak om midlertidig fredning. I spørsmål som gjelder samiske kulturminner, er det Samisk kulturminneråd som er rette myndighet. Den faglige forvaltning for løse kulturminner fra oldtid og middelalder, skipsfunn på land fra oldtid og middelalder og en del av de faste kulturminner fra oldtid og middelalder er underlagt de arkeologiske museer i Oslo, Stavanger, Bergen, Trondheim og Tromsø. Rette myndighet i forhold til andre skipsfunn er sjøfartsmuseene i Oslo, Stavanger og Bergen.

Statens kulturminneråd skal arbeide for fremme av kulturminnevernet i hele landet, herunder også Svalbard, og tjene som rådgivende organ for departementet i saker etter kulturminneloven og i andre saker hvor kulturminner er berørt. Kulturminnerådet skal bl.a. gi råd med sikte på å gjøre vernet av kulturminnene bedre kjent og påaktet av publikum. Rådet skal videre legge vekt på vern av kulturminner fra de forskjellige miljøer og befolkningslag.

Faste kulturminner er boplasser, hus og bygninger samt arbeids- og verkstedsplasser, eller spor etter slike, spor etter åkerbruk, veifar, forsvarsverker, tingsteder, begravelsesplasser, helleristninger m.m. Er disse eldre enn fra år 1537 eller samiske og mer enn 100 år, er de – og en sikringssone rundt – automatisk fredet, og det må ikke gjøres noe som kan skade, ødelegge eller skjemme, med mindre særlig tillatelse er gitt av myndighetene. Stående byggverk med opprinnelse fra perioden 1537–1649 er også automatisk fredet. Yngre faste kulturminner kan fredes ved særskilt vedtak.

Løse kulturminner er våpen, redskaper, kultgjenstander, innbo, smykker, arkivsaker m.m. dersom de er så gamle som ovenfor nevnt, eller det gjelder mynter fra før 1650. Slike kulturminner tilhører staten når de kommer for en dag uten at det er mulig å finne ut hvem som er eier. Departementet kan skjønnsmessig fastsette en finnerlønn som skal deles mellom finner og grunneier. Det er adgang for det offentlige til å erverve løse kulturminner fra før 1537 ved ekspropriasjon eller gjennom forkjøpsrett på auksjon.

For skipsfunn er regelen at staten har eiendomsretten til mer enn 100 år gamle båter, skipsskrog, tilbehør, last og annet som har vært om bord, når det ikke er rimelig mulighet for å finne ut hvem som er eier. Også her kan departementet skjønnsmessig fastsette en finnerlønn. Departementet kan frede båter av særlig kulturhistorisk verdi.

Nyere byggverk og anlegg kan fredes når de har arkitektonisk eller kulturhistorisk verdi. Også inventar kan tas med. Fredning medfører at eieren i en rekke tilfeller må innhente tillatelse til visse tiltak, og at han har en viss plikt til vedlikehold. Departementet kan gi tilskudd til vedlikehold m.m. Også hele områder kan i enkelte tilfeller bli fredet etter lov om kulturminner.

Loven har også utførselsforbud for kulturminner, og dertil for bygninger eller andre ting av kunst-, kultur- eller personalhistorisk verdi som er eldre enn 100 år, samt samiske kulturminner og minner om fremstående personer uten hensyn til alder. Uførselsforbudet gjelder også for malerier, skulpturer og annen bildende kunst, kunsthåndverk og prototyper for designprodukter eldre enn 50 år, samt båter, motorvogner, luftfartøy og skinnegående materiell eller deler av slike eldre enn 50 år.

Ved siden av det offentlige vern har private organisasjoner spilt en stor rolle for arbeidet med kulturminner. I Norge har Foreningen til norske Fortidsminnesmerkers Bevaring vært av avgjørende betydning.

Vern av kulturminner er ikke lenger bare den enkelte nasjons oppgave. Under UNESCO er nedsatt World Heritage Committee, som har utarbeidet en liste over kulturminner som har internasjonal interesse, der hver nasjon skal nominere sine spesielt verneverdige kulturminner (se Liste over verdens kultur- og naturarv). Norske kulturminner på listen er Urnes stavkirke, Bryggen i Bergen, Røros Bergstad og helleristningsfeltet i Alta. De nasjonale bygninger av spesiell historisk, arkitektur- eller kulturhistorisk verdi kalles gjerne nasjonalmonumenter. I de senere år har det funnet sted et internasjonalt samarbeid for å redde enkelte fortidsminnesmerker. Mest kjent er kanskje redningsaksjonen for templene ved Abu Simbel (Nubia-aksjonen), som ble ledet av UNESCO. ICOMOS (International Council on Monuments and Sites) er en selvstendig organisasjon som fungerer som UNESCOs faglige råd for utvelgelse av kulturminner.

• Kulturminneloven (Lovdata)

• Anbefalt litteratur