Kongsberg Sølvverk. Kronene i Håvet er en inskripsjon i en fjellvegg ved Kongsberg. Her har norske konger som har besøkt Kongsberg fått meislet inn sine monogrammer. Den første var Christian 4. i 1624, den siste Harald 5. i 1995.
Kongsberg sølvverk var et norsk bergverk som var i drift i 335 år, fra 1623 til 1958. Det var landets største bergverk målt i arbeidsinnsats, med anslagsvis 300 000 nedlagte årsverk pluss omfattende sesongarbeid med skogsarbeid og kjøring. Verket var viktig for staten som produsent av myntmetall.
Kongsberg sølvverk ble i 2003 fredet som kulturmiljø. Det over 30 kvadratkilometer store området utgjør et industrielt kulturminne av stor nasjonal og internasjonal verdi.
Høsten 1623 startet statlig gruvedrift i bygda etter avsløring av bondedrift på en sølvforekomst som ble funnet av to gjeterbarn samme sommer. Kong Christian 4. og hans stattholder Jens Juel ledet en storstilt utbygging. Kongen besøkte funnstedet våren 1624, grunnla bergstaden Kongsberg og rekrutterte tyske bergmenn fra Sachsen og Harz.
Kongen overlot i 1628 driften til et partisipantskap, andelslag, men beholdt en eierandel og opprettet et myntverk i Christiania, dit sølvet ble levert. Sølvverket var statseid i 1661–1673 og igjen fra 1683.
Staten innhentet deretter en ny, tysk ledelse. Verket investerte i utbygging av et stort dam- og rennesystem for vannhjulsdrevne gruvemaskiner. Forvaltningsorganet Overbergamtet og Den Kongelige Mynt ble i 1686 lokalisert til Kongsberg.
På 1700-tallet ekspanderte driften fram til den kulminerte i 1770 med 4075 ansatte. I tillegg drev opptil 2000 bønder fra en stor region skogsarbeid og kjøring av malm, materialer og matvarer. Driften krevde store mengder tømmer til byggeformål, ved til fyrsetting i gruvene og trekull til sølvsmelting og smier. Verket ervervet store skogeiendommer og fikk bruksrett til private skoger.
Bergseminaret på Kongsberg ble grunnlagt i 1757 for å utdanne ingeniører og ledere til Kongsberg Sølvverk og andre bergverk. Bergstudiet ble i 1814 overført til Universitetet i Oslo.
Driften gikk fra 1769 med underskudd og ble gradvis redusert inntil den danske regjeringen bestemte å legge ned verket i 1805 og si opp 1758 arbeidere. Likevel fortsatte både statlig og privat bergverksdrift i liten målestokk fram til sølvverket ble offisielt gjenopptatt i 1816, etter stortingsvedtak i 1815.
I vanskelige driftsperioder og ved misvekst i jordbruket inntraff det flere ganger svikt i avlønning av arbeidere og matforsyning til den store befolkningen. Oppløp og organiserte aksjoner er kjent i 1630, 1690, 1730, 1770-årene og 1795.
Nedgangen utløste sosial krise. Som mottiltak kom et jernverk i drift i 1809, riktignok med få ansatte og dårlig lønnsomhet, men det ble i 1814 utvidet med en våpenfabrikk som skulle vise seg levedyktig.
Sølvverket gikk med store overskudd etter funn av tidenes rikeste sølvforekomster i Kongens gruve omkring 1830. Verket bidro betydelig til statsbudsjettets inntektsside. Lønnsomheten ble dårligere da sølvprisen falt i 1870-årene som følge av at gullmyntfot erstattet sølv som grunnlag for pengesystemet.
Bergverksdriften ble effektivisert i industriell tid med ny teknologi. Sølvproduksjonen økte fram til 1915, men rasjonaliseringen klarte ikke å motvirke stigende arbeidslønn, lave sølvpriser og uttømming av sølvforekomster. Etter mange års underskudd bestemte Stortinget i 1955 å nedlegge sølvverket. Siste sølvsmelting foregikk i 1958.
Total produksjon var cirka 1350 tonn sølv, med tillegg av litt kobber som biprodukt.
Sølvstuff på 11,5 kilo funnet i Mildigkeit Gottes gruve i 1947.
Sølvet forekommer i smale ertsganger dominert av kalsitt (kalkspat) med innslag av kvarts og ulike ertsmineraler. Over 90 prosent av sølvet forekommer gedigent, rent metallisk. Stedvis er sølvet krystallisert i druser, hulrom i fjellet, i tråder og med vakre former som har gjort sølvstuffer fra Kongsberg verdensberømte.
Sølvet i kalkspatgangene forekommer i soner der de krysser nord-sør strykende «fahlbånd», kisførende bergartssoner i det prekambriske grunnfjellet. Ertsgangene med sølvforekomstene er dannet hydrotermalt i perm-tiden under den vulkanske aktiviteten som skapte Oslofeltet.
Et stort antall ertsganger med varierende sølvføring har gitt grunnlag for hundrevis av gruver og skjerp i et område med en utstrekning på omkring 30 kilometer nord-sør og 15 kilometer øst-vest. Størst og dypest er Kongens gruve, med dypeste punkt 1068 meter under dagoverflaten.
Gruvedriften har etterlatt et stort omfang av kulturminner i form av underjordiske bergrom med installasjoner, og dagåpninger med tilhørende berghalder (tipphauger), rester etter maskinanlegg, bygninger og veifar.
Fredningen av Kongsberg Sølvverk kulturmiljø i 2003 omfatter det sentrale gruvefeltet med det store anlegget av dammer og vannrenner oppbygd på 1600- og 1700-tallet. Andre viktige kulturminner er tallrike steinfundamenter for vannhjul og andre maskiner, inskripsjoner i fjell og dagbygninger ved Haus Sachsen gruve.
Særskilt fredet er «Sakkerhusene», arbeiderbrakker i Saggrenda, og Bergseminarets bygninger fra 1786.
Fra 1841 bygde verket opp en mineralsamling som etter hvert ble åpnet for visning til besøkende. I dag utgjør dette verdens fineste samling av naturlig sølv. Andre utstillinger ble lagd fra 1938, og Sølvverksmuseet åpnet for publikum i 1945. Det er senere utvidet med Den Kongelige Mynts og andre samlinger. Fra 1965 er det landsmuseum for bergverksdrift. Museet overtok ved sølvverkets nedleggelse turisttrafikken i gruvene med tog inn Christian 7. stoll til Kongens gruve.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.