Modum Blaafarveværk – Store norske leksikon

Faktaboks

Også kjent som: Modums Blaafarveværk Blaafarveværket

Modum Blaafarveværk. Glasshytten er en av de fredede bygningene på Modum Blaafarveværk og rommer i dag konsertsal, utstillingslokaler og festsal.

KF-bok.

Lisens: Begrenset gjenbruk

Gruveanlegget på Skuterudåsen er bygget opp igjen på de gamle grunnmurene etter gamle bilder og tegninger. Huset midt på bildet er scheidehuset, der koboltmalmen ble skilt fra verdiløs gråstein.

Gruveanlegget på Skuterudåsen

Av Roger Pihl.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Koboltmalm ble først utvunnet fra dagbrudd, og i dag er disse mektige dagbruddene tilrettelagt med utsiktspunkter.

Dagbrudd i Skuterudåsen

Av Roger Pihl.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

Modum Blaafarveværk er et tidligere norsk gruveselskap i Åmot i Modum som i perioden 1776–1898 drev koboltgruver på vestsiden av Snarumselva. Foredlingsverket lå på gården Fossums grunn ved Haugfoss i Simoa. Fra kobolten produserte man blått fargestoff til porselens- og glassindustrien, samt til bleking av papir, og i en periode forsynte Blaafarveværket 80 prosent av verdensmarkedet med dette produktet.

I 1971 ble Stiftelsen Modums Blaafarveværk opprettet, og i dag fungerer gruvene og flere av verkets bygninger som museum og kunstgalleri.

Historie

Den koboltførende malmen ble funnet 1772 i Skuterudåsen av Ole Witloch, en tidligere arbeider fra Modum ved Kongsberg sølvverk, oppsagt og forvist på mistanke om sølvtyveri. Prøvedrift ble igangsatt i statlig regi i 1773. Det Kongelige Modumske Blaafarveværk ble opprettet ved kongelig resolusjon i 1776, og i 1778 ble gårdene Fossum (for verket) og Skuterud (gruvene) kjøpt. Fargeverket var ferdigbygd i 1781.

Under Napoleonskrigene ble verket i 1813 pantsatt av den dansk-norske kongen Frederik 6. Panthaver var den svenske kjøpmannen Peter Wilhelm Berg. Da den nye norske staten etter 1814 ikke kunne løse inn pantet, ble verket i 1822 solgt på auksjon til private tyske interesser, bankieren Wilhelm Christian Benecke og godseieren Benjamin Wegner. Wegner ble generaldirektør, og under ham hadde verket sin storhetstid. Fremgangen skyldtes i stor grad bergmester Karl Friedrich Böbert og hyttemester Friedrich Roscher, lederne av henholdsvis gruvedriften og malmoppredningen og av metallurgien.

Verdensledende

I 1830- og 1840-årene utviklet verket seg til å bli verdensledende, og var rundt 1840 Norges største industribedrift med omkring 1200 ansatte. Det omfattet 40 enkeltgruver, og de viktigste brytningsområder var Skuterud-gruvene, Såstad-gruvene og Svartfjell-gruvene. Koboltitt, erytrin, skutteruditt og kobberkis (chalkopyritt) var de viktigste malmmineralene, og malmen holdt i gjennomsnitt 0,08–0,10 prosent kobolt og 0,15 prosent kobber. Arsenikk ble tatt ut som biprodukt. Malmen ble håndsjeidet og knust og konsentrert i vannhjulsdrevne pukkverk til et produkt med cirka 3 prosent kobolt, og fra dette ble det produsert koboltsmelte.

Tilbakegang

Mot slutten av 1840-årene gikk driften tilbake etter sterkt prisfall på koboltfarger, som etter hvert ble erstattet med det syntetiske fargestoffet ultramarin. I perioden 1822–1848 ble det også drevet et konkurrerende blåfargeverk like ved (Snarum Koboltverk).

Blaafarveværket gikk konkurs i 1849 og ble overtatt av britiske Goodhall & Reeves, og i 1856 av tyske Sächsischer Blaufarbenwerkverein. Fargeproduksjonen ble samtidig nedlagt, mens gruvedriften fortsatte til 1898. Etter dette var det virksomhet ved et tresliperi ved Haugfoss, som brant ned i 1926.

Modum kommune kjøpte i 1919 verkets bygningsmasse fra de tyske eierne.

Museet

Koboltgruvene i Skuterudåsen er tilrettelagt for publikum slik at hjertet av gruvene og de store hallene kan oppleves.

Koboltgruvene på Skuterudåsen

Av Roger Pihl.

Lisens: CC BY NC SA 3.0

I 1971 ble anleggene overtatt av Stiftelsen Modums Blaafarveværk. Selve verket utgjør kjernen i museet, og her arrangeres det årlige kunstutstillinger siden 1978. I bygningen Glasshytten henger utstillingen «Fra koboltmalm til blåfarve». Hovedsalen brukes til konserter.

I 1980 ble Glass- og porselensmuseet Mølla og Den Blå Butikk åpnet, og tre år senere ble den Haugfoss landhandel tilgjengelig for publikum. Barnas Bondegård ble åpnet i 1984, og Roschers tidligere tjenestebolig Nyfossum ble museum i 1989. Fra 1992 kan man se utstillinger om Blaafarveværkets sosiale historie i Nymoen nr. 9, en tidligere arbeiderbolig. Koboltgruvene og Kittelsen-museet i Skuterudåsen ble åpnet for publikum i 1993. I 2017 ble Glassgulvet, som står øverst i en rundt 22 meter dyp gruvesjakt, offisielt åpnet.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Blaafarveværkets nettsider

Litteratur

Berg, Bjørn Ivar: Koboltfunnet på Modum i 1772, Ole Witloch og den første prøvedriften. 2021.
Hagen, Ingerid: Blåfargen fra Modum. Storhetstiden. 2022.
Hunstadbråten, Kai: Blaafarveværket: bergverk, mennesker og miljø. 1997.
Steinsvik, Tone Sinding: Koboltgruvene og Blaafarveværket. 2000.
Wig, Kjell Arnljot: Eventyret om Blaafarveværket. 1995.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

Fagansvarlig for Bergverkshistorie

Bjørn Ivar Berg

Doktor i historie