Midlandsmål, dialektene i de vestvendte østnorske fjelldalene fra Telemark til Nord-Gudbrandsdal. Særtrekk fra denne dialektgruppen er grunnlaget for den skriftnorm av landsmålet som kalles midlandsmålet eller midlandsnormalen, og som ble utarbeidet av Rasmus Flo med tilslutning av Arne Garborg i forbindelse med arbeidet i rettskrivningskomiteen av 1898, som de var medlemmer av sammen med Marius Hægstad.

Viktige trekk ved midlandsmålet var å sløyfe t i bestemt entall av intetkjønnsord (barne), kløyvd infinitiv (fara, kaste), og «den norske treklangen», dvs. en fordeling av a, i og u i substantivbøyningen. Ved landsmålsreformen i 1901 ble «Hægstad-normalen» hovedform, mens midlandsmålet ble tillatt i skolen som sideform. Der fikk den liten betydning; den ble ansett som vanskelig å følge, og det manglet lærebøker i den (selve midlandsmålet ble utgitt av Garborg i 1906). I litteraturen ble midlandsmålet brukt av Garborg og enkelte andre, men stod aldri sterkt. Tanken var at midlandsdialektene best representerte variasjonen i norske målføre, og at midlandsnormalen derfor best kunne samle de forskjellige varianter som var i bruk av landsmålet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.