østnorsk

Østnorsk er en gruppe av norske dialekter som omfatter dialekter på Østlandet fra Langesundsfjorden til Trøndelag. Dialektene i resten av landet kalles vestnorsk, trøndersk og nordnorsk.

Østnorske dialekter følger jamvektsloven. Jamvektsloven gjør at ord som i norrønt hadde ulik lengde i rotstavelsen av tostavelsesord, får ulik form i østnorske og trønderske dialekter. Dette har blant annet ført til at østnorsk har kløyvd infinitiv; man sier for eksempel å vera og å skrive (trøndersk: vårrå og skriv). I vestnorsk brukes enten a-infinitiv (å gjera) eller e-infinitiv (å gjere). I nordnorsk brukes enten endelsen ‑e i alle infinitiver eller apokope i alle: å værr, å skriv.

I tillegg til jamvektsloven utgjør forskjeller i ordtonen (tonelaget) et viktig skillemerke mellom østnorske og vestnorske dialekter (nordnorsk følger vestnorsk). Det gjelder ord som i ord av typen sola, boka og døra. Vestnorsk har i slike ord høy tone først i ordet, og tonen faller deretter mot slutten av ordet (kalt høytone-dialekter), østnorsk har lav tone først i ordet, og tonen stiger mot slutten av ordet (kalt lavtone-dialekter).

Et annet språklig skille mellom østnorsk/trøndersk og vestnorsk/nordnorsk gir uttalen av l. I østnorsk og trøndersk finnes den spesielle l-lyden som blir kalt tjukk l. Tjukk l brukes både for gammelnorsk l i ord som dal, sol, blod og Ola, og for gammelnorsk i ord som gard, hard, jord og ferdig. Grensene for de to tjukk l-typene faller ikke sammen overalt, men stort sett dekker de samme området. Vestnorsk og det meste av Nord-Norge har ikke tjukk l (tjukk l finnes sør i Nordland fylke).

Sammen med tjukk l i østnorsk følger også at dialektene her har retroflekse (tjukke) lyder. Slike lyder oppstår når tjukk l støyter sammen med t, d, n, l, s eller r. Lydene «smelter sammen». Ordet juLdag blir juɖag, føLt (følgt) blir føʈ, haLs (hals) blir haʂ og så bortetter. Også konsonanten -r skaper slik sammensmelting. Det skjer i ord som ert, ferdig, barn, ærlig og andre. En hører ikke r-en i ord av denne typen, bare den sammensmelta lyden, som er et eget fonem i østnorske talemål.

Østnorsk kan deles i tre grupper:

  1. Vikværsk: Østfold, Vestfold, Grenland
  2. Opplandsmål: Indre Østlandet
  3. Midlandsmål: Hallingdal, Valdres, Gudbrandsdalen og andre vestvendte fjelldaler på Østlandet

Vikværsk

Vikværmål eller vikværsk omfatter dialektene i Østfold, Vestfold og det sørøstlige Telemark (Grenland). Med unntak av det sørlige Østfold og litt av Vestfold gjelder her jamvektsloven. Flertallet av substantiv har -ær, -æne/-ane (ballær, på vengæne/vengane). Fortid og partisipp av en klasse svake verb har eller -a: kastæ/kasta. Til vikværsk regner noen også dialektene på Romerike, Ringerike og i nedre Buskerud. Både i dette indre og i det ytre området mangler presens av sterke verb omlyd: kommer. Fra og med Oslo og nordover er bestemt form flertall av sterke hankjønnsord tostavet: gutta, hæla. Nord for Oslo ender fortid og partisipp på -e: kaste, men på -a i gamle kortstavelsesord: svara. På Romerike og Ringerike er det nå helst -a også i kasta.

Opplandsmål

Opplandsmål er dialektene på det indre Østlandet. Til dem vil noen også ta med målet i nedre Gudbrandsdalen og (sørlige deler av) Østerdalen. Her finnes jamning i økende grad nordover: former som kåmmå, næva, stuggu. Her er hovedområdet for fortidsformer som kaste (men svara) og flertall bestemt form hesta. Presens av sterke verb har omlyd: kjæm (med et overgangsområde: kjæmer).

Midlandsmål

Midlandsmål er dialektene i de vestvendte, østnorske fjelldalene fra Telemark til Nord-Gudbrandsdal. Her er gammel i og u bevart i trykklett stilling: grisi(r), visu(r). Nord til og med Valdres finnes flertallsformer som bønda(r), henda(r). Partisipp av sterke verb ender på -i (etter i) og -e (etter andre vokaler): har biti, fare. Dette gjelder ikke Valdres, som har -e. Hunkjønnsord er av to typer i bestemt form entall. De sterke har for eksempel -e som ending: sole, de svake (med lang rotstavelse) har -a: visa. Særtrekk fra denne dialektgruppen har vært brukt som grunnlag for normering av nynorsk skriftmål, den såkalte midlandsnormalen.

Dialektendring på Østlandet

Når vi ser landet vårt under ett, finner vi en slående forskjell mellom Østlandet og de andre landsdelene når det gjelder dialekt­utviklinga. Granskinger på Østlandet forteller hvordan en her får et ekspansivt regionalmål, det vi kaller standardøstnorsk. Utgangspunktet for denne språkutviklinga er nok Oslo. Men det trenger ikke være det spesifikke oslomålet, verken vestkant- eller østkantmålet som er det ekspansive. Det er det mer generelle folkelige bymålet på Sentral-Østlandet som ser ut til å være den sterke ekspansive krafta. Denne språkvarianten har fortidsformer av verb som jæi kasta, jæi elska og jæi sykla, og et verb som å bryte bøyer en slik: bryte – brøyt – bryti. Vi finner derfor ikke former som kastet, elsket og syklet ogikke bøyinga bryte – brøt – brutt. De fleste på Østlandet sier nå vi’kke for vill itte, ’såver og kåmmer for eldre søv og kjæmm, og videre sykkærn for sykkel’n.

Det er nok slik at både by- og bygdemål på Østlandet har en felles østnorsk klang bygget på intonasjon og trykkforhold. Dette er trolig en viktig betingelse for at dialektdrag i bymål og sentrumsmål på Østlandet har lett for å breie seg til flatbygdmål og fjellbygdmål i den samme landsdelen.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg