østnorsk

Vikværmål eller vikværsk omfatter dialektene i Østfold, Vestfold og det sørøstlige Telemark (Grenland). Med unntak av det sørlige Østfold og litt av Vestfold gjelder her jamvektsloven. Flertallet av substantiv har -ær, -æne/-ane (ballær, på vengæne/vengane). Fortid og partisipp av en klasse svake verb har -æ eller -a: kastæ/kasta. Til vikværsk regner noen også dialektene på Romerike, Ringerike og i nedre Buskerud. Både i dette indre og i det ytre området mangler presens av sterke verb omlyd: kommer. Fra og med Oslo og nordover er bestemt form flertall av sterke hankjønnsord tostavet: gutta, hæla. Nord for Oslo ender fortid og partisipp på -e: kaste, men på -a i gamle kortstavelsesord: svara. På Romerike og Ringerike er det nå helst -a også i kasta.

• Les mer om vikværsk

Opplandsmål er dialektene på det indre Østlandet. Til dem vil noen også ta med målet i nedre Gudbrandsdalen og (sørlige deler av) Østerdalen. Her finnes jamning i økende grad nordover: former som kåmmå, næva, stuggu. Her er hovedområdet for fortidsformer som kaste (men svara) og flertall bestemt form hesta. Presens av sterke verb har omlyd: kjæm (med et overgangsområde: kjæmer).

• Les mer om opplandsmål

Midtøstlandsk er dialektene som ligger mellom vikværsk og opplandsmål. Til området hører tidligere Akershus fylke og Ringerike. Også Oslo ligger innenfor dette dialektområdet, og mye av det midtøstlandske målområdet ligger som en krans rundt byen. Dette naboskapet med Oslo påvirker språket i området, se egen artikkel om dialekter og språk i Oslo. Midtøstlandsk har de tradisjonelle østnorske språktrekkene som følger jamvektsloven, for eksempel kløyvd infinitiv. Midtøstlandsk har ikke palatale diftonger i ord som mæinn (mann) og trøull (troll) og skiller seg her fra opplandsmåla (Hedmark) i nord som har dette særtrekket. Midtøstlandsk inklusive Oslo (unntatt deler av Romerike) bøyer a-verba slik: kaste – kaster – kasta – har kasta. Opplandsk i nord har den mer enkle bøyinga: kaste – kaste – kaste – har kaste.

• Les mer om midtøstlandsk

Midlandsmål er dialektene i de vestvendte, østnorske fjelldalene fra Telemark til Nord-Gudbrandsdal. Her er gammel i og u bevart i trykklett stilling: grisi(r), visu(r). Nord til og med Valdres finnes flertallsformer som bønda(r), henda(r). Partisipp av sterke verb ender på -i (etter i) og -e (etter andre vokaler): har biti, fare. Dette gjelder ikke Valdres, som har -e. Hunkjønnsord er av to typer i bestemt form entall. De sterke har for eksempel -e som ending: sole, de svake (med lang rotstavelse) har -a: visa. Særtrekk fra denne dialektgruppen har vært brukt som grunnlag for normering av nynorsk skriftmål, den såkalte midlandsnormalen.

• Les mer om midlandsmål

Når vi ser landet vårt under ett, finner vi en slående forskjell mellom Østlandet og de andre landsdelene når det gjelder dialektutviklinga. Granskinger på Østlandet forteller hvordan en her får et ekspansivt regionalmål, det vi kaller standardøstnorsk. Utgangspunktet for denne språkutviklinga er nok Oslo. Men det trenger ikke være det spesifikke oslomålet, verken vestkant- eller østkantmålet, som er det ekspansive. Det er det mer generelle folkelige bymålet på Sentral-Østlandet som ser ut til å være den sterke ekspansive krafta. Denne språkvarianten har fortidsformer av verb som jæi kasta, jæi elska og jæi sykla, og et verb som å bryte bøyer en slik: bryte – brøyt – bryti. Vi finner derfor ikke former som kastet, elsket og syklet og ikke bøyinga bryte – brøt – brutt. De fleste på Østlandet sier nå vi’kke for vill itte, ’såver og kåmmer for eldre søv og kjæmm, og videre sykkærn for sykkel’n.

Et viktig særtrekk i det tradisjonelle talemålet på Østlandet er som nevnt ovenfor det som blir kalt kløyvd infinitiv, se jamvektsloven. Mye tyder i dag på at jamvektsinfinitivene som ender på -a, er på vikende front hos de unge. Østnorske infinitivsformer som værra, jørra, baka, såvå, lesa, stjæla og så bortetter blir i dag til være, jøre, bake og såve, lese, stjæLe (former som passer inn i et e -mål). Østnorske hankjønnsformer som en hana, en hara, en maga, en haga blir til en hane, en hare, en mage, en hage.

Det er nok slik at både by- og bygdemål på Østlandet har en felles østnorsk klang bygget på intonasjon og trykkforhold. Dette er trolig en viktig betingelse for at dialektdrag i bymål og sentrumsmål på Østlandet har lett for å breie seg til flatbygdmål og fjellbygdmål i den samme landsdelen.

• dialekter i Norge
• dialekter i Norge – inndeling

• Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka, Novus forlag, 1990.
• Sandøy, Helge: Norsk dialektkunnskap, 2. utg., Novus forlag, 1987.
• Skjekkeland, Martin: Dei norske dialektane, Høiskoleforlaget, 1997.
• Skjekkeland, Martin: Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying, Høiskoleforlaget, 2005.
• Skjekkeland, Martin: Dialektlandet, 2010, Portal forlag.
• Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn: Det norske dialektlandskapet, Cappelen Damm Akademisk, 2012.