fylkesting

Fylkestinget skal velge fylkesordfører og varaordfører, og i hver fylkeskommune skal det velges et fylkesutvalg med minimum fem medlemmer – normalt ved bruk av forholdstallsvalg.

Fylkesutvalget er innstillingsorgan for fylkestinget – først og fremst i finansielle spørsmål, dvs. budsjett og skattevedtak. Men på begrensede saksområdet kan fylkestinget delegere beslutningsmyndighet til fylkesutvalget.

I tillegg til disse overordnede politiske organer skal fylkeskommunen opprette en rekke lovpålagte utvalg og råd, herunder et kontrollutvalg og et administrasjonsutvalg. Videre er fylkeskommunen lovmessig forpliktet til å opprette et eldreråd, et råd for funksjonshemmede, et ungdomsråd og et fylkesvalgstyre.

Ut over dette kan fylkeskommunen etablere politiske utvalg for behandling av saker og oppgaver som skal ivaretas av fylkes, slik som samferdselskomité og utdanningskomité.

Fylkestinget skal som øverste politiske styringsorgan fatte vedtak om budsjett, plansaker og skatter og avgifter. De siste årene har fylkeskommunene fått redusert sine oppgaver. I 2002 ble ansvaret for sykehusene overført fra fylkeskommunene til statlige helseregioner, noe som bidro til mer enn en halvering av de fylkeskommunale budsjetter.

Den klart viktigste oppgaven – målt som andel av de fylkeskommunale budsjetter – er driften av videregående skoler, herunder også fagopplæring i arbeidslivet.

Også innenfor samferdselssektoren har fylkeskommunen viktige oppgaver knyttet til regional kollektivtransport, bygging og vedlikehold av fylkesveier og trafikksikkerhetsarbeid.

En annen del av fylkeskommunens ansvar er den offentlige tannhelsetjeneste. I tillegg ivaretar fylkeskommunene viktige oppgaver innenfor kulturlivet, som bibliotekdrift, kulturminneforvaltning og ordningene den kulturelle skolesekken og den kulturelle spaserstokken – i tillegg til oppgaver knyttet til friluftslivet.

Etter gjennomføringen av inndelingsreformen fra og med 2020, er også fylkeskommunen tildelt omfattende oppgaver når det gjelder utvikling av regionalt næringsliv – herunder næringslivsforskning.

Antallet representanter i de enkelte fylkesting fastsettes av fylkeskommunen selv, men likevel slik at antall representanter ikke er færre enn de nedre grenser som er fastlagt i Kommuneloven. Disse nedre grenser varierer med folketallet i fylkene. Det laveste antall representanter er 19 i fylker med færre enn 150 000 innbyggere, mens det laveste antall representanter for fylkeskommuner med mer enn 300 000 innbyggere er 43. Det er ikke fastsatt noen øvre grenser for representanttallet. Etter valget i 2019 er det Viken som har det høyeste representanttallet – på i alt 87 medlemmer (etter valget i 2019 fordelt på 11 partier/lister), mens Nordland har det laveste representanttallet på 45 (fordelt på 9 partier).

Antallet fylkestingsrepresentanter ble redusert etter årtusenskiftet, samtidig med at fylkeskommunene fikk færre oppgaver. Ved valget i 2003 var det samlede antall mandater 728, noe som ble redusert til 428 ved valget i 2015. I forbindelse med regionreformen økte det totale antallet representanter igjen. Ved det første valget etter regionreformen – i 2019 – ble det totalt valg 574 representanter til fylkestingene, altså en økning på 146 representanter.

Et interessant trekk ved det første fylkestingsvalget etter regionreformen var at regjeringspartiene hadde klart lavere oppslutning enn de partiene som på Stortinget opponerte mot reformen. Av de ti fylkesordførere som ble valgt, var det bare én som kom fra regjeringspartiene (Høyre i Agder), Fem nyvalgte ordførere kom fra Arbeiderpartiet, mens fire kom fra Senterpartiet.

Opprinnelig het fylkestinget amtsformannskap, deretter ble det kalt amtsting. Navnet fylkesting kom i bruk i 1919.

Ved innføringen av ordningen med amts-/fylkeskommuner ved formannskapslovene i 1837 ble amtstinget sammensatt av ordførerne i amtets herredskommuner eller landkommuner. Bykommunene var helt fram til 1962 ikke med i fylkeskommunen. Inntil dette tidspunkt var fylkeskommunene først og fremst felleskommuner for herreds- eller landkommunene.

Ved byenes innlemmelse i fylkeskommunen ble fylkestingets sammensetning endret både gjennom utvidelse av antall representanter og ved en mer proporsjonal fordeling av representantene i forhold til kommunenes størrelse. Fortsatt var representasjonen av indirekte karakter; representantene var utsendinger fra de enkelte kommuner – og sto ansvarlig overfor disse.

Fylkestingenes sammensetning og status gjennomgikk omfattende reformer på 1970-tallet. Da skjedde det en klar atskillelse mellom det statlige fylkesmannsembetet og fylkeskommunen med sin lokale forankring.

Fra 1975 ble det innført direkte valg til fylkestingene med valg hvert fjerde år. Fra nå av sto fylkestingets representanter direkte ansvarlig overfor fylkeskommunens velgere, og ikke den kommune de kom fra.

Også fylkeskommunenes oppgaveansvar ble utvidet, blant annet gjennom innføringen av direkte beskatningsrett, ansvar for videregående utdanning og eierskap og ansvar for drift av sykehusene. Driften av sykehusene ble imidlertid overført til statlige helseregioner i 2002.

• fylke
• fylkeskommune
• kommunestyre- og fylkestingsvalg
• resultater fra fylkestingsvalg (siden 1975)
• regionreformen