Plassering

KF-bok. Begrenset gjenbruk

Oppland, fylke som omfatter områdene som har avløp til Mjøsa fra nord og vest (Gudbrandsdalen med sidedaler og tilgrensende fjellstrøk, samt Toten), områdene som har avløp til Randsfjorden (Land og Hadeland), og Valdres som har avløp gjennom Begna til Sperillen i Buskerud. Lengst i sør har fylket en kort grense mot Oslo, herfra til Mjøsa grenser det mot Akershus.

Mjøsa deles med Akershus og Hedmark; grensen mot Hedmark går nord for Mjøsa noe øst for vannskillet mellom Østerdalen og Gudbrandsdalen helt til Hjerkinn på Dovre. Vestover herfra er grensen først mot Sør-Trøndelag, deretter mot Møre og Romsdal. Grensen mot Sogn og Fjordane begynner like sørøst for Djupvasshytta ved veien til Geiranger og går sørover til Sulevatnet på Filefjell. Resten av grensen er mot Buskerud. Tradisjonelt deles Oppland i Gudbrandsdalen (fra Lillehammer nordover langs Lågen og Otta), Valdres (fra Sør-Aurdal til Vang/Øystre Slidre), Totenbygdene (med Gjøvik), Hadeland (Lunner, Gran og Jevnaker) og Land (med Etnedal).

Navnet kommer av norrønt Upplǫnd, 'de øvre landene', i motsetning til Viken, sønnafor. Oppland fylke ble opprettet 1781 som Christians, senere Kristians Amt. I 1980 ble Sollia kommune overført til Hedmark, og 1919 ble Kristians amt omdøpt til Opland fylke, fra 1949 Oppland fylke.

Fylkesvåpenet (godkjent 1989) har en sølv mogop mot en grønn bakgrunn; planten er utbredt i fylket.

Oppland har etter Hedmark størst areal til jordbruk av landets fylker, 1003 km2 eller 10 % av landets samlede jordbruksareal (2012). Fylket har fortsatt også en betydelig sysselsetting knyttet til jordbruket; i 2015 hadde primærnæringene 4,9 % av den totale sysselsettingen mot 2,3 % for hele landet. Bare Sogn og Fjordane, Nord-Trøndelag og Finnmark har høyere andel sysselsatt i primærnæringene. Jordbruket har best naturgrunnlag i kambrosilurbygdene ved Mjøsa og Randsfjorden, men for sysselsettingen betyr jordbruket mer i de øvre dalbygdene.

Utviklingen har som i landet for øvrig gått mot færre og større driftenheter. Mellom 1960 og 1975 ble det årlig nedlagt om lag 300 bruk. Senere har dette tallet vært mindre, i 1990-årene rundt 230 bruk årlig, og etter årtusenskiftet 145 bruk årlig.

Arealet nyttet til jordbruk er til tross for dette opprettholdt eller økt svakt. Av det samlede jordbruksarealet i 2012 ble 19 % brukt til korn, 1 % til poteter, mens hele 76 % var eng til slått og beite. Oppland og Telemark er de eneste østlandsfylkene med mer eng enn åker. Husdyrproduksjonen står sterkt, og tilbakegangen i husdyrholdet har vært mindre enn i nabofylkene. Produksjonen av så vel kjøtt som melk ligger på omtrent 10 % av landets samlede produksjon. Jorden i de beste jordbruksområdene er flat og vel egnet til maskinell drift, i dal- og fjellbygdene er det ofte for bratt til mekanisering. Fylkets viktigste jordbruksområder er Toten, med 21 % av arealet oppdyrket, og Hadelandsbygdene med knapt 10 %. Østre Toten er blant de viktigste jordbrukskommunene i landet.

Skogbruket har en mindre viktig rolle enn jordbruket, men med nesten 11 % av landets produktive skogareal ligger fylket på annenplass i Norge, etter Hedmark. Nesten all produktiv skog er barskog, med gran som viktigste treslag. Avvirkningen var i 2015 på 1 270 000 m3, knapt 13 % av landets samlede avvirkning. Av det avvirkede kvantum var 80 % gran og 19 % furu. Mye av tømmeret foredles utenfor fylket, særlig det som går til massevirke. Litt under halvparten av skogarealet er eid av innenbygdsboende jordbrukere og andre bygdefolk. Andre store skogeiere er bygdeallmenninger og statsallmenninger.

Oppland har den laveste industrisysselsettingen blant østlandsfylkene, 7848 sysselsatte, eller 3,3 % av landets industrisysselsetting (2014). Skog- og jordbruket gir grunnlag for en betydelig del av industrisysselsettingen. Dessuten har Oppland industrikonsernet Raufoss ASA (tidl. Raufoss Ammunisjonsfabrikker). Av fylkets industrisysselsatte arbeidet i 2014 46 % i metall-, maskin- og verkstedindustri, 20 % i trevare- og møbelindustrien og 20 % i nærings- og nytelsesmiddelindustrien. De viktigste industriområdene er Lillehammer-regionen og Gjøvik–Toten-distriktet med rundt 65 % av fylkets industrisysselsetting. Lokalt er mange steder næringsmiddelindustri sammen med trevareindustri av størst betydning. Verkstedindustrien, den største industrigrenen, finnes særlig i de to største industriområdene i fylket.

Bygge- og anleggsvirksomhet har tradisjonelt hatt stor betydning for fylket, særlig fra de store kraftanleggenes tid. Nå er mange innenfor denne næringen pendlere. Også i andre næringer har mange bosatte yrkestakere i Oppland arbeid utenfor hjemkommunen, i stor grad utenfor fylket. Særlig merkes pendlingen til Oslo-området, først og fremst fra Hadelandskommunene. Arbeidsreisene til fylket er stort sett begrenset til noe pendling fra nordre deler av Ringsaker til Lillehammer.

Oppland er etter Oslo landets viktigste turistfylke etter antall gjestedøgn ved overnattingsstedene. Det er størst turisttrafikk i Gudbrandsdalen med Lillehammer, men også betydelig trafikk i Valdres. Trafikken er noenlunde jevnt fordelt gjennom året, men med vintersesongen som den tradisjonelt viktigste. I fjellområdene finnes landets mest benyttede fotruter (Jotunheimen, Rondane, dels også Dovre). Det er bygd mange vinterturistanlegg med skiløyper, skiheiser, skibakker m.m., ikke minst i forbindelse med Lillehammer-OL 1994 (Lillehammer, Øyer og Ringebu). Hotellene og de øvrige overnattingsstedene finnes både i de viktigste byene og tettstedene (Lillehammer, Gjøvik, Fagernes, Otta, Vinstra m.m.) og i fjellet.

Blant de viktigste turistattraksjonene i Oppland i tillegg til fjellområdene må regnes Maihaugen på Lillehammer, Valdres Folkemuseum på Fagernes, Bjørnstjerne Bjørnsons hjem Aulestad i Gausdal, søsterkirkene på Gran og de mange stavkirkene, hvorav flere fortsatt er i bruk. Av nyere attraksjoner merkes de olympiske anleggene i Lillehammer, Øyer, Ringebu og Gjøvik foruten Hunderfossen familiepark, Norsk vegmuseum og Jørundgård i Nord-Sel, en konstruert middelaldergård bygd til filmatiseringen av Kristin Lavransdatter (1995). Hjuldamperen Skibladner har i sommersesongen anløp i Gjøvik, Lillehammer og Totenvika, og har sitt vinteropplag på Gjøvik.

Areal (km2) Innb. 2007
Lillehammer 477 25 537
Gjøvik 672 27 931
Dovre 1 364 2 812
Lesja 2 259 2 150
Skjåk 2 076 2 329
Lom 1 969 2 436
Vågå 1 330 3 724
Nord-Fron 1 141 5 790
Sel 905 6 099
Sør-Fron 745 3 199
Ringebu 1 248 4 557
Øyer 640 4 893
Gausdal 1192 6 114
Østre Toten 562 14 389
Vestre Toten 249 12 610
Jevnaker 224 6 238
Lunner 292 8 522
Gran 758 13 110
Søndre Land 728 5 932
Nordre Land 955 6 720
Sør-Aurdal 1 109 3 194
Etnedal 459 1 394
Nord-Aurdal 907 6 388
Vestre Slidre 463 2 212
Øystre Slidre 963 3 166
Vang 1 505 1 591
I alt 25 192 183 037
Innb. 2016
Lillehammer 20 016
Gjøvik 19 982
Raufoss 7 261
Brandbu/Jaren 4 638
Jevnaker 4 638
Dokka 2 913
Vinstra 2 572
Hov 2 036
Kapp 2 022
Harestua 2 204
Fagernes 1 911
Granrudmoen 1 557
Otta 1 737
Roa/Lunner 1 558
Grua 1 532
Vågåmo 1 509
Gran/Ringstad 1 614
Biri 1 351
Jørstadmoen/Fåberg 1 351
Ringebu 1 380
Skreia 1 032
Dombås 1 256
Lena 1 202
Follebu 1 151

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.