Oslofeltet

Ved innsynkningen har Oslofeltet fått bevart en omfattende lagrekke av skifere, knollekalker, kalksteiner, siltsteiner og sandsteiner fra periodene kambrium, ordovicium og silur. Lagrekken ligger på grunnfjellet og er erodert bort andre steder. Lagene er foldet om ØNØ–VSV-lige akser, og i Oslo-Bærum gjerne slitt ned til et lavt terreng med parallelle rygger og forsenkninger.

Mot slutten av karbon og begynnelsen av perm trengte havet frem, og det ble avleiret tynne lag av sedimenter som man nå finner igjen som kvartskonglomerat, sandstein og rød skifer. I løpet av sen karbon og inn i permtiden ble det omfattende vulkansk virksomhet, først med skjoldvulkaner som gav strømmer av basaltisk lava, og senere med spalteerupsjoner med mange og tykke lavastrømmer med rombeporfyr og forskjellige typer basalt. I dypet trengte smeltemasser frem, kontaktomvandlet omgivende berggrunn til hornfelser og størknet selv til bergarter som nå har fått navn etter steder i Oslofeltet (drammensgranitt, larvikitt, ekeritt, nordmarkitt).

Svermer av diabasganger som skjærer gjennom den eldre berggrunnen forteller at det var en betydelig strekning av jordskorpen i øst-vestlig retning, og innsynkningen av feltet kan ha fortsatt fra perm inn i trias og trolig ennå lengre. De store jordskjelvene ved Oslo i 1904 og 1953 viser at det kanskje fremdeles foregår bevegelser langs enkelte av forkastningene.

Oslofeltet inneholder en rekke særpregede bergarter og er et klassisk område i den geologiske litteraturen, særlig på grunn av W. C. Brøggers og V. M. Goldschmidts beskrivelser.

• gang