Mjøsa

Mjøsa er en innsjø på grensa mellom Hedmark, Oppland og Akershus fylker. Den er Norges største innsjø, og dekker et areal på 368 km², har en lengde 107 km, et volum 56 km³, og ligger 122 meter over havet (regulert høyde 123,2–119,6 moh., middelvannstand 122,0 moh.).

I sør er Mjøsa 2–3 km bred og i den nordlige delen mellom Gjøvik og Lillehammer jevnt cirka 2 km bred; mellom disse områdene vider den seg ut og har en største bredde på cirka 15 km (Totenvika–Hamar). Med største dyp på 453 m er Mjøsa Norges fjerde dypeste innsjø. Det er også Europas fjerde dypeste innsjø.

Mjøsa ligger i en gammel dal, muligens i en geologisk svakhetssone. Dalen er utgravd av isen gjennom flere istider til en fjordsjø med terskel ved Minnesund. Hovedtilløpet er Gudbrandsdalslågen; avløpet Vorma knytter Mjøsa sammen med Glomma. Mellom Neshalvøya og Hamar går Furnesfjorden mot nord. Utenfor enden av Neshalvøya ligger Helgøya. Ved Mjøsa ligger byene Hamar, Gjøvik og Lillehammer. På begge sider, Hedmarken i øst og Toten i vest, ligger mjøsbygdene, som hører til de mest fruktbare jordbruksdistrikter i landet.

Mjøsa er rik på fisk, spesielt lagesild, sik, ørret, abbor og gjedde. Fisket etter lagesild (lågåsild) har lange tradisjoner, men interessen for dette fisket er mindre enn tidligere. Fisket etter Mjøsas storørret er imidlertid i vekst. Ørreten gyter i flere av Mjøsas sideelver (mest kjent er hunderørreten) og vokser seg stor i Mjøsa. Ørretbestanden i Mjøsa ble redusert på grunn av reguleringer i elvene og på grunn av forurensning, men ulike forvaltningstiltak gjør at fisket i dag er godt. Mjøsa er den eneste kjente lokaliteten for hornulke i Norge.

Man regulerte Mjøsa opprinnelig for å gjøre Vorma seilbar mellom Eidsvoll og Mjøsa i forbindelse med Hovedbanens åpning; senere kom fire reguleringer ved Svanfossen i 1961. Laveste regulerte vannstand tilsvarer den naturlige lavvannstand. Mjøsa er vintermagasin for kraftverkene i Glomma i Østfold.

Fra 1950-tallet og spesielt utover på 1960-tallet ble Mjøsas vannkvalitet stadig dårligere. Da det oppstod kraftige oppblomstringer av cyanobakterier (blågrønnalger) i 1975–1976, ble situasjonen vurdert som kritisk. Årsaken til problemene var en stadig økende belastning av næringsstoffer fra jordbruk, befolkning og industri. Mjøsaksjonen i perioden 1973–1980 og videre tiltak for å redusere forurensningstilførslene var avgjørende for å bringe Mjøsa tilbake til en akseptabel eller nær akseptabel tilstand. Dette har i hovedsak vært situasjonen de fleste årene etter cirka 1990. Mjøsaksjonen omfattet bygging av større og mindre kloakkrenseanlegg, anlegg for håndtering av husdyrgjødsel i jordbruket, samt holdningsskapende arbeid. Mjøsa overvåkes kontinuerlig av Norsk institutt for vannforskning. I 2018 ble det for første gang gjort målinger av mikroplast i bunnsedimenter. Prøvene viste vesentlig høyere verdier utenfor Hamar og andre befolkningssentra enn i dypvannssedimentene.

Mjøsa er blitt varmere som følge av klimaendringer. Middeltemperaturen i juni-oktober er økt med cirka 1,9 °C fra 1972 til 2017. Et varmere klima vil redusere isleggingsperiodene og øke tilførsler av næringsstoffer, tarmbakterier, partikler og organisk stoff fra nedbørfeltet. Dette vil endre lysforhold, sirkulasjonsforhold og produktivitet, og dermed også påvirke vekst og utvikling av alger, planter og dyr i Mjøsa.

Tidligere var Mjøsa en viktig kommunikasjonsåre med stor skipsfart, dampskip fra 1840. Hjulbåten Skibladner seiler om sommeren mellom Eidsvoll og Lillehammer. Bruer ved Minnesund, Lillehammer–Vingnes og mellom Moelv og Biri. E 6 krysser Mjøsa alle tre steder.

• innsjø
• ferskvann
• Norges største innsjøer
• Norges geografi

• Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver
• Lars-Evan Pettersson: Hydrologiske data for Mjøsa . NVE, 1997.

• Selstad, Tor & Arve Stensrud: Den store Mjøsboka, 2. utg., 1991. Les i Nasjonalbiblioteket.