Mjøsa

Mjøsa er rik på fisk, spesielt lagesild, sik, ørret, abbor og gjedde. Foruten de nevnte artene finnes harr, krøkle, hork, lake, mort, vederbuk, gullbust, laue, karuss, brasme, ørekyt, nipigget stingsild, steinulke, hornulke og elveniøye, i alt 20 arter. Fisket etter lagesild (lågåsild) har lange tradisjoner, men interessen for dette fisket er mindre enn tidligere. Fisket etter Mjøsas storørret er imidlertid i vekst. Ørreten gyter i flere av Mjøsas sideelver (mest kjent er hunderørreten) og vokser seg stor i Mjøsa. Ørretbestanden i Mjøsa ble redusert på grunn av reguleringer i elvene og på grunn av forurensning, men ulike forvaltningstiltak gjør at fisket i dag er godt. Mjøsa er den eneste kjente lokaliteten for hornulke i Norge.

Man regulerte Mjøsa opprinnelig for å gjøre Vorma seilbar mellom Eidsvoll og Mjøsa i forbindelse med åpningen av Hovedbanen; senere kom fire reguleringer ved Svanfossen i 1961. Laveste regulerte vannstand tilsvarer den naturlige lavvannstand. Mjøsa er vintermagasin for kraftverkene i Glomma i Viken.

Mjøsa når sin høyeste vannstand normalt tidlig i juni, under snøsmelting i øvre deler av nedbørfeltet (Ottaflommen). Høstflom kan forekomme, men er sjelden. Den største flommen som er kjent i historisk tid, var Storofsen i 1789.

Fra 1950-tallet og spesielt utover på 1960-tallet ble Mjøsas vannkvalitet stadig dårligere. Da det oppstod kraftige oppblomstringer av cyanobakterier (blågrønnalger) i 1975–1976, ble situasjonen vurdert som kritisk. Årsaken til problemene var en stadig økende belastning av næringsstoffer fra jordbruk, befolkning og industri. Mjøsaksjonen i perioden 1973–1980 og videre tiltak for å redusere forurensningstilførslene var avgjørende for å bringe Mjøsa tilbake til en akseptabel eller nær akseptabel tilstand. Dette har i hovedsak vært situasjonen de fleste årene etter cirka 1990. Mjøsaksjonen omfattet bygging av større og mindre kloakkrenseanlegg, anlegg for håndtering av husdyrgjødsel i jordbruket, samt holdningsskapende arbeid. Mjøsa overvåkes kontinuerlig av Norsk institutt for vannforskning. I 2018 ble det for første gang gjort målinger av mikroplast i bunnsedimenter. Prøvene viste vesentlig høyere verdier utenfor Hamar og andre befolkningssentra enn i dypvannssedimentene.

Mjøsa er blitt varmere som følge av klimaendringer. Middeltemperaturen i juni–oktober har økt med om lag 1,9 °C fra 1972 til 2017. Et varmere klima vil redusere isleggingsperiodene og øke tilførsler av næringsstoffer, tarmbakterier, partikler og organisk stoff fra nedbørfeltet. Dette vil endre lysforhold, sirkulasjonsforhold og produktivitet, og dermed også påvirke vekst og utvikling av alger, planter og dyr i Mjøsa.

Tidligere var Mjøsa en viktig kommunikasjonsåre med stor skipsfart, dampskip fra 1840. Hjulbåten Skibladner seiler mellom mjøsbyene om sommeren. Bruer ved Minnesund, Lillehammer–Vingnes og mellom Moelv og Biri. E6 krysser Mjøsa alle tre steder.

Den norrøne forma Mjǫrs, urnordisk *Mersu, kommer sannsynligvis av den fellesgermanske verbforma *mer‑/*mar- ‘knuse’. Navnet kan vise til de store forekomstene av sand- og grusmasser ved Minnesund og langs Vorma nedover mot Eidsvoll. Et tapt elvenavn *Mors har gitt opphav til bynavnet Moss og den danske øya Mors, hvor det også finnes sand- og grusmasser i omgivelsene.

• innsjø
• ferskvann
• Norges største innsjøer
• Norges geografi

• Vassdragsforbundet for Mjøsa med tilløpselver
• Fakta om Mjøsa – Vassdragsforbundet
• Pettersson, Lars-Evan: Hydrologiske data for Mjøsa. NVE, 1997.

• Selstad, Tor & Arve Stensrud: Den store Mjøsboka : vannet – landet – folket, andre utgave, 1991. Les i Nasjonalbiblioteket.