midtøstlandsk

Kartet viser målområder i Norge. På Østlandet er midlandsmåla (fjelldalene) markert med mørkeblå farge. Lyseblå farge har på Østlandet fra sør og nordover vikværsk, midtopplandsk, opplandsk og østerdalsk.

Jessheim i Ullensaker kommune på Romerike har opplevd sterk vekst i senere år på grunn av nærheten til både Oslo og Oslo lufthavn. Språklig lever Romerike i «skyggen av Oslo».

Artikkelstart

Midtøstlandsk er dialektene som ligger sør for opplandsmål, nord for vikværsk og øst for midlandsmål. Til området hører tidligere Akershus fylke (Romerike, Follo, Asker og Bærum) og Ringerike. Også Oslo hører med til midtøstlandsk, og mye av dette dialektområdet ligger som en krans rundt byen. Dette naboskapet med hovedstaden påvirker språket i området.

Midtøstlandske dialekter har en del felles trekk som skiller dem fra de opplandske dialektene i nord og fra de vikværske dialektene i sør.

Jamvektsloven

Midtøstlandsk har de tradisjonelle østnorske språktrekkene som følger jamvektsloven, for eksempel kløyvd infinitiv. Det heter i tradisjonelle midtøstlandske dialekter å jørra, å værra (jamvektsord), men å skrive, å kjøpe (overvektsord). Svake hunkjønnsord av jamvektstypen ender i midtøstlandsk på -u i ubestemt form entall: ei viku og ei smiu, mens overvektsorda får e-ending: ei jente, ei vise. Også innenfor de svake hankjønnsorda møter en jamvektsformer som en hara, en stega, en næva. Hankjønnsord av overvektstypen har e-ending: en låve, en bakke, en unge, en granne.

Lydverk (fonologi)

Vokaler

Innenfor midtøstlandsk, særlig på Romerike og Ringerike, finnes et særtrekk i vokalismen som går ut på at i ord der skriftspråka har -o-, blir denne vokalen uttalt som ø: trøll, høgge, ørm, hølle, delvis også føLk og gøLv (framfor tjukk l). Det er stort sett bare kort o- som blir til ø, men framfor tjukk l kan likevel vokalen være lang: høL (hull), køL (kull). Overgang a til æ forekommer også, jamfør ordet skælle (skalle).

På Romerike kan en hos eldre folk høre noen jamningsformer som vyku (veke), hoso (hose) og låvå/låva (å love). Men generelt skiller midtøstlandsk seg fra opplandsk ved ikke å ha opplandske jamningsformer som å båkå, den såmmå (pronomen), en hånå, en mågå. Midtøstlandsk har som regel formene baka, samma, hana, maga og i tillegg former som å veta, å leva, å lesa (lesa) der opplandsk har å væta, å læva, å læsa.

Nord på Østlandet finnes en del forenkling av de «norske» diftongene ei, øy og au, for eksempel i ord som grøt (graut), høk (hauk), mør (maur), sten (stein), hem (heim) og heme. I midtøstlandsk, derimot, er stort sett disse diftongene bevart, jamfør at det her heter stein, staur, tøy. På Romerike og Ringerike er diftongene likevel forenkla framfor lang konsonant eller flere konsonanter, eksempel: læus (adjektiv), men løst, løyse (infinitiv), men løste (preteritum).

Konsonanter

Midtøstlandsk har tjukk l både i ord der skriftmålet har l og ord der skriftmålet har rd, jamfør eksempla kLar, bLo, skåL, soL og gaL (gard), haL (hard), joLe (gjorde). Retroflekse konsonanter er også gjennomført i dette dialektområdet, i ord som svart, surt, færdig, fælt, hals (r og l smelter sammen med den etterfølgende konsonanten -t, d eller s i samme ordet.

Palatalisering av dentaler er et dialektfenomen som finnes i opplandsk nord for midtøstlandsk: hannj (han), kannj (kan). I bygdene på begge sider av Mjøsa er palataliseringa så svak at en her står igjen med en «rest», en diftonguttale: æille (alle), hæinn (han), mæinn (mann). Denne palataliseringa er helt borte når vi kommer sør til midtøstlandsk.

Vit og kvit

Uttalen av ord som hvit/kvit, hvine/kvine splitter de østnorske flatbygdmåla. Innenfor midtøstlandsk finner en uttalen vit i hele Akershus og på Ringerike. Nord for det midtøstlandske området, og følgelig i det det meste av opplandsk, er uttalen kvit.

I midtøstlandsk, som i opplandsk, blir g uttalt som j etter r og tjukk l: kørj (korg), æLj (elg), hæLj (helg).

Formverk (morfologi)

Substantiv

Nedenfor følger ei oppstilling av substantivbøyinga i midtøstlandsk (Romerike):

  • hest – hesten – hester – hesta
  • time timen timer tima
  • hana hanan hanar hana-a
  • bygd bygda bygder bygdene
  • vise visa viser visene
  • viku vikua vikur vikune
  • hus huse hus husa

Midtøstlandsk har som en kan se, endinga -er i ubestemt flertall av hankjønnsorda der vikværsk har -ær (hestær). Midtøstlandsk (inklusive Oslo) har som opplandsk tostava former i bestemt form flertall av hankjønnsorda: alle hesta, alle gutta, alle bila. Hunkjønnsorda har a-ending i bestemt form entall, og endinga -ene i bestemt form flertall. Intetkjønnsorda har ikke ending i ubestemt flertall, med unntak av ord på -e, som får er-ending: flere epLer og merker.

I de opplandske dialektene, for eksempel på Hedmarken, har en bruk av levende dativ, jamfør eksempel på dativ entall i ord som i bila, på låva, oppi lin (lia) og dativ flertall som i bilom, i husom. Midtøstlandsk har ikke dativbruk og følgelig heller ikke slike dialektformer.

Verb

«Og jinta gikk i sønnavind, og svinse og svæinse i stasen sin», synger Alf Prøysen på sin hedmarksdialekt (opplandsmål). Romerike har samme bøyinga som Hedmark, men ellers skiller midtøstlandsk seg fra opplandsk på dette punktet med preteritumsformer som svinsa og svansa, med a-ending. I midtøstlandsk og i Oslo-målet bøyer en a-verba slik: å kaste – jeg kaster – jeg kasta (preteritum) – jeg har kasta. Om et a-verb er jamvektsord eller overvektsord (i forhold til jamvektsloven), spiller i midtøstlandsk ingen rolle for hvordan verbet bøyes i presens og preteritum.

Presensformer av sterke verb varierer i østlandske dialekter. Stort sett heter det graver og biter i sør og bit og grev (eller græv) i nord. Noen områder har mellomformer, og slik er det i midtøstlandsk. På Øvre Romerike heter det for eksempel grever (med vokalskifte fra infinitiv) og biter. Ringerike (og Hadeland) har graver og biter.

I preteritum av sterke verb er formene frøys og brøyt vanlige i midtøstlandsk, og de samme formene finner en i Oslo.

Partisippformene av de sterke verba ender på -i: har kømmi, har biti, har skrivi. I Nordre Land og på deler av Ringerike finnes et system med ulik endingsvokal i partisippet avhengig av rotvokalen i ordet. Det heter da for eksempel har biti og har skrivi, men har søve (sovet) og har fønne (funnet).

Pronomen

Pronomenformene varierer på Østlandet. I 1. person entall heter det på de fleste steder je, i bymessige strøk jæi.

I 3. person entall heter pronomenet i hunkjønn hu eller ho. Skriftforma henne heter henne eller henner. Trykklett form i hunkjønn heter -a: Så du u a?. Det trykklette pronomenet kan også være subjekt: Så kåmm a.

Pronomenet dere heter som subjekt de eller di, men forma dere er i dag stadig mer vanlig. Når dere ikke er subjekt, kan pronomenet hete dår: Sett dår ned (Follo). På Romerike kunne en tidligere høre former som dekk og dikk i 2. person flertall.

I 3. person flertall heter pronomenet domm på Romerike og dømm i Follo. I hele det midtøstlandske området brer i dag forma demm seg på bekostning av dåmm og dømm.

Dialektendring

Granskinger på Østlandet forteller hvordan en her får et ekspansivt regionalmål, det vi kaller standard østnorsk. Utgangspunktet for denne språkutviklinga er nok Oslo. Flere av de tradisjonelle dialektformene som var vanlige i det tradisjonelle midtøstlandske målområdet, er i ferd med å gå ut av bruk.

Trykk på første stavelsen i ord som bennsin, stassjon, bannan blir nå mindre brukt. Tjukk l i ord der skriftmålet har rd, blir i dag til dels borte, boL (bord) blir til bor og haL (hard) blir til har. Infinitiv på -a i de såkalte jamvektsordene, typen kåmma, væra, gjøra, sitta og andre, er på vikende front på Østlandet generelt, og infinitiv på -e tar over, og de unge sier nå kåmme, være, gjøre og tilsvarende.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Kleiva, Turid mfl. red. (1999): Austlandsmål i endring. Oslo: Det Norske Samlaget.
  • Lie, Svein (1990): Indre Østlandet. Trykt i Jahr, Ernst Håkon (red.): Den store dialektboka. Oslo: Novus
  • Mæhlum, Brit og Røyneland, Unn (2012: Det norske dialektlandskapet. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
  • Skjekkeland, Martin (2005): Dialektar i Noreg. Tradisjon og fornying. Kristiansand: Høyskoleforlaget.
  • Skogstad, Olav red. (1974): Austlandsmål. Språkarv og språkbruk på Indre Austlandet. Oslo: Det Norske Samlaget.

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg