Hardangervidda

Hårteigen er en av de mest særpregede toppene på den vestlige Hardangervidda; 1690 moh.
Hårteigen
Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

Hardangervidda

Av /Store norske leksikon ※.

Hardangervidda er ei fjellvidde i fylkene Vestland, Viken og Vestfold og Telemark, som er regnet som Norges og Europas største høyfjellsplatå på 8000 kvadratkilometer.

Faktaboks

uttale:
hardˈangervidda

Hardangervidda avgrenses i vid forstand av Sørfjorden/Oddadalen i vest, E134 over Haukelifjell i sørvest, Totak i sør, riksvei 37 mellom Rauland og Tinnsjå i sørøst, veien gjennom Tessungdalen og over Imingfjell og riksvei 40 Uvdal–Geilo i øst, Bergensbanen Geilo–Hallingskeid i nordøst og Osafjorden/Eidfjorden i nordvest. Den omfatter således deler av sju kommuner: Tinn og Vinje i Vestfold og Telemark, Nore og Uvdal og Hol i Viken og Ulvik, Eidfjord og Ullensvang i Vestland.

Natur

Geologisk er Hardangervidda et grunnfjells-peneplan, som ved landhevningen i tertiær ble løftet opp i sitt nåværende nivå.

Over grunnfjellet finnes rester av kambrosiluriske skifere som i kaledonsk tid ble omdannet til blant annet fyllitt og glimmerskifer. Disse finner man særlig i de vestlige og sentrale deler av vidda. I nord og øst er de slitt vekk og grunnfjellet ligger i dagen.

De høyeste fjellene består av harde, krystallinske bergarter av eruptiv opprinnelse tilhørende de såkalte skyvedekkene. Disse er i kaledonsk tid skjøvet over skiferene fra nordvest. Eksempler på slike skyvedekker som i dag utgjør markerte topper som hever seg over vidda, er Hårteigen (1690 meter over havet), et landemerke på de sentrale deler av vestvidda, Hardangerjøkulen (1863 meter over havet på breen) og Hallingskarvet like utenfor den egentlige Hardangervidda i nordøst. Høyest i grunnfjellsområdene er Sandfloegga (1721 meter over havet) i sørvest.

Hele vidda ligger over tregrensen, stort sett i en høyde av 1100–1400 meter over havet, høyest i vest. Over store deler av vidda ligger til dels store lag av bunnmorene, både sand, grus og store blokker. Fordi vidda er så flat, danner morenematerialet mange steder vannskiller.

Det er et rikt dyre- og planteliv på Hardangervidda. Her finnes bl.a. en villreinstamme på om lag 10 000 dyr, og fjellrev (totalfredet). Fuglelivet er rikt, flere arter har sørgrensen for sin utbredelse her. Av fisk finnes blant annet ørret, røye og sik. Rikest flora finnes i fyllittområdene, kanskje særlig ved Litlos. Mange fjellplanter har sin sørgrense på Hardangervidda. Vidda var dekket av skog så sent som i bronsealderen.

Fra Hardangervidda kommer Hallingdalselva (Drammensvassdraget), Numedalslågen og Skiensvassdraget. Størst av elvene som renner mot Vestlandet, er Bjoreio i nord og Tysso, Opo og øvre del av Suldalsvassdraget i sør. Hallingdalselvas øverste kilder ligger nord for Hardangerjøkulen, tilsvarende for Numedalslågen ligger sørøst for Hardangerjøkulen (Heinelva) og øst for Hærevardsnutane (Lågen). Heinelva og Lågen samles i Ossjøen (951 meter over havet) vest for Dagali. Skiensvassdragets to viktigste kildeelver, Songa og Kvenna, kommer begge fra traktene sør for Litlos, henholdsvis sør og nord for Belganuten (1590 meter over havet).

Energi

På grunn av store nedbørmengder og en mengde naturlige sjøer og vann som gir en gunstig selvregulering for de vassdrag som har sine kilder på Hardangervidda, representerer vidda en betydelig energiressurs. Av vassdrag som er helt eller delvis utbygd og som har sine kilder og magasinområder på Hardangervidda kan nevnes: Hallingdalselva (Usta), Numedalslågen med Uvdøla, Skiensvassdraget (Mår, Måna, Tokke), Tysso, Eidfjordvassdragene (Bjoreio, Sima og Osa) og Suldalsvassdraget ovenfor Røldalsvatnet.

Den sentrale del av Hardangervidda, nasjonalparken, er lite berørt av inngrep i form av regulerte sjøer og vann. Stortinget vernet allerede i 1973 Kinsovassdraget. I tillegg er nå også Dagalivassdraget, Opo med Låtefoss, Opo ved Lofthus, Veig, Bjotveitelvi og Erdalselvi vernet mot vassdragsutbygging. I 1981 ble et område på 3430 kvadratkilometer fredet som Hardangervidda nasjonalpark. Det omfatter de sentrale deler av vidda og berører alle kommunene på Hardangervidda med unntak av Ulvik.

Samferdsel og turisme

Over den nordlige del av Hardangervidda går riksvei 7 (Oslo–Gol–Bergen), hovedforbindelsen Oslo–Bergen om sommeren. For øvrig er veinettet sparsomt.

Vidda er mye brukt til fotturer så vel sommer som vinter. Her ligger i alt 24 turisthytter (utenom hoteller, pensjonater og lignende langs hovedveiene i viddas ytterkant) med i alt 1073 sengeplasser.

Historikk og kultur

Fra eldre tid kjenner vi en rekke ferdselsveier over fjellet, mest kjent er Store Nordmannsslepa fra Numedal til Eidfjord. Hustufter og dyregraver vitner om bosetning og fangst tilbake til 1200-tallet.

Kart

Hardangervidda
Av /Statens kartverk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

  • Om kartlegning av fangstvirksomhet på Hardangervidda forskning.no

Litteratur

  • Breien, Oscar Thams m.fl.: Hardangervidda, 1979, isbn 82-574-0287-7, Finn boken
  • Dahl, Johannes: Hardangervidda: viddas eget liv, 1944, Finn boken
  • Fønnebø, Reidar: Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda, 1988, isbn 82-00-18431-5, Finn boken
  • Grønvold, Svein m.fl., red.: Hardangervidda: fra hytte til hytte, 2. utg., 1998, isbn 82-7643-070-8, Finn boken
  • Hardangervidda: natur, kulturhistorie, samfunnsliv, 1974 (NOU 1974:30 B), isbn 82-00-70149-2, Finn boken
  • Larsen, Leif, red.: Hardangervidda, 1978 (Den norske turistforenings Årbok, 1978), Finn boken
  • Lauritzen, Per Roger, red.: Hardangervidda, 1998 (Den norske turistforenings Årbok, 1998), isbn 82-90339-54-2, Finn boken
  • Qvenild, Tore: Hardangervidda: fiske og fjelliv, 2004, isbn 82-7643-334-0, Finn boken

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg