Hardangervidda, fjellvidde i HordalandBuskerud og Telemark, regnet som Norges og Europas største høyfjellsplatå på 8000 km2.

Hardangervidda avgrenses i vid forstand av Sørfjorden/Oddadalen i vest, E 134 over Haukelifjell i sørvest, Totak i sør, Rv. 37 mellom Rauland og Tinnsjå i sørøst, veien gjennom Tessungdalen og over Imingfjell og Rv. 40 Uvdal–Geilo i øst, Bergensbanen Geilo–Hallingskeid i nordøst og Osafjorden/Eidfjorden i nordvest. Den omfatter således deler av åtte kommuner: Tinn og Vinje i Telemark, Nore og Uvdal i Buskerud og HolUlvikEidfjordUllensvang og Odda i Hordaland.

Geologisk er Hardangervidda et grunnfjells-peneplan, som ved landhevningen i tertiær ble løftet opp i sitt nåværende nivå.

Over grunnfjellet finnes rester av kambrosiluriske skifere som i kaledonsk tid ble omdannet til bl.a. fyllitt og glimmerskifer. Disse finner man særlig i de vestlige og sentrale deler av vidda. I nord og øst er de slitt vekk og grunnfjellet ligger i dagen.

De høyeste fjellene består av harde, krystallinske bergarter av eruptiv opprinnelse tilhørende de såkalte skyvedekkene. Disse er i kaledonsk tid skjøvet over skiferene fra nordvest. Eksempler på slike skyvedekker som i dag utgjør markerte topper som hever seg over vidda, er Hårteigen (1690 moh.), et landemerke på de sentrale deler av vestvidda, Hardangerjøkulen (1863 moh. på breen) og Hallingskarvet like utenfor den egentlige Hardangervidda i nordøst. Høyest i grunnfjellsområdene er Sandfloegga (1721 moh.) i sørvest.

Hele vidda ligger over tregrensen, stort sett i en høyde av 1100–1400 moh., høyest i vest. Over store deler av vidda ligger til dels store lag av bunnmorene, både sand, grus og store blokker. Fordi vidda er så flat, danner morenematerialet mange steder vannskiller.

Det er et rikt dyre- og planteliv på Hardangervidda. Her finnes bl.a. en villreinstamme på om lag 10 000 dyr, og fjellrev (totalfredet). Fuglelivet er rikt, flere arter har sørgrensen for sin utbredelse her. Av fisk finnes bl.a. ørretrøye og sik. Rikest flora finnes i fyllittområdene, kanskje særlig ved Litlos. Mange fjellplanter har sin sørgrense på Hardangervidda. Vidda var dekket av skog så sent som i bronsealderen.

Fra Hardangervidda kommer Hallingdalselva (Drammensvassdraget), Numedalslågen og Skiensvassdraget. Størst av elvene som renner mot Vestlandet, er Bjoreio i nord og Tysso, Opo og øvre del av Suldalsvassdraget i sør, se Odda. Hallingdalselvas øverste kilder ligger nord for Hardangerjøkulen, tilsvarende for Numedalslågen ligger sørøst for Hardangerjøkulen (Heinelva) og øst for Hærevardsnutane (Lågen). Heinelva og Lågen samles i Ossjøen (951 moh.) vest for Dagali. Skiensvassdragets to viktigste kildeelver, Songa og Kvenna, kommer begge fra traktene sør for Litlos, henholdsvis sør og nord for Belganuten (1590 moh.).

På grunn av store nedbørmengder og en mengde naturlige sjøer og vann som gir en gunstig selvregulering for de vassdrag som har sine kilder på Hardangervidda, representerer vidda en betydelig energiressurs. Av vassdrag som er helt eller delvis utbygd og som har sine kilder og magasinområder på Hardangervidda kan nevnes: Hallingdalselva (Usta), Numedalslågen med Uvdøla, Skiensvassdraget (Mår, Måna, Tokke), Tysso, Eidfjordvassdragene (Bjoreio, Sima og Osa) og Suldalsvassdraget ovenfor Røldalsvatnet.

Den sentrale del av Hardangervidda, nasjonalparken, er lite berørt av inngrep i form av regulerte sjøer og vann. Stortinget vernet allerede i 1973 Kinsovassdraget. I tillegg er nå også Dagalivassdraget, Opo med Låtefoss, Opo ved Lofthus, Veig, Bjotveitelvi og Erdalselvi vernet mot vassdragsutbygging. I 1981 ble et område på 3430 km2 fredet som Hardangervidda nasjonalpark. Det omfatter de sentrale deler av vidda og berører alle kommunene på Hardangervidda med unntak av Ulvik.

Over den nordlige del av Hardangervidda går Rv. 7 (Oslo–Gol–Bergen), hovedforbindelsen Oslo–Bergen om sommeren. For øvrig er veinettet sparsomt.

Vidda er mye brukt til fotturer så vel sommer som vinter. Her ligger i alt 24 turisthytter (utenom hoteller, pensjonater o.l. langs hovedveiene i viddas ytterkant) med i alt 1073 sengeplasser.

Fra eldre tid kjenner vi en rekke ferdselsveier over fjellet, mest kjent er Store Nordmannsslepa fra Numedal til Eidfjord. Hustufter og dyregraver vitner om bosetning og fangst tilbake til 1200-tallet.

Om navnet, se Hardanger.

Om kartlegning av fangstvirksomhet på Hardangervidda forskning.no

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.