Farger. Av . Begrenset gjenbruk

farge

Spekteret av farger som finnes i synlig lys går fra fiolett (i underkant av 400 nanometer) til rødt (litt over 700 nanometer).

Av /Store norske leksikon ※.

Goethes fargelære er et godt eksempel på en generell illustrasjon av fargens hovedkarakter, og av forskjellige fargesystemer og fenomenet som ligger til grunn for hvordan mennesket opplever farger.

Farge. Trekantdiagram som viser samspillet mellom fargens grunnkvaliteter for en gul fargetone. Gråtoneskalaen er et mål for fargens valør, og fargens avstand fra gråtoneskalaen er et mål for dens metning (renhet).

Av /Store norske leksikon ※.

Farge. Newtons fargesirkel består av sju hovedfarger: rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett, som er fordelt som intervallene i toneskalaen DEFGAHCD’ (B på figuren er engelsk skrivemåte for tonen H). D og D’ (prim og oktav) representerer dermed en blanding av rødt og fiolett, purpur, som ikke finnes i selve spekteret. Punktene pqrstvx representerer additive fargeblandinger innen de respektive spektralområdene. Punktet z representerer blandingen av samtlige spektralområder, bortsett fra intervallet AH (blått), altså umettet oransje.

Av /Store norske leksikon ※.

Farge. Goethes fargesirkel bygger på gult, blått og purpur som grunnfarger. De avledede fargene gulrødt (sinober), blårødt (fiolett) og grønt (gulblått) er hver for seg satt sammen av to enkle. På fargesirkelen plasserte Goethe hver av de enkle fargene diametralt overfor sammensetningen av de to andre.

Av /Store norske leksikon ※.

Artikkelstart

Farge er en opplevelse av lys med forskjellig bølgelengde og intensitet. For eksempel vil lys med bølgelengde på 700 nm (nanometer) oppleves som rødt, mens lys med bølgelengde på 400 nm oppleves som fiolett.

De spektrale fargene er farger som har én bølgelengde. Disse kalles også monokromatiske farger, og det er disse man kan se i regnbuen eller når hvitt lys brytes gjennom et prisme. De fleste farger vi ser, oppstår som en kombinasjon av flere bølgelengder eller forskjellige intensiteter av disse. Fargen lilla er for eksempel en kombinasjon av korte, blå bølgelengder og lange, røde bølgelengder. Forskjellige intensiteter gir oss enda flere fargeopplevelser, og det anslås at mennesker kan skjelne mellom tre og sju millioner farger.

Fargesyn er synssansens evne til å tolke lys som forskjellige farger. Farger anses også som et psykologisk fenomen, også kalt sanseinntrykk. Uten fargesynet vil man se fargenes lyshet og mørkhet – som gråskalaen – mens fargesynet gir oss et ytterligere informasjonsgrunnlag for identifisering og orientering.

Ved å sende hvitt lys gjennom et prisme fant Isaac Newton ut at hvitt lys besto av farger.

Optikk er den delen av fysikken som tar for seg lys, lysbrytning og farger.

Inndeling av fargene

Den tyske poeten Johann Wolfgang von Goethe var opptatt av naturvitenskapelige studier, blant annet optikk. I det sentrale verket Zur Farbenlehre (1810) beskrev han sin fargelære. Her deles fargene inn i tre kategorier:

  • De fysiske fargene
  • De kjemiske fargene
  • De fysiologiske fargene

De fysiske fargene

Med fysiske farger menes generelt sett hvordan vi opplever lys som sendes direkte fra en lyskilde som forskjellige farger. Disse fargene kalles lysfarger.

De kjemiske fargene

Med kjemiske farger menes farger som oppleves når lys reflekteres fra et objekt eller overflate, der overflaten enten absorberer, transmitterer eller reflekterer lysbølgene. Disse kaller vi pigmentfarger, da det generelt sett er pigmentenes egenskaper i overflaten som bestemmer hvilke lysbølger som absorberes/transmitteres og hvilke som reflekteres til øyet, og det er kun det lyset som treffer øyet vi kan se.

Ved reflektert lys er også overflatens egenskaper til å samle eller diffusere lyset i sterk grad med på å bestemme hvordan fargene vil oppleves. Ru overflater sprer lyset mer og minsker opplevelsen av fargeintensiteten, mens glatte flater samler lyset og øker opplevelsen av fargeintensiteten.

De fysiologiske fargene

En farge kan oppleves lysere eller mørkere sett ut fra hvilken bakgrunn den ses mot, og fargene kan endre kulørtone. Fargene i seg selv forandrer seg ikke, det er opplevelsen av fargene som forandrer seg.

Dette kalles simultankontrast, og er et perseptivt fenomen som skyldes synssansens evne til å forsterke kontraster.

Med fysiologiske farger menes opplevelsen av fargene gjennom synssansen, og hvordan synssansen tolker fargeinntrykk ut fra i hvilken sammenheng vi ser fargen. Vi opplever aldri en farge isolert fra omverdenen, og fargenes sammensetning i et synsfelt påvirker opplevelsen av de enkelte fargene. En farge kan oppleves mørkere i én kontekst og lysere i en annen, avhengig av hvilke farger den ses sammen med.

De to første kategoriene kan generelt sett anses som mer abstrakte fenomener som belyser fargenes natur, altså hva farger er og hvordan vi ser dem. Man kan da snakke om fargene isolert sett for å identifisere hver enkelt farges egenskap, enten det er bølgelengder, hvor lys eller mørk den er eller hvilken kulørtone og nyanse den har. Den siste kategorien belyser hvordan mennesker opplever fargene i en kontekst, kalt persepsjon. Et eksempel på en opplevelse av et synsinntrykk er simultankontrast.

Fargeblanding

Farge. a) Fargemodellen RGB (av engelsk red, green, blue) er basert på additiv fargeblanding. Man starter med mangel på lys (svart) og blander farger ved å tilsette lys. b) Fargemodellen CMYK (av engelsk cyan, magenta, yellow, key) er basert på subtraktiv fargeblanding. Man starter med alt lys (hvitt) og blander farger ved å trekke fra lys ved hjelp av pigmenter. c) Fargemodellen RYB (av engelsk red, yellow, blue) er en subtraktiv fargemodell basert på primærfargene rød, gul og blå. d) Optisk fargeblanding. Bildet viser et regelmessig mønster (raster) av røde og grønne striper. På avstand flyter stripene sammen i en homogen, gulbrun flate.

Ulike typer fargeblanding
Lisens: CC BY SA 3.0

Lys er en forutsetning for at vi ser farger, og vi ser kun det lyset som treffer øyet. Farger kan blandes på ulike vis og bli til nye farger. Vi skiller i prinsippet mellom to fagsystemer; additiv og subtraktiv fargeblanding.

Fargesystemene har fått navn etter hvordan fargene blandes:

  • Additiv fargeblanding legger til lys
  • Subtraktiv fargeblanding trekker fra lys

Forskjellige fargemodeller har fått navn ut fra hvilke primærfarger som brukes i hvert fargesystem. Noen eksempler er RGB, CMYK og RYB.

Komplementærfarger

Komplementære farger er fargepar som kansellerer/utfyller hverandre når de blandes, og som, når de ses opp mot hverandre, skaper den største kontrasten mellom fargepar.

Det betyr at om komplementærfarger blandes jevnt, skal de produsere enten hvitt, svart eller grått.

Hvilke fargepar som anses som komplementære, avhenger av hvilken fargeteori man forholder seg til.

RGB

RGB er en additiv fargemodell som starter med fraværet av lys, og farger blandes ved å tilsette lys. Farger sender direkte lys fra en lyskilde til øyet, og benevnes som lysfarger. Ved direkte lys skjer fargeblandingen «i øyet»; gjennom synssansen.

Primærfargene i RGB er rød, grønn og blå, og når de blandes, får man hvitt. RGB brukes for eksempel i TV-skjermer og digitale skjermer.

CMYK

CMYK er en subtraktiv fargemodell som starter med lys, og farger blandes ved å trekke fra lys ved hjelp av pigmenter. Fargene kalles derfor pigmentfarger, og er lys reflektert fra en pigmentert flate.

Primærfargene i CMYK er cyan, magenta og gul, og når de blandes, får man sort. CMYK står for cyan, magenta og gul (engelsk yellow) og K-en i tillegg til primærfargene CMY står for Key (engelsk for 'nøkkel'). Den er lagt til fordi fargemodellen hovedsakelig brukes ved trykking og produksjon hvor det av praktiske årsaker trengs nøkkelfargen sort.

Et eksempel på CMYK er når man maler med pigmenter i form av maling på et hvitt ark.

RYB

I dag regnes fargemodellene RGB og CMYK som de to hovedmodellene for fargeblanding, men den mest utbredte fargemodellen inntil begynnelsen av 1900-tallet var RYB. Denne fargemodellen er basert på det subtraktive fargesystemet og med primærfargene rød, gul (engelsk yellow) og blå, som den gang var de eneste rene pigmentene tilgjengelig som ikke var blandet av andre pigmenter.

Den største svakheten hos RYB-modellen er at man ikke kan oppnå en ren, ukulørt farge ved å blande de tre primærfargene; man oppnår i stedet en mørk brunaktig, kulørt farge. Man kan heller ikke fremstille det vi i dag erkjenner som sanne primærfarger – magenta eller cyan – ved å blande primærfargene i RYB-modellen, og det nærmeste man kom magenta var en lilla-fiolett kulørtone.

Årsaken til at RYB-modellen likevel er relevant, er at de fleste tradisjonelle fargelærer, som Goethes og Johannes Ittens, er basert på denne fargemodellen. Selv om komplementærfargene i Goethes og Ittens fargelære betegnes som komplementærfarger, er de ikke i tråd med moderne krav til hva som defineres som sanne komplementære farger. Til tross for dette er fargelærene like aktuelle i dag som de var den gang.

Fargeteorier og praksis

Farge. Gråtoneskala på henholdsvis lys og mørk bakgrunn. Gråtonene kalles betingede farger fordi deres lyshet er medbestemt av omgivelsens lyshet.

Av /Store norske leksikon ※.

Fargeteoriene opp igjennom historien er nært knyttet til hva som i praksis er mulig å produsere, og hvilken tilgang man har hatt til blant annet pigmenter, bindemidler og lyskilder.

Det er anslått at det menneskelige øyet er i stand til å skjelne mellom ti millioner farger. Verken dataskjermer, fotografisk film eller fargetrykk kan gjengi alle disse fargene, selv om man teoretisk sett har fargemodeller med fargerom som overstiger ti millioner.

Fargemodellen RGB kan i teorien gi om lag 16,7 millioner mulige kombinasjoner, men i praksis vil man ha langt færre fargevalg, da valgene er begrenset av hvilke muligheter man har for fargevalg ved produksjon.

I motsetning til RGB-fargerommet på en skjerm, er det ganske begrenset hvilke farger man kan angi i CMYK-fargerommet, og man vil spesielt få problemer ved bruk av veldig mettede farger. Forskjellige digitale enheter kan være svært forskjellige og ha begrensninger for hvilke farger de kan gjengi. For eksempel regnes de fargene som kalles «sikre webfarger» til å omfatte kun 216 farger.

Fargesystemer

Det vil alltid finnes et praktisk behov for å ha et fargesystem. Men det finnes ikke et universelt fargesystem. I et tredimensjonalt fargesystem legger fargesirkel og metning beslag på to dimensjoner, og dermed må lyshet og gråtone konkurrere om den tredje. Også valget av grunnfarger og måten å fordele fargene på, må bli gjenstand for et valg. Det er da også skapt tallrike fargesystemer tilpasset bestemte praktiske behov.

Fargesystemet til Wilhelm Ostwald og Natural Colour System (NCS) er to eksempler på utbredte systemer som er forankret i hver sin definisjon av fargeskalaen.

Ostwalds system, som lenge var populært på 1900-tallet, baserer seg på prinsipielle definisjoner av fargeskalaen. Systemet er bygd opp som en dobbeltkjegle omkring en gråtoneakse. Kjeglens overflate består av en type ideelle farger som kalles optimalfarger, og som hittil ikke har kunnet realiseres som pigmentfarger (se randfarger). De realiserbare fargene ble så fordelt innover mot dobbeltkjeglens akse (gråtoneskalaen).

NCS baserer seg i langt høyere grad på empiriske bestemmelser, selv om også dette rommer visse prinsipielle forutsetninger. Her blir relative andeler av grunnfargene (gult, blått, rødt, grønt, hvitt og sort) i en gitt objektfarge subjektivt bedømt av trenede iakttagere. NCS-systemet er gjeldende norsk fargestandard, og for eksempel på fargehandlernes fargeprøver er fargene angitt med andeler som fremkommer gjennom den nevnte subjektive bedømmelsen.

I Amerika er Munsell-systemet fortsatt det mest brukte.

Fargelære

Fargelæren er vitenskapen om fargene i sin alminnelighet. Overalt hvor man snakker om farge, oppstår et behov for en teoretisk eller praktisk orientert forståelse av hva vi taler om – fargelæren er derfor tverrvitenskapelig. Man kan imidlertid skjelne mellom forskjellige hovedtyper av fargelære.

1) Intuitiv fargelære. Selv om det ikke finnes en generell definisjon av farge, vet vi at vi har med farge å gjøre, men dette er kunnskap som har en intuitiv karakter. Fargelæren får derfor ofte en individuell karakter. Man kan for eksempel snakke om Paul Klees (1879–1940) fargelære, van Goghs fargelære og så videre. Ikke minst fra malernes side foreligger utallige individuelle, til dels detaljert utførte fargelærer. Disse grenser ofte mot fargepsykologien, som handler om fargens indre opplevelseskvaliteter.

2) Teoretisk-praktiske fargelærer tar for seg fargeerfaringens lovmessige, subjektive og objektive betingelser. Slike fargelærer er nært knyttet til ulike enkeltvitenskaper.

3) Praktiske og nyttebetonte håndbøker og fargesystemer for spesifikke formål. Dette kan være systemer og håndbøker som brukes av blomsterdyrkere, klesdesignere, malere og mange andre.

4) Universelt anlagte fargelærer har et så bredt perspektiv at de er sjeldne foreteelser, men også milepæler i vitenskapenes og kulturens historie. Slike fargelærer er skapt av blant andre den greske filosofen Theofrastos (372–387 fvt.), den engelske fysikeren Robert Boyle (1627–1691), den tyske dikteren og naturforskeren Johann Wolfgang von Goethe (1749–1832) og den tyske fysiologen og fysikeren Hermann von Helmholtz (1821–1894).

Fargepsykologi

I fargepsykologien behandles fargens psykologiske kvaliteter, til forskjell fra dens kvaliteter som objektivt naturfenomen. Grensen mellom disse sidene ved fargens uttrykk er ikke skarp.

Fargens dobbeltrolle som gjenstands- og opplevelseskvalitet har fulgt fargen fra de første begrepsmessige bestemmelser av farge. Også grensen mellom fargepsykologi og fargesymbolikk er flytende. I middelaldermaleriet hadde fargene en dobbel oppgave, nemlig å gjengi personens utseende så vel som personens indre kvaliteter. Etter som utviklingen gikk fra et mer inderlig uttrykk mot en beherskelse og poengtering av det ytre aspekt ved billeduttrykket, ble fargens dobbelte oppgave i bildet bare tydeligere. Man finner for eksempel en spenning mellom billedfarge og glansfarge i claire-obscuremaleriet. Den første plastiserer formen, den andre er personlighetens faste kjennetegn. Denne utviklingen av fargeuttrykket blir sjelden eller aldri uttalt, men en typisk skaper av et fordypet billeduttrykk i denne retning er blant andre Michelangelo Merisi da Caravaggio (1573–1610).

På 1800-tallet ble man seg mer bevisst fargens psykologiske aspekter. Man var opptatt av individets fargevalg som uttrykk for et individuelt temperament. Det første forsøk på systematiske og fullstendige fargepsykologiske undersøkelser finner man i Goethes studie over fargenes estetisk-emosjonelle virkning, som inneholder tallrike både inntrengende og underholdende observasjoner. Dels går de på fargens inderlige karakter, som når han karakteriserer blått som et «ansporende intet» og lilla som «livlig uten munterhet». Dels går de på språklige vendinger, hvor han blant annet merker seg det franske uttrykket «méchant en cramoisi» («like ondskapsfullt som mørkerødt»). Han studerer nasjonale og personlige fargepreferanser og så videre. Goethe la også vekt på å tilpasse oppholdsrommets fargestemning til den virksomhet som skulle foregå der. I Goethes hjem var for eksempel arbeidsrommet og de rommene som var avsatt til daglig bruk, dempet grønne; selskapsrommene hadde klingende farger, og festspisesalen gule vegger.

Derimot var Goethe tilbakeholden med hensyn på å tildele fargene faste symbolske verdier.

I Skandinavia ble Goethes ideer om fargenes psykologiske virkning grepet fatt i og diskutert av den danske fysikeren Hans Christian Ørsted (1777–1851).

På begynnelsen av 1900-tallet var fargens psykologiske karakter og virkning gjenstand for betydelig interesse fra malernes side. En av dem som har etterlatt seg inntrengende og systematiske studier på dette området, er russiske Vasilij Kandinskij (1866–1944). Han har nedtegnet sine betraktninger i en del essays, som rimeligvis vil bli stående som noe av det ypperste som ble skapt av fargepsykologi på 1900-tallet. Et av disse essayene handler om hvordan fargeopplevelsen er knyttet til alle andre sanseopplevelser, og her blir fargene beskrevet med ord som «stikkende», «silkeaktig» og «likegyldig», og de knyttes an til opplevelser av blant annet sorg, ro og musikalske toner.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer (1)

skrev Harald Eia

I artikkelen står det at "At vi kaller himmelen blå, er heller ikke diktert av en subjektiv synsfunksjon. I så fall skulle mennesker som har identiske synsfunksjoner også utvikle det samme fargespråk. Men dette er langt fra tilfellet. Enkelte språk (baskisk, bretonsk, irsk) skjelner ikke mellom grønt og blått." Tre spørsmål: 1) Skiller man virkelig ikke mellom blått og grønt på baskisk? Mellom folk med blå øyne og folk med grønne? Mellom grønnfargen i det baskiske flagget og blåfargen på fiskebåtene sine? Hva er referansen din for dette? 2) Hvorfor er det gitt at mennesker med identiske synsfunksjoner skulle utvikle det samme fargespråk? Kan du forklare meg hvorfor? 3) Lingvisten Steven Pinker skriver: "the way we see colors determines how we learn words for them, not vice versa". Hva tenker du om det?

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg