lufttrykk

Det atmosfæriske lufttrykket er tilnærmet lik tyngden per horisontale flateenhet av luften som ligger over (hydrostatisk trykk eller gravitasjonstrykk).

Meteorologiske målinger tar sikte på å finne fordelingen i rommet av det hydrostatiske trykket, som igjen bestemmer den storstilte luftsirkulasjonen.

Lufttrykk angis i enheten pascal (Pa), men innen meteorologien nyttes enheten hektopascal (hPa) som gir tallverdi lik den tidligere brukte enheten millibar (mb).

Til mange tekniske formål angis trykket i atmosfærer eller millimeter kvikksølv (mm Hg). Én atmosfære (atm) gir uttrykk for tilnærmet normalt lufttrykk ved havnivå; 1 atm = 1013,25 hPa = 760 mm Hg. 1000 hPa = 750 mm Hg.

Apparater for måling av lufttrykk kalles barometer.

Lufttrykket har stor betydning for værvarsling. Fordelingen av høytrykk og lavtrykk forteller mye om atmosfærens bevegelser, vind og lignende.

På værkart vises kurver (isobarer) for å gi et bilde av lufttrykket ved havnivå.

Trykkfordelingen i høyere nivåer studeres ved at man kartlegger høydeforholdene i et utvalg av trykkflater. Mest nyttet er flatene 850, 700, 500, 300 og 200 hPa.

Jordens gjennomsnittlige lufttrykk på havnivå er drøyt 1010 hPa. Det er store variasjoner, dels regelmessige med årstiden, dels uregelmessige på grunn av ulike prosesser som alle skyldes mangel på temperaturlikevekt.

I vinterhøytrykk over Sibir har det vært målt cirka 1085 hPa, i tropiske orkaner ned til 870 hPa. I tornadoer har man anslått at det forekommer enda lavere trykk. Høyeste lufttrykk registrert i Norge er 1061 hPa (Dalen i Telemark, 23. januar 1907); laveste er 938 hPa (Skudenes, 20. februar 1907). For fordelingen av lufttrykk på jordkloden, se klima.

Lufttrykket avtar med høyden, raskest (cirka 1 hPa/8 m) i de nederste lag der luftens tetthet (densiteten) er størst, cirka 1 hPa/15 m i 6 km høyde der densiteten er omtrent halvert. I cirka 16 km høyde er trykket cirka 100 hPa, i 50 km cirka 1,0 hPa.

Luft som er i bevegelse i forhold til en flate, utøver krefter på flaten, og disse overføres gjennom det hydrodynamiske trykket (vindtrykket). Trykkbelastningen øker med vindhastigheten, men er også avhengig av flatens form og størrelse.

Vind langs en flate gir for eksempel et undertrykk over flaten. Dermed løftes løst materiale, og i sterk vind tyngre gjenstander som hustak. Luft som passerer over og under en flyvinge eller på begge sider av et skråstilt seil, passerer hindringen med forskjellig fart fordi den får ulik vei å gå. Dermed oppstår en netto trykkraft som kan nyttes til flyløft eller båtfremdrift. Dersom hindringen har brå avslutninger, vil luften ikke kunne følge legemets overflate, og det oppstår en bakevje med et betydelig undertrykk. Slike legemer vil derfor oppleve stor luftmotstand. I et fly utnyttes måling av det hydrostatiske trykk til høydemåling, mens det hydrodynamiske overtrykk nyttes i fartsmålerne.

• meteorologi
• værvarsling
• hydrodynamikk