lufttrykk

Det atmosfæriske lufttrykket er med stor tilnærmelse lik tyngden per horisontale flateenhet av den overforliggende luft (hydrostatisk trykk eller gravitasjonstrykk).

De meteorologiske målingene tar sikte på å finne den romlige fordelingen av det hydrostatiske trykket, som igjen bestemmer den storstilte luftsirkulasjonen.

Lufttrykk angis i enheten pascal (Pa), men innen meteorologien nyttes enheten hektopascal (hPa) som gir tallverdi lik den tidligere nyttede enheten millibar (mb).

Til mange tekniske formål angis trykket i atmosfærer eller mm kvikksølv (Hg). Én atmosfære (atm) gir uttrykk for tilnærmet normalt lufttrykk ved havnivå; 1 atm = 1013,25 hPa = 760 mm Hg. 1000 hPa = 750 mm Hg.

Apparater for måling av lufttrykk kalles barometer.

Lufttrykket har stor betydning for værvarsling, idet fordelingen av trykk (høytrykk og lavtrykk) forteller mye om atmosfærens bevegelser, vind og lignende.

Fordelingen av lufttrykket vises på værkart med trykk-kurver (isobar) omregnet til havets nivå for å gi et tilnærmet riktig bilde av den horisontale fordelingen.

Trykkfordelingen i høyere nivåer studeres ved at man kartlegger høydeforholdene i et utvalg av trykkflater. Mest nyttet er flatene 850, 700, 500, 300 og 200 hPa.

Jordens gjennomsnittlige lufttrykk på havnivå er drøyt 1010 hPa. Det er store variasjoner, dels regelmessige med årstiden, dels uregelmessige på grunn av ulike prosesser som alle skyldes mangel på temperaturlikevekt.

I vinterhøytrykk over Sibir har det vært målt cirka 1085 hPa, i tropiske orkaner ned til 870 hPa. I tornadoer har man anslått at det forekommer enda lavere trykk. Høyeste lufttrykk registrert i Norge er 1061 hPa (Mandal, januar 1907); laveste er 940 hPa (Bergen, januar 1884). For fordelingen på jordkloden av midlere lufttrykk, se klima.

Lufttrykket avtar med høyden, raskest (cirka 1 hPa/8 m) i de nederste lag der luftens tetthet (densiteten) er størst, cirka 1 hPa/15 m i 6 km høyde der densiteten er omtrent halvert. I cirka 16 km høyde er trykket cirka 100 hPa, i 50 km cirka 1,0 hPa.

Luft som er i bevegelse i forhold til en flate, utøver krefter på flaten, og disse overføres gjennom det hydrodynamiske trykket (vindtrykket). Trykkbelastningen øker med vindhastigheten, men er også avhengig av flatens form og størrelse.

Vind langs en flate gir for eksempel et undertrykk over flaten. Derved løftes løst materiale, og i sterk vind tyngre gjenstander som hustak. Luft som passerer over og under en flyvinge eller på begge sider av et skråstilt seil, passerer hindringen med forskjellig fart fordi den får ulik vei å gå. Derved oppstår en netto trykk-kraft som kan nyttes til flyløft eller båtfremdrift. Dersom hindringen har brå avslutninger, vil luften ikke kunne følge legemets overflate, og det oppstår en bakevje med et betydelig undertrykk. Slike legemer vil derfor oppleve stor luftmotstand. I et fly utnyttes måling av det hydrostatiske trykk til høydemåling, mens det hydrodynamiske overtrykk nyttes i fartsmålerne.