Askese, forsakelse av verdslige eller sanselige gleder ved avholdenhet fra mat, nytelsesmidler, søvn, seksuell aktivitet o.l.; har som formål å trene viljen eller tanken. Askese er gjerne knyttet til religionsutøvelse, og kan også inkludere selvpinsel, frivillig isolasjon, selvpålagt fattigdom eller taushet. Askesen skal styrke eller frigjøre det åndelige liv, og kan være et middel til å oppnå ekstase eller visjoner. Hos skriftløse folk kan askese være et viktig innslag i overgangsriter.

Blant verdensreligionene er askese spesielt utpreget i kristendommen og hinduismen, mens den i andre, f.eks. jødedommen, spiller liten eller ingen rolle. Både kristendommen og hinduismen kjenner livsformer preget både av fysisk askese og en «åndelig» askese som består i å forkaste verden som sådan, f.eks. innen de katolske ordener eller flere av bhakti-retningene i hinduismen.

En religion som er karakterisert ved at munkene og nonnene praktiserer streng askese, er jainismen, som under visse forutsetninger tillater den mest radikale av alle former for askese: selvmord gjennom faste.

Hos Platon har askese betydningen av å innøve forskjellige dyder, mens allerede den stoiske skolen forstår denne disiplineringen som avhold og forsakelse. Hos Kant består den «etiske askese» i en dydskultur der en oppfyller pliktene med et muntert sinn som adskiller seg fra munkens askese. For Schopenauer er askesen en avgjørende vei til å benekte viljen til liv, mens Nietzsche krever at det skapende mennesket må underlegge seg «viljens gymnastikk».

I religionssosiologien anvendte Max Weber begrepet om en «indre askese» (innerweltliche Askese) for å beskrive den protestantiske etikkens flid og sparsommelighet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.