Følelser omtales som emosjoner og affekter. Emosjoner er finere sammensatte sinnsreaksjoner som glede, sympati, medfølelse, sorg, avsky og så videre. En vag variant av emosjoner betegnes ofte stemninger. De situasjonsbetingede, sterke og mer ensrettede reaksjoner, som sinne, angst og opphisselse, betegnes affekter. Følelser omfatter også reaksjoner på en sanseopplevelse, som kulde, varme og lignende.

Følelser kan iakttas og vekkes både hos mennesker og dyr. Følelser som avviker fra det normale mønster, har ofte et sidestykke i form av registrerbare reaksjoner i hjernen og i det autonome nervesystem, uten at man kan si med sikkerhet hva som er årsak og hva som er virkning.

Følelser er delvis målbare og kan beskrives etter varighet og styrke eller intensitet. Etter kvaliteten deles følelser i lyst- eller ulystfølelser. Mange mener at atferd er styrt av et prinsipp hvor man tilstreber lyst og prøver å unngå ulyst. Når det gjelder å bedømme avvikene fra det normale følelsesmønster, er særlig intensiteten av betydning. Dype følelser tar hele personligheten i besittelse, mens overfladiske følelser lar en stor del av personligheten forbli uberørt. Med følsomhet menes mottageligheten for følelser. Et individ regnes for å være følsomt når det skal lite til for å fremkalle en forholdsvis sterk følelsesmessig reaksjon. En person er ufølsom når en sterktvirkende hendelse ikke forårsaker særlig forandring i hans sinnsstemning. Et spesielt anlegg for følsomhet er nærtagenhet eller hypersensitivitet (overfølsomhet), som ofte er grunnlag for nervøse plager.

Sterke følelser og affekter utløser funksjonelle forandringer i mange av organismens organer. Slike reaksjoner blir utløst via det autonome nervesystem:

Hjertet slår fortere. Blodkarene til muskler, hjerte og lunger utvider seg, mens blodkarene til mage-tarmsystemet og kjønnsorganene trekker seg sammen. Dette kommer hovedsakelig i stand ved økt aktivitet i den sympatiske delen av nervesystemet.

Fordøyelsesprosessen og tarmperistaltikken (tarmbevegelse) hemmes.

Åndedrettet blir dypere, slik at det utveksles mer oksygen og karbondioksid.

Det totale bildet av symptomene beskrives som kamp- og fluktreaksjonen. Denne reguleres av sentre i hjernen. Disse sender signaler til det autonome nervesystem og til bestemte indresekretoriske kjertler, for eksempel adrenalinutskillelse fra binyrene. I hjernestammen og deler av storhjernen ligger områder som blir satt i aktivitet ved forandringer i organismens følelsesmessige atferd.

Allerede i første halvpart av første leveår kan misnøye skilles fra glede, og ved slutten av første leveår kan gjenkjennes et totalt mønster av følelsesmessige ytringer hvor raseri, avsky, frykt og hengivenhet skiller seg fra hverandre. Med økende alder blir de følelsesmessige reaksjoner mer kontrollerte og målrettet. I denne sammenheng er det imidlertid store forskjeller fra individ til individ.

At en kan bedømme et annet menneskes følelser riktig, beror på at en kjenner årsaken til den reaksjonen en ser. Et hyggelig og et ubehagelig ansiktsuttrykk er lett å skille fra hverandre. De mer subtile forskjeller er vanskeligere å hanskes med. Forskjellige mennesker ytrer sine følelser på forskjellig måte. Manglende følelser eller forsterkede følelsesreaksjoner er lette å kjenne igjen, og en fryktreaksjon er nesten den samme for alle mennesker. En serie fotografier som er tatt like etter hverandre, viser hvordan de fleste mennesker ytrer skrekk. Øynene lukker seg, munnen åpner seg, nakkemusklene spennes, og hodet bøyer seg noe.

Det å bli redd for noe er tydeligvis delvis tillært og delvis medfødt. Alle blir skremt av smertefulle stimuli og kraftige lyder. De viktigste årsakene til tillært angst er:

Observasjon. Man kan lære seg å bli red for noe ved å iaktta at andre mennesker er det. Et barn kan for eksempel være redd for katter eller hunder fordi det ser at en av foreldrene er redd for disse dyrene, selv om det aldri har opplevd noe vondt i forbindelse med dem.

Betinging. En sterk angstvekkende opplevelse kan resultere i frykt også for ledsagende elementer som settes i forbindelse med opplevelsen. Et barn som først ikke var redd for vann, kan etter en angstvekkende opplevelse med vann selv bli redd for å komme i nærheten av dette. Vi sier at redselen er innlært ved betinging.

Ubegrunnet angst. Noen former for situasjonsbetinget angst presser seg på ofrene, men virker meningsløs for dem. Når slik angst kommer til å dominere atferden, kalles den en fobi.

En hyppig forekommende årsak til raseri eller undertrykt raseri er at man blir hindret i sin streben mot et mål (frustrasjon). At man ennå vet lite om raseri, har sin årsak i at det i praksis er vanskelig å fremkalle sterkt raseri under omstendigheter som gjør nøyaktige studier mulig.

Andre følelsesmessige reaksjoner, som sorg, avsky og kjærlighet, er også vanskelig å utforske vitenskapelig. En følelsesreaksjon er for en stor del avhengig av samspillet med andre psykiske opplevelser. Det forekommer for eksempel ofte at noe som oppleves som en god følelse og dermed vekker lyst, sidestilles med andre, i seg selv intetsigende påvirkninger, som dermed får noe av den første gode følelsens lystpreg over seg.

Forstyrrelser i følelseslivet forekommer ved nesten alle psykiske lidelser. De ytrer seg ofte ved skifting i affektens og stemningens kvantitet og kvalitet; man finner alle varianter fra fullstendig forflatning til sykelig overdreven følsomhet.

Med følelsesmessig kontakt forstås evne til innlevelse i og interesse for ens medmennesker. Dårlig kontakt kan bunne i tilbakeholdenhet, at man ikke vil eller kan uttrykke følelser, i forflatning eller en viss tomhet i følelseslivet. Man skiller mellom overfølsomhet og ufølsomhet. Sistnevnte form kjennetegnes ved manglende mottakelighet for følelsesinntrykk, som likegladhet (apati) og følelsesløshet eller følelseskulde.

Følelseslivet kan også være labilt, på grunn av affektens korte varighet og at man lett lar seg avlede. Affektlabilitet betyr hurtig veksling i affekter, dette i motsetning til stemningslabilitet, som antyder skiftning i mer kompliserte følelser. Et annet aspekt ved følelseslivet er at motstridende følelser kan være til stede samtidig. Dette kan gjelde følelser overfor en bestemt person, men også overfor en idé eller handling. Det alminnelige uttrykk for dette er ambivalens. Ambivalensen betraktes som sykelig når følelsene som strider mot hverandre, fortsetter å eksistere ved siden av hverandre uten at en av dem får overtaket. Dette er ledsaget av psykisk spenning.

En person regnes som følelsesfattig eller følelseskald når det er tydelig mangel på moralsk følelse og sympatifølelse. Også i følelseslivets tredje komponent, stemningene, kan det forekomme tendens til ensidige utslag som tar preg av et nervøst personlighetstrekk:

1. Overstrømmende munter stemning (eufori), oppstemt gledesfølelse og følelse av for stor egenverdi (hypomani).

2. Tungsindig trykket stemning (depresjon).

3. Vedvarende spenning og angst, ofte forbundet med smerter og kroppslige plager.

4. Misstemning (dysfori), misfornøyd, irritabel grunnstemning.

Følelseskonflikter kan oppstå når ens følelsesmessige reaksjoner avviker fra det som man synes er godt og rett og rimelig. Man kan føle aggresjon mot en man er glad i, angst for en som beskytter en, eller depresjon over noe man burde være glad for. Slike konflikter kan ha sine røtter i det ubevisste sjeleliv, og de kan plage nervøse mennesker sterkt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.