følelse

Det å bli redd for noe er delvis tillært og delvis medfødt. Alle blir skremt av smertefulle stimuli og kraftige lyder. De viktigste årsakene til tillært angst er:

Observasjon. Man kan lære seg å bli redd for noe ved å iaktta at andre mennesker er det. Et barn kan for eksempel være redd for katter eller hunder fordi det ser at en av foreldrene er redd for disse dyrene, selv om det aldri har opplevd noe vondt i forbindelse med dem.

Betinging. En sterk angstvekkende opplevelse kan resultere i frykt også for ledsagende elementer som settes i forbindelse med opplevelsen. Et barn som først ikke var redd for vann, kan etter en angstvekkende opplevelse med vann selv bli redd for å komme i nærheten av dette. Vi sier at redselen er innlært ved betinging.

Ubegrunnet angst. Noen former for situasjonsbetinget angst presser seg på ofrene, men virker meningsløs for dem. Når slik angst kommer til å dominere atferden, kalles den en fobi.

En hyppig forekommende årsak til raseri eller undertrykt raseri er at man blir hindret i sin streben mot et mål (frustrasjon). At man ennå vet lite om raseri, har sin årsak i at det i praksis er vanskelig å fremkalle sterkt raseri under omstendigheter som gjør nøyaktige studier mulig.

Andre følelsesmessige reaksjoner, som sorg, avsky og kjærlighet, er også vanskelig å utforske vitenskapelig. En følelsesreaksjon er for en stor del avhengig av samspillet med andre psykiske opplevelser. Det forekommer for eksempel ofte at noe som oppleves som en god følelse og dermed vekker lyst, sidestilles med andre, i seg selv intetsigende påvirkninger, som dermed får noe av den første gode følelsens lystpreg over seg.

Forstyrrelser i følelseslivet forekommer ved nesten alle psykiske lidelser. De ytrer seg ofte ved skifting i affektens og stemningens kvantitet og kvalitet; man finner alle varianter fra fullstendig forflatning til sykelig overdreven følsomhet.

Med følelsesmessig kontakt forstås evne til innlevelse i og interesse for ens medmennesker. Dårlig kontakt kan bunne i tilbakeholdenhet, at man ikke vil eller kan uttrykke følelser, i forflatning eller en viss tomhet i følelseslivet. Man skiller mellom overfølsomhet og ufølsomhet. Sistnevnte form kjennetegnes ved manglende mottakelighet for følelsesinntrykk, som likegladhet (apati) og følelsesløshet eller følelseskulde.

Følelseslivet kan også være labilt, på grunn av affektens korte varighet og at man lett lar seg avlede. Affektlabilitet betyr hurtig veksling i affekter, dette i motsetning til stemningslabilitet, som antyder skiftning i mer kompliserte følelser. Et annet aspekt ved følelseslivet er at motstridende følelser kan være til stede samtidig. Dette kan gjelde følelser overfor en bestemt person, men også overfor en idé eller handling. Det alminnelige uttrykk for dette er ambivalens. Ambivalensen betraktes som sykelig når følelsene som strider mot hverandre, fortsetter å eksistere ved siden av hverandre uten at en av dem får overtaket. Dette er ledsaget av psykisk spenning.

En person regnes som følelsesfattig eller følelseskald når det er tydelig mangel på moralsk følelse og sympatifølelse. Også i følelseslivets tredje komponent, stemningene, kan det forekomme tendens til ensidige utslag som tar preg av et nervøst personlighetstrekk:

1. Overstrømmende munter stemning (eufori), oppstemt gledesfølelse og følelse av for stor egenverdi (hypomani).

2. Tungsindig trykket stemning (depresjon).

3. Vedvarende spenning og angst, ofte forbundet med smerter og kroppslige plager.

4. Misstemning (dysfori), misfornøyd, irritabel grunnstemning.

Følelseskonflikter kan oppstå når ens følelsesmessige reaksjoner avviker fra det som man synes er godt og rett og rimelig. Man kan føle aggresjon mot en man er glad i, angst for en som beskytter en, eller depresjon over noe man burde være glad for. Slike konflikter kan ha sine røtter i det ubevisste sjeleliv, og de kan plage nervøse mennesker sterkt.