Pablo Picasso. Gitar, 1912. Olje på lerret, 72,5 x 60 cm.
École de Paris er en fransk betegnelse for flere forskjellige grupperinger av kunstnere som bodde, arbeidet og stilte ut sin kunst i Paris i tiårene fra århundreskiftet 1900 og frem til 1960-årene.
En alternativ, men mindre anvendt norsk betegnelse er Paris-skolen, sjeldnere pariserskolen. School of Paris gjelder i engelskspråklig faglitteratur på linje med École de Paris.
Henri Matisse. Maleren Albert Marquet, ca. 1905. Olje på treplate, 41,5 x 31,2 cm.
École de Paris betegner ingen undervisningsinstitusjon og representerer verken bestemte kunstnere i absolutt forstand eller en konkret kunstretning eller stil. Betegnelsen peker mot kunstnermiljøer som i delvis kronologisk rekkefølge har hatt Paris som oppholdssted og kunstscene. Betegnelsen blir således ikke bare anvendt om kunstnere som hadde Paris som referansepunkt før første verdenskrig, men også om miljøer i mellomkrigstiden og i de første tiårene etter 1945. Inndelingen i tre adskilte tidsavsnitt er belastet med diverse feilkilder, siden flere av de aktuelle kunstnerne var aktive over mange tiår.
Miljøene som i retrospektivt perspektiv fikk kallenavnet École de Paris, rekrutterte i første rekke malere og billedhuggere, kritikere og gallerister. Men disse miljøene tiltrakk seg også utøvere innenfor andre kunstarter, som litteratur, teater og musikk. Flere ikke-franske kunstnere bidro vesentlig til miljøenes etablering og produktivitet. Utveksling av kreative ideer dannet kjernen i de internasjonale miljøene for kunstnere i Paris som ble kalt École de Paris. Utstillingssteder og gallerister har virket positivt på rekrutteringen.
Malere som tilhørte École de Paris, brøt til å begynne med ikke direkte med etablerte og konvensjonelle sjangrer eller medier. De arbeidet innenfor figur-i-rom-motivet og landskapsmaleriet, inklusive urbane scener. Disse malerne konsentrerte seg også om stillebenet og portrettet. Men de valgte motivene ble uført med ikke-realistiske farger og som eksperimentelle komposisjoner. I denne forstand dannet disse kunstnerne en avantgarde som i årene frem til første verdenskrig distanserte seg fra det tradisjonelle kunstsynet. Under første verdenskrig og i mellomkrigstiden, samt etter 1945, ble maleriet supplert med andre kunstneriske medier, som skulpturale objekter, film, installasjon og performance. École de Paris er dermed i generell forstand ensbetydende med den suksessive og brede fremveksten av modernismen, som inkluderer radikale kunstretninger som fauvisme, kubisme, ekspresjonisme, surrealisme, abstrakt kunst og interdisiplinære kunstformer som installasjon og performance. Definisjonen av hva som skal gjelde som moderne kunst, inklusive relaterte politiske standpunkter, har både samlet og splittet École de Paris.
Attraktive bolig- og atelieradresser i Paris for kunstnere har endret seg over tid. Mot slutten av 1800-tallet og noen år fremover etter 1900 var Montmartre og Batignolles populære bydeler. Men bohemenes atelierer og kafeer i Montmartre ble gradvis avløst av andre sosiale treffsteder, gallerier og private undervisningsinstitusjoner i bydelen Montparnasse. Etter 1945 var kaféer og gallerier i byområdene Saint-Germain-des-Prés og Quartier Latin populære samlingssteder. Enkelte kunstnere, som Henri Matisse og Pablo Picasso, bosatte seg etter første verdenskrig permanent eller temporært i Nice eller andre byer langs Côte d´Azur.
Spanjolen Picasso, som bosatte seg i Paris i 1904, dannet i mange henseender et sosialt og kunstnerisk referansepunkt. Hans mange kunstneriske prosjekter var avhengig av sammensatte impulser fra et bredt spekter av kolleger. Picassos kreative holdning og samspill med andre kunstnere representerer noe typisk for École de Paris.
Franskmannen Matisse blir i tillegg til Picasso regnet blant de sentrale miljøskapere og kunstneriske innovatører i fasen frem til første verdenskrig. I årene 1908–1911 underviste Matisse mange skandinaviske maler. Denne virksomheten gikk under navnet Académie Matisse. Blant de norske deltagerne finner man Jean Heiberg og Per Krohg. De studentene som mottok undervisning, kalt Matisse-elever, fikk kontakt med sosiale miljøer, for eksempel Gertrude og Leo Steins salong og kunstsamling, som var en vesentlig del av École de Paris.
I årene etter første verdenskrig ble betegnelsen École de Paris anvendt mer ekskluderende om en gruppering kunstnere med jødisk og ikke-fransk bakgrunn og om utenlandsk innflytelse i sin alminnelighet. Flere av disse kunstnerne holdt til i bydelen Montparnasse. Kretsen bestod blant mange andre av Chaïm Soutine og Marc Chagall. Men det oppstod en motsetning mellom malere med utenlandsk bakgrunn og malere som for eksempel André Derain og André Dunoyer de Segonzac, som ble forstått som representanter for en fransk tradisjon. École de Paris som en gruppering av utlendinger ble dermed satt opp mot École française som rekrutterte franske kunstnere og utenlandske kunstnere som var villige til å la seg assimilere. Nasjonalisme og antisemittisme spilte en rolle i oppsplittingen av École de Paris i mellomkrigstiden. Definisjonen av moderne kunst som purisme ble diskutert i tidsskriftet L´Esprit Nouveau i 1920-årene.
I 1920-årene studerte mange skandinaviske kunstnere ved den private kunstskolen Académie de L´Art Moderne i bydelen Montparnasse. Her underviste Ferdnand Léger. Blant de mange skandinaviske kunstnerne som fulgte hans veiledning, finner man Ragnhild Keyser, Ragnhild Kaarbø og Charlotte Wankel. Disse norske malerne, pluss Thorvald Hellesen, ble integrert i de miljøer og fikk stille ut på de utstillingssteder som tilhørte denne delen av École de Paris.
École de Paris blir videre benyttet om en uformell sammenslutning av malere som var en dominerende faktor i etterkrigstidens Paris og fremover mot 1960-tallet. Malerne i dette miljøet ble født i årene frem mot 1914. De har til tross for ulik nasjonal bakgrunn og kunstnerisk utdannelse abstraksjon og raffinerte fargekombinasjoner som fellesnevner. En nærmere karakteristikk vil være å påpeke at flere av disse malerne dels dyrket ekspressivitet og kraftige penselstrøk og dels komponerte maleriene sine i henhold til kubistiske prinsipper. I denne gruppen finner man navn som Roger Bissière, Maria Elena Vieira da Silva og Nicolas de Staël.
Under samlebetegnelsen Jeune École de Paris finner man en gruppe malere som arbeidet med postkubistisk komposisjon og gestisk penselskrift. Denne tallrike grupperingen fulgte i fotsporene til École de Paris-malere, som for eksempel Pierre Soulages og Jean-René Bazaine.
Enkelte norske malere hadde nær kontakt med det sentrale École de Paris-miljøet i 1950-årene. Det gjelder for eksempel Anna-Eva Bergman. I sin kunst orienterte hun seg mot geometriske former og det nonfigurative, som var kjennetegn ved enkelte av malerne som tilhørte École de Paris, blant annet hennes ektefelle Hans Hartung. Inger Sitter hadde tilhold i Atelier 17 i Paris i midten av 1950-årene, et grafisk verksted som ble ledet av Stanley William Hayter. Her møtte hun representanter for det nonfigurative formspråket.
Sonja Henie og Niels Onstad bygget i årene frem mot 1968 opp en kunstsamling som har École de Paris som fundament. Samlingen inneholder verk fra de forskjellige fasene av École de Paris, både malerier av Henri Matisse og Pablo Picasso så vel som Maurice Estève og Serge Poliakoff. École de Paris profilerer fremdeles kjernesamlingen til Henie Onstad Kunstsenter.
École de Paris er dessuten anvendt som tittel på store kollektive utstillinger med malerkunst som ble arrangert i Paris fra og med 1950-årene. I Paris fant disse utstillingene sted i Galerie Charpentier.
De senere tiårene har utstillinger, som omfatter kunstnere som er assosiert med École de Paris, blitt arrangert av kunstinstitusjoner i Europa og USA. Disse brede mønstringene av kunst, som ble produsert av kunstnere som bodde og arbeidet i Paris fra 1900 og helt frem til 1968, har befestet École de Paris som en sentral bidragsyter til definisjonen og forståelsen av moderne kunst.
Flere forskere har foreslått året 1968 som sluttstrek for École de Paris. Fra og med 1960-årene og i flere tiår fremover overtok New York posisjonen som ledende kunstmetropol for eksperimentelle kunstnere. New York-skolen ble til å begynne med særlig profilert gjennom den abstrakte ekspresjonismen. Forskyvningen av det kunstneriske hegemoniet fra Paris til New York har å gjøre med endringer i kunsthandelens internasjonale strategier og preferansene ved de store internasjonale utstillingene, som Biennalen i Venezia og Documenta i Kassel.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.