Rødt, felles kjennetegn for fargetoner som omfatter gulrødt, høyrødt og blårødt – høyrødt representerer omslaget fra gulrødt til blårødt. Den langbølgede delen av sollysets spektrum, fra ca. 600 nm, blir av de fleste oppfattet som gulrødt, og nærmer seg høyrødt ved ca. 700 nm. I tillegg refererer rødlige farger til utenomspektrale fargetoner som kan frembringes gjennom additiv blanding av spektralrødt og spektralfiolett (jfr. purpur). Vanlige betegnelser for de utenomspektrale fargetonene er skarlagen, høyrødt, karmosin og karmin, hvor skarlagen ligger på den gule siden, karmin på den blå.

Hvitaktige nyanser av rødt har betegnelser som rosa og ferskenblomst, mens svartaktige nyanser har betegnelser som rustrød og brunrød.

Organiske blårøde fargestoffer for farging av tekstiler ble i antikken produsert i Fønikia (se purpursnegler). Etter hvert lærte man å fremstille billigere, skarlagenrødt fargestoff på basis av skjoldlus (kermes, cochenille) og karminfarget krapp på basis av rotstokken til krapplanten. Fargene var til dels strålende, men ikke særlig lysekte. I 1868 fremstilte W. H. Perkin alizaron-krapplakk, på basis av antracen. Den er mer stabil og anvendes som tekstil- og kunstnerfarge, hvor den egner seg godt for lasurteknikk. Naturlig forekommende jernoksidholdig oker har siden oldtiden vært benyttet som basis for røde farger – både som naturlig forvitringsprodukt og ved passende grader av brenning leverer den et bredt spektrum av røde fargetoner. Sinober er opprinnelig en naturlig forekommende, ugiftig forbindelse av kvikksølv. Blymønje (blyoksider) er så giftig at den er forbudt som malerfarge. Også som korrosjonshindrende middel er den i dag erstattet av andre stoffer. Kadmiumrødt er et nyere fargestoff som består av kadmiumsulfid og kadmiumselenid. Det er stabilt og fargekraftig, men kostbart. Brukes bare i kunstnerfarger og lakkemalje og må omgås med forsiktighet pga. helsefare.

Neppe noen annen farge er så ladet med følelsesmessige og symbolske assosiasjoner som rødt. Dette har nok sammenheng med spenningen mellom den aktive, varme gulrøde karakter og den passive, kalde blårøde. Rødt står for kjærlighet og liv, men også for ubehersket lidenskap. I uttrykkene «rød av raseri» og «å se rødt» har dagligspråket fanget opp det temperament som ofte er assosiert med rødfargen. Siden midten av 1800-tallet har rødt stått for politisk radikalisme (jfr. Røde Khmer og Røde hær). Rødt er en innarbeidet signalfarge for fare.

Blårøde fargetoner mot fiolett kan stå for ensomhet og selvdestruktiv fortvilelse, men også for indre ro.

I sine fargeestetiske studier karakteriserer den russiske maleren V. V. Kandinsky høyrødt som hvilende, i betydningen utligning av motsetninger. Av samme grunn setter J. W. Goethe høyrødt som herskerens farge.

I liturgien har rødt dobbeltbetydningen «blod og ild», som henholdsvis står for Martyrenes blod og Den hellige ånd. I kirkeåret er rødt tilordnet 2. juledag (martyren Stefan), Olsok (Hellig Olav) og pinsen (Pinsehendelsen).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

25. januar 2013 skrev Stian Jørgensrud

Synes det burde være illustrasjoner på disse fargeartiklene. Kanskje fargeillustrasjoner til og med? Fra Georg Kjøll skal du på e-mail ha fått mitt forslag til illustrasjoner. Tilbakemelding på hvordan du vil ha det, eller om det burde gjøres mer delikat - eller enklere - hadde vært fint.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.