Sublim, opphøyet, av en høyere orden. Det sublime innebærer erfaringen av en transcendent storhet, som makt, heroisme eller utbredelse i rom og tid, og overskrider vår normale evne til å bedømme eller gripe. I dag blir sublim ofte forstått som synonym til skjønn, mens tidligere tenkere har skilt skarpt mellom de to.

Vi finner en ansats til tenkningen om det sublime hos Aristoteles, som hevder at størrelse er et vesentlig moment ved det skjønne. Men først hos Longinos opptrer det sublime eller opphøyde som en distinkt, estetisk kategori. I moderne filosofi blir det sublime gitt en særstilling i Edmund Burkes Essays on the Sublime and Beautiful (1756) og Henry Homes Elements of Criticism (1762), som begge gav psykologiske forklaringer. Ifølge Burke er det sublime å skille skarpt fra det skjønne, og han beskriver erfaringen av det sublime som en tilstand av frykt og smerte.

Kant er den som i størst grad har formet senere oppfatninger om det sublime. Han bruker begrepet «det opphøyede» (das Erhabene), og mener at bare naturen, ikke kunsten, kan være sublim eller opphøyd. Mens det skjønne handler om harmoni, dreier det sublime seg om det motsatte. Innbilningskraften bryter sammen, og det eneste som blir igjen er en beundring eller aktelse for noe veldig. Kant skiller mellom to former for sublimitet: det matematiske og det dynamiske. Det matematisk sublime betegner det som er stort i naturen, som fjell og hav eller verdensrommet. Det dynamisk sublime står for naturen som en voldsom makt som kan knuse mennesket, for eksempel en storm. Han omtaler også krig som et sublimt fenomen. Kant hevdet at den første forskrekkelsen over det sublime og den aktelsen for det opphøyede som den er årsak til, snus om slik at vi når en bevissthet om det opphøyede i oss selv, nemlig fornuften, og at dommen over det sublime derfor ender opp i en følelse av velbehag.

Den amerikanske maleren Barnett Newman gjorde det sublime igjen til en sentral kategori gjennom artikkelen The Sublime is Now (1948). For Newman var den amerikanske kunstneren ideelt skikket til å «nærme seg kildene for de tragiske følelsene». Nettopp i kraft av ikke å være overlesset av den klassiske, europeiske kulturarven med dens skjønnhetsidealer kunne den amerikanske kunstneren gi seg «barbariet» i vold, for slik å gjenvinne forholdet til de «absolutte følelsene». Det er dette som han kalte det sublime, som skulle nås gjennom en kunst «der formen er formløs».

Lyotard gjorde i 1980-årene det sublime igjen til et kjernebegrep innen estetikken, og hevdet at det sublimes estetikk endegyldig hadde erstattet det skjønnes estetikk.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.