perspektiv

En mye benyttet teknikk som er kjent fra ikoner, europeisk middelalderkunst og kunst i Kina og Japan, blir kalt omvendt perspektiv (også kalt invertert perspektiv).

I bilder med omvendt perspektiv går linjer ut fra et punkt eller en gjenstand i forgrunnen. Linjene peker ikke mot et felles samlingspunkt i bakgrunnen, men spres ut i vifteform. Omvendt perspektiv kan likevel gi opplevelse av dybde.

Omvendt perspektiv tar ikke hensyn til forkortning.

I europeisk middelalder, men også i India, Kina og Japan, kan man finne kunstverk som inkluderer flere scener eller sentra for handling i samme bilde. Slike bilder mangler en sammenbindende romlig helhet, men benytter et system av linjer.

Siden denne konstruksjonen har flere blikkpunkter, kaller man den multippelt (mangedelt) perspektiv.

Parallellperspektiv benytter parallelle linjer for å få frem virkning av dybde. Men de parallelle linjene konvergerer ikke. Det blir heller ikke anvendt forkortning.

Motivet blir vanligvis sett fra et høyt ståsted.

I kinesisk og japansk kunst er denne konstruksjonen vanlig.

Teknikken som systematisk samler alle synlige og tenkte linjer i et bilde, kaller man sentralperspektiv.

Sentralperspektiv er en geometrisk teknikk som blir brukt til å konstruere illusjon av romlig dybde i todimensjonale kunstformer som har et loddrett billedplan. Det gjelder eksempelvis maleri, tegning, grafikk og relieff, samt fotokunst, arkitektur og perspektivscene.

Sentralperspektiv har ett forsvinningspunkt som ligger på horisontlinjen. Alle gjenstander og figurer i bildet blir fremstilt mindre og mindre desto nærmere de befinner seg horisontlinjen. Dette kaller man forkortning.

Sentralperspektiv blir, med henvisning til Filippo Brunelleschi, Leon Battista Alberti og andre arkitekter og malere i Firenze på 1400-tallet, også kalt renessanseperspektiv.

I Italia på 1400- og 1500-tallet ble det vanlig med utsmykninger av vegger og tak i slott og kirker. Flere kunstnere brukte sentralperspektiv for å skape illusjon av tredimensjonalitet.

De italienske betegnelsene for henholdsvis vegg- og takmalerier, som er utført med sentralperspektiv og forkortninger, er quadratura og di sotto in sù.

Vinkelperspektiv, alternativt kalt skråstilt perspektiv, innebærer at det ene hjørnet av en gjenstand eller bygning blir fremstilt i vinkel mot billedplanet.

Bygningens eller gjenstandens linjer, det vil sider, løper ut mot to forsvinningspunkter på horisontlinjen (innenfor eller utenfor bildets ytre avgrensning).

Et alternativt navn på denne geometriske teknikken er topunktsperspektiv.

Hvis en gjenstand, gjerne en bygning, er stilt slik i rommet at ingen av sidene er parallelle med det loddrette billedplanet, krever det en perspektivisk konstruksjon med tre forsvinningspunkter.

Gjenstandens tre synlige plan danner linjer som løper ut mot tre forskjellige forsvinningspunkter.

I et trepunktsperspektiv er to forsvinningspunkter plassert på horisontlinjen, det tredje er plassert over eller under horisontlinjen.

Når synsvinkelen er ovenfra, ligger det tredje forsvinningspunktet under horisontlinjen. Når synsvinkelen er nedenfra, ligger det tredje forsvinningspunktet over horisontlinjen.

• Les mer om froskeperspektiv og fugleperspektiv.

Hvis en gjenstand, som er fremstilt på billedplanet, er strukket ut, vil dens form når man ser den forfra, fremstå som fordreid og umulig å oppfatte.

Men gjenstanden vil fremstå som normal og forståelig når man ser den i skrå vinkel fra siden. Fordreining og utstrekning av en gjenstand kaller man anamorfose.

Luftperspektiv er fremstilling av dybde ved hjelp av gradering av farge, kontrast, lys og skygge (clair-obscur). Desto lenger unna landskapet synes å strekke seg ut, desto mer øker uklarheten. Støv og fuktighet i luften demper siktbarheten (sfumato). Fargene toner ut i lyse, blålige nyanser.

Luftperspektiv blir brukt i landskapsmalerier, teaterkulisser og fotokunst.

• Les mer om luftperspektiv.

I landskapsmalerier og landskapsfotografier, som bygger på observasjon av naturlige forhold, overlapper hus, trær og åsrygger hverandre.

Omrisset av trær og bygninger kan stå i silhuett mot bakgrunnen og delvis dekke hverandre.

I kombinasjon med forkortning gir overlappingsperspektiv inntrykk av romlig dybde.

Å la den symbolske fremfor den reelle kroppshøyden til en person bli bestemmende for vedkommendes sosiale, politiske eller religiøse rang, i forhold til andre personer i samme bilde, kaller man verdiperspektiv.

Verdiperspektiv er kjent fra egyptisk kunst, ikoner og europeisk kunst i middelalderen.

Kunst som tilhører den naive tradisjonen, benytter verdiperspektiv.