Optisk bedrag er en synsforestilling som gir en ustabil, forvrengt eller direkte feilaktig oppfatning av det man ser på. Forvrengningen kan skyldes at synsbildet blir bedømt ut fra visse innarbeidede bildekoder, men det kan også skyldes fysiologiske synsfunksjoner som øyenbevegelser eller kontrastfølsomhet. Grensen mellom disse to typene av illusjoner er flytende.

Optiske bedrag representerer vanligvis ingen mangler ved synet, men er snarere egnet til å kaste lys over synsapparatets normale funksjoner. De er derfor viktige objekter for synsforskningen, og de har en viktig funksjon som karakteriserende elementer i estetisk praksis og kunst.

Eksempler på bedrag som vi har en viss kontroll over, er enkelte plane avbildninger som vi tolker tredimensjonalt. En konturskisse av en gjennomsiktig terning kan for eksempel oppfattes ut fra to tenkte retninger, og dermed som to aspekter av en terning. Den ene terningens forside er da den andres bakside.

Mer ukontrollerbare er «umulige objekter», som er blitt utnyttet i op-kunsten, blant annet hos M. C. Escher og Victor Vasarély. Også her dreier det seg om plane konstruksjoner som avbildes korrekt i øyet, men som innbyr til å bli oppfattet som perspektiviske avbildninger. Samtidig er de konstruert slik at ulike aspekter av ett og samme objekt strider mot hverandre.

Müller-Lyers illusjon består av to geometrisk like lange linjestykker som er begrenset av pilspisser. Avhengig av om spissene peker fra eller mot linjen blir den oppfattet som henholdsvis relativt kort eller relativt lang. Og parallelle linjer som overstrekes på ulike måter ser ikke lenger parallelle ut.

Et annet eksempel er at når to geometrisk like store figurer er plassert i en perspektivisk konstruksjon, ser det ut som om den figuren som ifølge perspektivet er lengst borte er større enn den andre.

Kontrast kan også påvirke bedømmelsen av størrelse. En sort figur på hvit flate ser mindre ut enn en geometrisk like stor hvit figur på sort flate. Se irradiasjon.

Måneillusjonen er et kjent, men vanskelig eksempel på et optisk bedrag: Månen (og sola) virker større ved horisonten enn når den står høyt på himmelen. Allerede i syriske dokumenter fra 600-tallet fvt. eller tidligere er fenomenet omtalt, men uten å bli bedømt som en illusjon. Grekerne reflekterte over fenomenet, og Aristoteles bedømte det antagelig som en virkning av lysets spredning eller brytning i fuktigheten i det nedre luftlaget, altså ikke som en egentlig illusjon. Senere er fenomenet blitt inngående diskutert, både på prinsipielt grunnlag og i talløse eksperimentelle enkeltstudier.

Svært mange oppfatter månen som nærmere enn stjernehimmelen når den står som en «stor» skive over skogkammen, nabobygningene eller andre ting man kjenner størrelsen til. Måneillusjonen er ikke bare den eldste omtalte illusjon, men fortsatt en av de mest gåtefulle.

Optisk bedrag må ikke forveksles med lovmessige optiske fenomener som hildring, optisk hevning, speilbilder, luftspeiling og fatamorgana. I disse tilfellene er det naturen, ikke øyet som bedrar.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.