Optisk bedrag, optisk illusjon, synsbedrag, synsforestillinger som gir en ustabil eller fortegnet oppfatning av synstingen. Fortegningen kan skyldes at vi bedømmer synsbildet ut fra visse innarbeidede billedkoder, men kan også ha sin rot i fysiologiske synsfunksjoner (øyenbevegelser, kontrastfølsomhet). Grensen mellom disse to typene av illusjoner er flytende; i den ene ytterlighet finner vi illusjoner som vi til en viss grad har kontroll over – i den annen ytterlighet slike som ikke kan elimineres gjennom bevisste anstrengelser.

Optiske bedrag representerer normalt ingen mangler ved synsapparatet, men er snarere egnet til å kaste lys over synsapparatets normale funksjoner. De er derfor viktige objekter for synsforskningen, og de har en viktig funksjon som karakteriserende elementer i estetisk praksis (tegning, maleri, skulptur).

Eksempler på visuelle ustabiliteter som vi har en viss kontroll over er enkelte plane avbildninger som vi tolker tredimensjonalt. En konturskisse av en gjennomsiktig terning kan oppfattes ut fra to tenkte retninger, og dermed som to aspekter av en terning. Den ene terningens fremside er da den andres bakside.

Mer ukontrollerbare er de «umulige objekter» som er blitt utnyttet i op-kunsten (M. C. Escher, V. Vasarely). Også her dreier det seg om plane konstruksjoner som avbildes korrekt i øyet, men som innbyr til å bli oppfattet som perspektiviske avbildninger. Samtidig er de konstruert slik at ulike aspekter av ett og samme objekt strider mot hverandre.

Müller-Lyers illusjon består av to geometrisk like lange linjestykker som er begrenset av pilspisser. Alt etter som spissene peker fra eller mot linjen bedømmes denne som relativt kort eller lang. Og parallelle linjer som overstrekes på ulike måter synes ikke lenger parallelle.

Av to geometrisk like store figurer i en perspektivisk konstruksjon synes den figuren størst som ifølge perspektivet er lengst borte.

Bedømmelse av størrelse kan også være medbetinget av kontrast. En sort figur på hvit flate synes mindre enn en geometrisk like stor hvit figur på sort flate, se irradiasjon.

Måneillusjonen står som et kjent, men vanskelig eksempel på et optisk bedrag, nemlig det fenomen at Månen (og Solen) virker større ved horisonten enn når den står høyt på himmelen. Allerede i syriske dokumenter fra 600-tallet f.Kr. eller tidligere er fenomenet omtalt, men uten å bli bedømt som en illusjon. Grekerne reflekterte over fenomenet, og Aristoteles synes å ha bedømt det som en virkning av lysets spredning eller brytning i det nedre luftlagets fuktighet, altså ikke som en egentlig illusjon. Senere er fenomenet blitt inngående diskutert, både på prinsipielt grunnlag og i talløse eksperimentelle enkeltstudier. En umiddelbar erfaring er at svært mange oppfatter månen som nærmere enn stjernehimmelen når den står som en «stor» skive over skogkammen, nabobygningene el.l. Måneillusjonen er ikke bare den eldste omtalte illusjon, men fortsatt en av de mest gåtefulle.

Optisk bedrag må ikke forveksles med lovmessige optiske fenomener som hildring, optisk hevning, speilbilder, luftspeiling og fatamorgana. Tilspisset kan vi si at i disse tilfellene er det naturen, ikke øyet som bedrar. Se også entoptiske fenomener.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.